Lisbet Nypan

Trolldomsprosessen mot det eldre ekteparet Nypan utspilte seg over flere møter i underretten i Leinstrand tinglag og i Trondheim fra mars til september 1670. Vitneprovene gikk ut på at Lisbet lenge, iallfall fra 1640-årene, hadde praktisert som klok kone og tatt betaling for å helbrede folk. Hun anvendte tradisjonelle, folkelige behandlingsmetoder som å lese i salt og saltknuter. Fire av hennes signebønner er gjengitt i saksdokumentene. Folk fra en rekke av bygdene sør for Trondheim vitnet om at de faktisk var blitt bedre av Lisbets helbredende evner. Under en rettssamling i Trondheim 20. august 1670 sa en kvinne at hun var blitt kvitt sine plager og smerter etter at Lisbet gav henne en drikk rørt sammen av hospitalsjord, vann og salt.

Det var blant annet krangel om betaling som fikk bygdefolket til å anklage Lisbet og Ole Nypan for å ha satt sykdom på dem. Under hele prosessen innrømmet Lisbet at hun brukte salt og bønner i Guds navn for å gjøre folk friske, men hevdet at hun aldri brukte sine evner til å sette ondt i naboer eller skade dem på annen måte. Øvrighetens nokså klare antydning om hennes tilknytning til Satan og forestilling om «de gudsbespottelige og meget syndige bønner» ble bestemt avvist av Lisbet, som mente at hun og mannen var utsatt for en skammelig løgnkampanje.

Under sterkt påtrykk av sognepresten i Leinstrand, Ole Mentsen, og fogden Hans Evertsen Meyer ble de to formanet til å tilstå. Ekteparets konsekvente standhaftighet uten anger og tilståelse ble nok oppfattet som forakt for retten og medvirket til den harde dommen. I den endelige domsslutningen heter det at de to uten tvil er så sterkt i forbund med Fanden at de ikke kan komme til «rette sannhets bekjennelse». Fengsel og tortur etter dommen ser heller ikke ut til å ha hjulpet.

Siden retten med sorenskriver Willem Knutsen i spissen oppfattet Lisbet som mer fullkommen i trolldomskunster enn ektemannen, ble hun dømt til å brennes levende, mens Ole Nypan skulle halshugges. Lagmann Hans Mortensen Wesling, som fulgte rettsforhandlingene i Trondheim, har i en innførsel fra 5. september 1670 konfirmert dommen og slått fast at den var etter bokstaven. Bøddelen fikk 11 riksdaler for å sette dommen ut i livet. Sannsynligvis stod bålet over Lisbet på retterstedet Galgeberget like utenfor byporten i Trondheim en gang utpå høsten 1670. Ved booppgjøret fra januar 1671 ble ekteparets eiendeler og gods vurdert til litt i overkant av 85 riksdaler, noe som tilsier at de levde som leilendinger i alminnelig gode kår.

Det var først etter henrettelsen at Lisbet Nypan virkelig begynte å leve som heksefigur. Ingen av de såkalte heksene i Norge har så mange vandresagn og historier knyttet til sitt navn som henne. Hun er blitt brukt til å skremme og true barn når de ikke ville oppføre seg pent. I folkloren heter det blant annet at hun på grunn av sitt drepende onde blikk måtte gå til bålet med bind for øynene. Hennes deltakelse ved heksesabbater på Dovrefjell og som flygende ridehest for Petter Dass hører også til sagntradisjonen. En stavlignende museumsgjenstand ved De Sandvigske Samlinger i Lillehammer (Maihaugen) holdes fortsatt frem som Lisbets luftbærende sopelime. Juristen og rettshistorikeren Lorentz Ewensen gav i 1784 ut rettsdokumentene i saken. Han kommenterte allerede da at Lisbet Nypan var kjent og beryktet som ond heks. Hennes mann er nærmest glemt i ettertiden.

Torbjørn Prestvik, som i 1962 gav ut en dramatisert beretning om trolldomsprosessen i 1670, avslutter sin bok med følgende bemerkning: Lisbet «var et godt menneske som ville sine medmennesker bare vel. Og så ble hun ført til bål og brann av sin samtid og mishandlet i 300 år på folkemunne». Han mente tiden var inne for oppreisning og foreslo en skulptur av henne utenfor Nidarosdomen eller Trondheim tinghus. Ved et arrangement 17. mai 2005 ble det avduket en skulptur til minne om Lisbet Nypan satt opp ved Nypvang skole i hjembygda Leinstrand. Skulpturen er utformet av håndverkeren og kunstneren Steinar Garberg.

I Trøndelag er det fra 1580 til 1700 registrert rundt 70 saker som handler om trolldom. Om lag 15 av disse endte med dødsdom, som ble eksekvert ved halshugging eller bålbrenning. Lisbet ser ut til å ha vært den nest siste som ble brent på bål for trolldomsforbrytelser i Trøndelag.

• heks
• trolldomsprosessene i Norge

• Akt og Dom i Sagen mod Lisbeth Nypan og hendes Mand Ole Olsøn Nypan angaande Hexeri og Trolldom 1670, Trondheim 1881
• Alm, Ellen: Trondheims siste heksebrenning. Trolldomsprosessen mot Finn-Kirsten, Museumsforlaget, Trondheim 2014
• Christiansen, R. T.: biografi i Norsk biografiske leksikon, første utgave (NBL1), bind 10, 1949
• Ewensen, Lorentz: Samlinger af juridiske og historiske Materier, Trondheim 1784–85
• Fjølstad, Linda: «Ondt har du udlovet, og Ondt er fremkommen; men bliver jeg og min Kone ikke god igjen, da skal den røde Hane gale over dig» En narratologisk og komparativ undersøkelse av trolldomsprosessen til ekteparet Nypan 1670. Masteroppgave. NTNU 2016
• Hagen, Rune Blix: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
• Lauglo, Erling: Leinstrand, bygdebok, bind 1, Leinstrand 1957
• Leren, Gudmund: «Heksebål i Trøndelag. Lisbet Pedersdatter Nypan», i Årbok for Nord-Trøndelag Historielag, Steinkjer 1965
• Overrein, Per Narve: Det er Løgn og Skarn altsammen det de sagde. Teoretiske modelleringer av trolldomssaken mot Lisbet Nypan i 1670. Masteroppgave. UiO 2016
• Prestvik, Torbjørn: Lisbet Nypan, Trondheim 1962
• Robbins, Rossell Hope: The Encyclopedia of Witchcraft and Demonology, New York 1959
• Øverland, A. O.: Lisbet Nypen. En Hekseproces fra Guldalen, 1896