Julia Margaret Cameron

Cameron fotograferte med kalotypier, en form for våtplater som ble funnet opp av William Henry Fox Talbot. Prosessen var komplisert og tungvint, og hun startet uten kunnskap, hvilket trolig er årsaken til at noen av de tidligste fotografiske platene viser fingeravtrykkene hennes. Hun arbeidet imidlertid ustoppelig for å beherske teknikken og anså seg tidlig som profesjonell fotograf. Bildene hennes var beskyttet av opphavsrett, hun markedsførte dem og utstilte og solgte åtti bilder til The Victoria and Albert Museum før det var gått halvannet år.

Cameron startet aldri et kommersielt studio eller fotograferte på bestilling. I stedet vervet hun venner, familie og personale og kledde dem opp i teaterkostymer eller historiske gevanter for å uttrykke uskyld, visdom, fromhet, dydighet eller lidenskap i klassiske, religiøse eller litterære skikkelser.

Julia Cameron vokste opp i Calcutta i India som det fjerde av ti barn, hvorav tre døde som spedbarn. Faren James Peter Pattle arbeidet for East India Company, og moren Adeline Marie de l'Etang var en fransk aristokrat. Julia og hennes søsken ble sendt til Frankrike for å få utdannelse, og i 1834 kom hun tilbake. Som så mange andre europeere ble Cameron syk i India og reiste til Sør-Afrika på rekonvalesens i 1835. Her møtte hun den jevngamle juristen Charles Hay Cameron, som var der av samme grunn. Et par år senere, i 1838, giftet de seg, og i desember samme år ble deres første barn født. Den britiske astronomen og fotokjemikeren sir John Herschel, som Julia hadde møtt i Sør-Afrika, var gudfar og ble en god venn og etter hvert nabo på Isle of Wight. Det var gjennom ham at Cameron ble kjent med fotografiets oppfinnelse og utvikling, og det var han som sendte henne de første fotografiene hun noensinne så, og som fortalte henne om oppfinnelsene til Louis Daguerre og William Henry Fox Talbot.

Julia og Charles fikk i alt seks barn, og i tillegg oppdro de fem foreldreløse. I begynnelsen av 1840-årene ble Cameron en sentral skikkelse i det anglo-indiske miljøet, men i 1845 flyttet de til England, der Cameron møtte kunstnere, forfattere og aristokrater gjennom søsteren Sarah Prinsep. Mange av disse skulle komme til å sitte modell for hennes portretter. Charles trakk seg ut av East India Company i 1848 og investerte i kaffe- og gummiplantasjer på Sri Lanka, der han ble en av øyas største grunneiere. I 1860 kjøpte de naboeiendommen til Alfred Tennyson i den lille kystbyen Freshwater på Isle of Wight, der de skapte et kunstnerisk miljø med musikk, opplesninger og teaterforestillinger.

Cameron begynte å fotografere i 1863, men interessen for fotografi var vekket før dette, særlig ved Herschels påvirkning. Hun bygget om husets kullbinge til mørkerom og drivhuset til studio og lærte seg å fotografere ved prøving og feiling. Portrettet av Annie Philpot fra 1864 anså hun for å være sitt første vellykkede arbeid. Samme år fullførte hun fotografiske albumer av Georg Frederic Watts og sir John Herschel. Naboen Alfred Tennyson ansporet henne til fotografisk å illustrere hans diktsyklus Idylls of the King fra 1859.

Hun ble utnevnt til medlem av Photographic Society of London i 1864, hvor hun forble medlem helt til sin død. I 1865 ble hun medlem av Photographic Society of Scotland, samme år som hun holdt sin første separatutstilling og ble innkjøpt av South Kensington Museum, i dag The Victoria og Albert Museum. Arbeidene hennes ble vist i hele Europa, hun ble premiert i Berlin og Dublin og skrev boken Annals of my Glass House. Museet tilbød henne plass som kunstner på huset, som den første noensinne, og ga henne to rom til disposisjon som portettstudio.

Hennes portrettkunst er av høyeste klasse og preget av stor psykologisk dybde, men de var ikke like godt likt av hennes samtidige kolleger. Hun fikk positiv omtale for sine vågalt uskarpe bilder, ofte begrunnet i eksponeringstider på 6–8 minutter, men samtidig kritisert for å ha vært sjuskete og forsømte å bruke fotografiets egenskaper til perfekt og naturtro gjengivelse. Sett i ettertid er det mulig å forstå dette synspunktet, fordi fotografiet var et nytt medium som løste en utfordring kunstmalere hadde bestrebet å oppnå i årevis, og andre fotografer vurderte derfor først og fremst bildene etter tekniske egenskaper og skarphet. Når Cameron våget en mer ekspresjonstisk tilnærming til fotografiet, med forseggjorte illustrerende tablåer med religiøse, litterære og klassiske skikkelser som ga bildene åndelig innhold, var det en utfordring for det rådende syn på fotografiets rolle.

Cameron var utdannet med god kjennskap til middelalderkunst og renessansen, og der Herschel var hennes viktigste lærer på det tekniske, var fotografen David Wilkie Wynfield hennes kanskje viktigste inspirator på form og innhold. Cameron og Wynfield hadde mye til felles i bruk av komposisjon og lys og knyttes til Rafael, Rembrandt og Tizian. De ble sterkt påvirket av de prerafaelittiske malerne – John Everett Millais, Dante Gabriel Rossetti, William Holman Hunt og George Frederic Watts – og særlig i hennes kostymeverk som illustrerer religiøse, litterære, poetiske og mytologiske temaer. Camerons fotografier er blitt kalt «verdens første nærbilder», som med bemerkelsesverdig intimitet og psykologisk intensitet oppnådde undertrykkelse av detaljer, mykt fokus og dramatisk lyssetting.

Portrettene hennes kan plasseres i fire kategorier: menn, kvinner, barn og illustrerende allegorier. De fleste av mennene var kjente forskere, forfattere eller geistlige i viktoriatiden: Thomas Carlyle, Frank Charteris, Charles Darwin, Benjamin Jowett, Charles Norman, William Prinsep, Henry Taylor, Alfred Tennyson, Lionel Tennyson, Georg Frederic Watts og Philip Stanhope Worsley.

Kvinnebildene er mykere enn mannsportrettene. Hun fotograferte nesten utelukkende yngre kvinner i subtile, ofte drømmende fremstillinger. Teknisk sett var lyssettingen roligere og bildene tatt på noe større avstand enn portrettene av menn. Barn var populære i viktoriatiden, og Cameron fremstilte dem etter den rådende oppfatningen, som uskyldsrene og snille, gjerne som engler eller barn fra bibelske fortellinger. Allegoriene hennes hentet motiver og skikkelser fra litteratur og historie, fra Robert Browning, George Eliot, Christina Rossetti, William Shakespeare, Henry Taylor og Alfred Tennyson.

I 1875 reiste Charles og Julia Cameron til Sri Lanka for å være nærmere sønnene som drev familiens kaffeplantasjer, og flyttingen fra England betød slutten på hennes fotografiske karriere. Hun brakte riktignok med seg fotoutstyret til Sri Lanka, men tok svært få bilder. Færre enn tretti fotografier står igjen fra denne perioden, hovedsakelig av tamilske arbeidere og tjenere.

• fotografi
• kalotypi
• portrettfotografi

• The Metropolitan Museum of Arts nettside om Julia Cameron
• National Portrait Gallerys nettside om Julia Cameron