Viktoriatiden

Med den sterke urbaniseringen og fremveksten av tekstilindustrien i bysentraene, ble Storbritannia både mer urbant og et samfunn hvor det ble større forskjeller i befolkningen. Ull og bomull og etter hvert kull, jernmalm og stål var råvarer som ble foredlet i spinnerier, fabrikker og gruver, og de manuelle arbeidstakerne ble kalt arbeiderklassen. Mellom denne arbeiderklassen og den adelige overklassen – aristokratiet – vokste det etter hvert frem en middelklasse som livnærte seg på biprodukter fra industrialiseringen. Eksempler er hushjelper, lærere, guvernanter og kjøpmenn.

De store demografiske omveltningene gjorde leve- og arbeidsvilkårene i byene vanskelige. Mange bodde trangt med dårlige sanitære forhold. Samfunns- og arbeidsrettigheter fantes ikke, og tidlig viktoriatid var preget av fattigdom og nød. De fleste arbeidere og deres familier bodde og arbeidet under hardere kår enn de hadde gjort på landsbygda.

Reformene som kom mellom 1832 (The Great Reform Bill) og 1850 var viktige for folks helse, velferd og arbeidsliv. The Great Reform Bill ga flere menn stemmerett, og andre reformer sørget for mer regulert arbeidstid og at for eksempel at barnearbeidere fikk skolegang i fabrikkene og gruvene hvor de jobbet.

Levekårene bedret seg i takt med at Storbritannia fikk en bedre økonomi mot slutten av 1840-tallet. Planleggingen av den første verdensutstillingen – The Great Exhibition of the Works of Industry of All Nations – er et bevis på det. Dronning Victorias gemal, prins Albert, var i organisasjonskomiteen og utstillingen foregikk i Krystallpalasset – The Crystal Palace – i Londons Hyde Park. Utstillingen var en oppvisning i nasjonal industriell identitet, og den viste at britene var mange hestehoder foran andre europeiske land når det gjaldt teknologisk og industriell utvikling. Det er ingen tvil om at utstillingen var en suksess, og den markerer også begynnelsen på en ny storhetstid for britene.

Etter 1851 blir Storbritannia mer utadrettet enn de hadde vært i første halvdel av århundret, og legger etter hvert, utover i viktoriatiden, under seg store deler av jordas overflate. Det britiske imperiet, som på 1920-tallet besto av en fjerdedel av jorda, ble oppmuntret av dronning Victoria, og hun ble et symbolsk politisk overhode for imperiet.

I dette århundret var det mange diskusjoner om moral, identitet, religion og etikk. Arbeiderklassekvinner hadde fått en ny hverdag med arbeid i fabrikker, overklassekvinner kjempet med kjedsomhet og følte seg som ubetydelige i samfunnet, mens middelklassekvinner ønsket å definere nye kvinneidealer om hva kvinner skulle bety og hva slags plass de skulle ha i det «nye» samfunnet.

Charles Darwins biologiske utviklingsteori fra 1859 – Artenes opprinnelse (On the Origin of Species. By Means of Natural Selection) – skapte en «troskrise» i viktoriatiden. Selv om konflikten mellom vitenskap og tro kanskje var overdrevet, var det mange viktorianere som mente Darwins evolusjonsteorier var et angrep på religionen.

Den tyske filosofen Karl Marx mente Storbritannia var velegnet for utprøving av hans marxistiske teorier. Industrialisering, en stor arbeiderklasse og, ifølge Marx, en middel- og overklasse som undertrykte arbeiderne, var alle «riktige» ingredienser for klassekrig og revolusjon. Sammen med Friedrich Engels forfattet Marx Det kommunistiske manifest i 1848. Men det kom ingen revolusjon i Storbritannia. Istedenfor utviklet landet en markedsliberalisme gjennom politiske, sosiale og økonomiske reformer. Entreprenørskap blomstret i den senviktorianske perioden, og parhestene Michael Marks og Thomas Spencer er gode eksempler på det. Sammen dannet de varehuskjeden «Marks & Spencer» i 1884.

Dronning Victoria døde i 1901, men verdiene og samfunnsstrukturene fra dette århundret strakk seg langt inn på 1900-tallet.

• Victoria
• Storbritannias historie
• imperialisme
• kolonialisme
• Samveldet av nasjoner