Karl 2.

Fra barnsben av ble prins Karl overstrålt av sin høyt begavede eldre bror, som ble kong Gustav 3. Flid og god hukommelse hadde han riktignok, og store drømmer om militære bedrifter og kongeverdighet, men realitetssansen var svak, og evnen ikke på høyde med ambisjonene. Nettopp derfor kunne han fremstå som det ideelle kongsemne for kretser som ønsket å utøve makten selv.

Karls store lidenskap var hemmelige ordensbrorskap og mystikk, magnetisme, spiritisme og alkymi. Han fikk en høy posisjon i Frimurerordenen og grunnla dermed en tradisjon som ble videreført av senere svenske kongelige. Som konge opprettet han en egen ridderorden forbeholdt frimurere, Carl XIIIs orden. Frimureriet var periodevis hans fremste beskjeftigelse, og iallfall hans eneste åndelige interesse. Karls sterke erotiske legning slo ut i flyktige forhold til en serie elskerinner.

Karl sa straks ja da han ble tilkalt som riksforstander, og 5. juni 1809 ble han valgt til Sveriges konge. Men allerede i november samme år ble han rammet av et slag som på det nærmeste gjorde ham arbeidsudyktig resten av livet.

De ustabile maktforholdene innenlands og trusler utenfra, med arvekongen Gustav Adolf i eksil og en avfeldig, barnløs konge i Sverige, gjorde tronfølgen til et akutt problem. Kong Karl hadde sine meninger om kandidatene, blant annet uttrykte han sympati for den danske tronfølgeren (og senere norske kongen) Christian Frederik. Det var imidlertid andre som ledet spillet og bestemte utgangen. Først ble den danske regjeringslederen i Norge, prins Christian August, valgt til svensk kronprins under navnet Carl August (18. juli 1809), men han døde allerede året etter av hjertesvikt. Deretter ble den franske feltherren og fyrsten av Ponte Corvo, Jean Baptiste Bernadotte, valgt til kronprins 21. august 1810. Han tok navnet Karl Johan og overtok den reelle makt i Sverige da han ankom Stockholm i oktober samme år.

Kong Karl hadde bare vært tilskuer til disse begivenheter. Valget av franskmannen var ikke etter hans ønske, men han ble forsonet av den vennlige og ærbødige holdning som den nye kronprins inntok til sin adoptivfar. Det som siden skjedde i det betente forholdet til Norge – Karl Johans allianser og militære operasjoner, hans utrettelige virksomhet for å erobre Norge og dermed sikre fremtiden i Sverige for seg og sin slekt, Kielfreden og den norske oppstand under Christian Frederiks ledelse, det diplomatiske presset mot Danmark-Norge, og endelig angrepskrigen mot Norge på sensommeren 1814 og fredsslutningen i Moss – hører ikke hjemme i Karl 2.s historie. Han var redusert til en marionett, selv om han deltok i seremonier og signerte dokumenter. Karls proklamasjoner og appeller til de «norske undersåtter» var utformet av andre, og Karl Johan hadde den suverene ledelse, også som regent når kongen periodevis var sykmeldt.

Kong Karl hadde den nominelle overkommandoen over flåten under krigen mot Norge i 1814, og han fikk fornøyelsen av å se at den svenske flåten erobret Fredrikstad. 9. august gikk Karl i land i den okkuperte byen. Men han måtte straks fraktes til badekur i Uddevalla og kom aldri igjen til å besøke det landet som valgte ham til sin konge 4. november 1814. I Stockholm mottok han Stortingets deputasjon med president Wilhelm F.K. Christie i spissen da den nye unionen var beseglet. Alle visste likevel at kongen var en kraftløs skygge fra fortiden.

Karl brukte også som konge av Norge navnet Carl XIII, det nummer han hadde i den svenske kongerekken. Juristen og politikeren Jonas Anton Hielm foreslo i 1815 at kongen burde føre navnet Carl 1. i Norge, men det slo ikke igjennom, og det var ettertidens historikere og «språkrøktere» som «fornorsket» Carl til Karl og gav ham nummeret 2 (etter Karl Knutsson Bonde, som tidligere ikke hadde hatt noe nummer).

Da Karl 2. døde i februar 1818, gikk den gamle svenske kongeætt ut av historien, og dynastiet Bernadotte var etablert. Dronning Charlotta, som var en betydeligere personlighet enn sin mann, og har kastet lys over tiden gjennom sin omfattende dagbok (trykt 1902–1942), døde allerede 20. juni samme år.

Karl fikk en nøkkelrolle i noen av de uroligste tiår i Sveriges historie, men mer som et kort andre kunne spille, enn i kraft av eget lederskap. For Karl hadde ingen av de egenskaper som særmerker en betydelig leder; han var karaktersvak, uten klare planer og prinsipper, og ble et lett bytte for andres spill.

• Maleri av Carl Fredrik von Breda, cirka 1810; Svenska Porträttarkivet, Gripsholm slott, Sverige

• 1814 – Det selvstendige Norges fødsel
• Liste over Norges monarker
• Statsoverhoder i Sverige
• Sveriges historie

• Karl XIII i Svenskt biografiskt lexikon

• Koht, Halvdan (1936): biografi (Karl XIII), i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 7
• Jägerskiöld, Olof (1973–1975): biografi i Svenskt biografiskt lexikon (SBL), bind 20
• Langslet, Lars Roar (1998): Christian Frederik, bind 1
• Langslet, Lars Roar: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)