Løkta

Utgravninger viser at Løkta har vært bosatt i minst 5000 år. Det finnes flere gravhauger på øya, som hovedsakelig er datert til år 500–1050 evt., altså yngre jernalder. Gravhaugene er lokalisert over store deler av øya.

Løkta, og spesielt stedet Kopardal var i eldre tid et betydelig handelssted, mye takket være Morten Coldevin. Han var sønn av godseier og oberstløytnant Isak Coldevin, og kom til øya og kjøpte handelsstedet Kopardal i 1787. Stedet fikk stor betydning på Helgelandskysten, og slo seg opp som et godt handelssted, og hadde blant annet eget gjestgiveri, med skjenkebevilling.

Brennevinskjellere bygget av Morten Coldevin i 1790 står fremdeles igjen, som et minne om øyas storhetstid. Vin og brennevin kom til Kopardal i store eiketønner. I en periode var det lokalprodusert brennevin fra naboøya Dønna, som hadde destilleri på Dønnes. Etter hvert ble det brennevin og vin fra det internasjonale markedet som overtok.

I Kopardal ble brennevinet tappet over fra tønne til flaske, og tilsatt ulike essenser og blandet ut med ulik mengde vann, tilført fra Tjeldsbekken på øya. Etter dette ble brennevinet satt til lagring.

I siste del av 1800-tallet ble det årlig omsatt opptil 3000 liter 96 prosent brennevin fra kjellerne i Kopardal.

Som en nødvendighet var brennevinskjellerne utstyrt med doble dører og solide låser, og de var oppført med tykke steinmurer.

Hovednæringen på Løkta er jordbruk, og slik har det vært siden eldre tider. På slutten av 1800-tallet økte kvalitet og produksjon betydelig, men bøndene opplevde at tilstrekkelig muligheter for foredling og salg var for dårlig. I 1899 dannet derfor bøndene på øya et meieri, som hovedsakelig produserte smør. Meieriet var lokalisert til Botnan ved Sandåker. Meieriet ble lagt ned i 1917.

Da Sandnessjøen skulle få nytt sykehus i 1918, ble det valgt stein som byggemateriale. Etter å ha saumfart distriktet etter steinforekomster, endte man på å hente ut granitt fra Løkta, fra en åre som gikk fra Stamneset ved Kopardal til Monkvika på Horn. Under ledelse av Ernst Ekmann ble steinuttaket gjennomført, og blokkene transportert til Sandnessjøen. Dette ga et stort oppsving i perioden, både for arbeidsliv og økonomi på øya. Bygget i Sandnessjøen er i dag fredet av Riksantikvaren.

I 1874 søkte et tysk handelsskip ved navn «Mathilde», ly for været i Hovsvågen, nordvest på Løkta. Uværet førte til at forankringen slet seg, og fartøyet kom i drift mot land. Mannskapet gikk over i lettbåt, men båten gikk rundt og sju av mannskapet omkom. Kun skipets kokk overlevde hendelsen. Handelsskipet ble etter hendelsen trukket på land i Børsvika og reparert.

Løkta fikk kirke så sent som i 1968. Tidligere hadde det vært vanlig at kirkelige handlinger ble foretatt på naboøyene, og i private hjem. Selv begravelser ble gjerne holdt som familieseremoni i private hjem, før de døde ble begravet på kirkegården – enten på naboøya Dønna eller i Nesna. Fra 1928 ble det opprettet eget gravsted på Eian på Hov. Prest var sjelden tilstede på øya, så som regel var det familien selv som sto for begravelsesseremoni og graving av grav. Presten var så rundt på nye graver og foresto jordpåkastelse, de få gangene han besøkte øya i løpet av året.

Løkta kirke er oppført i tre, og har sitteplass til 90 personer. Altertavlen viser kunstverket «Jesus banker på døren», og er gitt av Margrete Tønder Olsen.