Isak Saba ble gjenvalgt som stortingsmann i 1909. Gruveselskapet AS Sydvaranger i Kirkenes ble etablert i 1906, og fagforeningen Nordens Klippe samme år. Industriarbeiderne i Kirkenes ble etter hvert en viktig del av Isak Sabas velgergrunnlag. Gruvedriften ble ikke startet opp før i 1910, men allerede i 1907 var anleggsarbeidet i full gang. Det vokste fram en betydelig lønnsarbeiderklasse i Kirkenes. Våren 1909 meldte Nordens Klippe seg inn i Arbeiderpartiet. Saba var innvalgt gjennom en allianse mellom sameopposisjonen og fiskerbondesosialismen, det vil si primærnæringene. Dette var en annen form for sosialisme enn den lønnsarbeiderne i industrien kjempet for, og Sabas allianse med Arbeiderpartiet kunne på sikt være truet.
Før valget i 1909 hadde ikke Saba et eget samepolitisk program, som i 1906, men det var underforstått at han ville arbeide på samme samepolitiske plattform. Valget ble denne gangen ikke avgjort i første valgomgang, men i andre valgomgang fikk Isak Saba 58,8 prosent av stemmene, og var gjenvalgt.
Da Saba og Anders Larsen gikk på Tromsø lærerskole, var Just Qvigstad rektor ved skolen. Qvigstad var også deres lærer i samisk og finsk, og en høyt anerkjent forsker på samisk kultur og språk. Qvigstad hadde som rektor delt mye av Sabas syn på fornorskningspolitikken. I 1907 hadde han argumentert for at kravene fra den samiske opposisjonen var legitime, og langt på vei sluttet seg til deres krav om lese-, skrive- og kristendomsundervisning på morsmålet. Men da Qvigstad i 1910 ble utpekt til kirke- og undervisningsminister, måtte han bøye seg for regjeringens syn på spørsmålet. I en stortingsdebatt omkring blant annet gjenoppretting av friplassene for samiske og kvensk/finske studenter ved Tromsø lærerskole, støttet han prinsipielt Isak Sabas argumentasjon, men gikk mot gjenopprettingen fordi det for tiden ikke var lærere i samisk og finsk ved lærerskolen, og heller ikke noen lærere som var forpliktet til å lære seg språkene.
Saba var ikke fornøyd, men mildere i kritikken enn han tidligere hadde vært i Stortinget. Man kan tenke seg at han hadde diskutert saken på forhånd med Qvigstad, kjente statsrådens holdning og argumenter, og mente at saken ikke var tjent med et angrep på statsråden. Skulle han ha håp om å forandre språk- og fornorskningspolitikken på sikt, måtte han opprettholde et godt forhold til Qvigstad.
Qvigstad hadde allerede fått gjennomslag for positive saker fra et samisk synspunkt. Han hadde argumentert for den første bevilgningen til en lærebok i samisk, men denne bevilgningen måtte av økonomiske årsaker vente til neste budsjettår. Han hadde fått Stortinget med på å opprette et personlig professorat i finsk-ugriske språk for Konrad Nielsen, og Norges første fagutdannede etnograf Ole Martin Solberg, som var særlig opptatt av samisk kultur, ble universitetsstipendiat ved Etnografisk Museum. Isak Saba var meget fornøyd med disse sakene. Etter at Konrad Nielsen var blitt professor, gratulerte Saba i Sagai Muittalægje alle samer med at samisk språk og kultur igjen hadde fått et professorat ved universitetet, og skrev at det hadde krevd stor innsats og kløkt for å få det til. Ifølge Saba markerte professoratet et politisk omslag: «Igjen har den norske regjering begynt å lytte til samens krav».
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.