samisk litteratur

De eldste tekstene av betydning er to joiketekster ved navn «Moarsi fávrrot/Oarrejávri» og «Guldnasaš», som ble skrevet ned av den samiske prestestudenten Olaus Sirma (Čearbmá Ovllá) og trykket i professor Johannes Schefferus' store verk Lapponia i 1673. Lapponia ble originalt utgitt på latin og ganske raskt oversatt til engelsk, tysk, nederlandsk og fransk. Spesielt den engelske utgaven fikk stor utbredelse, og to århundrer etter at tekstene første gang kom på trykk, gjorde «Moarsi fávrrot/Oarrejávri» et så sterkt inntrykk på den kjente amerikanske poeten Henry Wadsworth Longfellow at han gjorde en strofe fra joiketeksten til omkved i et av hans mest kjente dikt, «My Lost Youth» fra 1853. Redaktøren i den engelske avisa The Spectator uttrykker også i 1711 forbauselse over at et folk som lever i mørke og kulde mesteparten av året i det hele tatt er i stand til å skrive slike kjærlighetsdikt. Diktene skal til og med ha inspirert Goethe til å skrive «Nähe des Geliebten».

Blant senere tekster regnes prosten Jakob Fellmanns nedskrivinger av tekster fra Tanadalen på 1820-tallet, blant dem joikeeposet «Sámieatnama álgo-olbmuid birra» («Om Samelands første befolkning»), og den samiske presten Anders Fjellners nedskriving av flere joikeepos fra Jukkasjärvi-traktene på 1830-tallet. Blant dem er tilblivelsesmyten «Beaivvi bártni soagŋu jiehtanasaid máilmmis» («Solsønnens frierferd til jettenes land») av de mest sentrale.

Fra midten av 1800-tallet førte den sosialdarwinistiske tankegangen til en nedprioritering i den videre utviklingen av det samiske skriftspråket. Myndighetene vektla istedenfor assimilasjon av den samiske befolkningen. I Norge skjedde dette blant annet ved den såkalte Wexlesen-plakaten fra 1898 om at det ikke lenger skulle være tillat å bruke samisk i undervisningen av samiske skolebarn, kun som hjelpespråk hvis man ikke klarte seg på annet vis.

Slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet er også en tid med bevegelser den andre veien; en tid med etnisk oppvåkning og etnisk mobilisering blant samene, noe som skulle resultere i flere samiske litterære utgivelser.

I kjølvannet av nasjonalromantiske strømninger i Norge og Finland på begynnelsen av 1900-tallet oppsto en samepolitisk bevegelse med noen fremtredende samiske politikere. Den politiske mobiliseringen startet i de sørligste områdene på svensk side av Sápmi. Elsa Laula (1877-1931), var i denne perioden kanskje mest markante samiske politikeren. Hun ga i 1904 en liten pamflett: Inför Lif eller Död? Sanningsord i de Lappska föprhollandena og ble med dette en av de aller første samene som fikk utgitt en tekst. Elsa Laula (senere Elsa Laula Renberg) ville gjøre svenske myndigheter oppmerksom på den vanskelige situasjonen det samiske folket levde under, med fokus på sosiale problemer og hvorfor samiske barn i Sverige ikke fikk like lang skolegang som de svenske barna. Hun var sentral innenfor den etnopolitiske samebevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet og var en av organisatorene bak det første samiske landsmøtet som gikk av stabelen i Trondhjem den 6. februar 1917. Dette er i dag Samefolkets dag, samenes nasjonaldag, og feires over hele Sápmi.

En samisk, litterær skriftkultur skjøt fart først etter år 1900. Den første boken skrevet originalt på samisk kom i 1910, Johan Turis Muitalus samiid birra, en beretning om samenes liv. På lik linje med Elsa Laula uttrykker Johan Turi uttrykker i sin bok også et ønske om å fortelle myndighetene om det samiske folket og den samiske kulturen, slik at alle skulle forstå den samiske levemåten. I 1912 kom den første samiskspråklige romanen, Anders Larsens Beaivi-álgu, Dagen gryr (2013), og i 1915 den første dikt- og novellesamlingen, Pedar Jalvis Muohtačalmmit («Snøfnugg»). Men allerede i 1904 hadde Matti Aikio utgitt sitt debutverk, Kong Akab – eller Falk og Jenny. Aikio behersket samisk, men valgte av ulike grunner å skrive på norsk.

Etter den hyperaktive femårsperioden mellom 1910 og 1915 ble frekvensen på samiske bokutgivelser lavere. I perioden 1915 til 1980 ble det gitt ut lite samisk litteratur. Av forfatterskap i denne perioden er det verdt å nevne Anta Pirak, som i 1937 gav ut den første boka på lulesamisk, Jåhttesáme viessom, først gitt ut på svensk i 1933 med tittelen En nomad och hans liv.

På 1970-tallet oppstod det en ny samebevegelse med utspring fra den verdensomspennende protestbevegelsen mot autoriteter. Minoriteter og urfolk krevde politiske, kulturelle og økonomiske rettigheter. I den lille samebygda i Sirbma i Finnmark ble det første litteraturseminaret i samisk litteratur avholdt 14.–16. september 1972. Komiteen for fremme av samiske litteratur, dannet av Norsk kulturråd, stod som arrangør.

Et spørsmål som ble reist på møtet var hvorfor det var så få samiske forfattere. Et svar på dette var at det letteste er å skrive på sitt morsmål, og på denne tiden var ikke opplæring i samisk vanlig i skolen. Det var enighet blant deltakerne at samene selv måtte begynne å skrive om samene, slik at ikke alle beskrivelser kom fra utenforstående. På møtet ble for første gang bokstavene ČSV lansert som et samisk kjennetegn: ČSV har betydningen «Leve alt som er samisk!». Disse bokstavene ble kjennemerket på det som er kalt ČSV-bevegelsen.

Møtet resulterte i utgivelsen av skriftserien Čállagat. Mange samiske forfattere fikk publisert sine første tekster i denne serien. Noe som er viktig å huske på er at de første samiske samiske forlagene ble dannet i denne perioden, som en del av den samiske institusjonsbyggingen, og førte til flere publikasjoner på samisk.

Det som kan betegnes som den moderne bølgen av samisk litteratur, med mer hyppige utgivelser, ble på mange måter tyvstartet i 1970-årene av Paulus Utsi og Kirsti Paltto. Sistnevnte var den første kvinna som gav ut ei bok på samisk. Boka, med tittelen Soagŋu («Frierferd»), kom i 1971 og er en novellesamling. I dette verket viser Paltto hvordan hun bruker fortellinger fra den muntlige samiske tradisjonen til å utforme kortprosatekster inn i den nye skriftlige samiske litteraturtradisjonen. Det spesielle for 1970-tallet er nettopp at mange kvinner fra ulike generasjoner begynte å skrive bøker. Samiske kvinner fikk i denne perioden økt mulighet til videre skolegang utover grunnskolen. Dette gjorde at flere samiske kvinner begynte å skrive skjønnlitteratur og erindringslitteratur, både på samisk og på skandinaviske språk.

I 1976 kom også den første barneboka skrevet på samisk, Marry A. Sombys Ámmul og den blå kusinen (Originaltittel: Ámmul ja alit oarbmealli. Norsk oversettelse 1977).

Det var først utover i 1980-årene at frekvensen på bokutgivelser virkelig tok seg opp. Dette skjedde parallelt med at man fikk etablert egne samiske forlag, og at Norsk kulturråd gikk aktivt inn for å støtte samiskspråklig litteratur. Samtidig begynte samiske forfattere å organisere seg i foreninger, først i Sámi Girječálliid Searvi (Samisk Forfatterforening, stiftet i 1979), og senere også i Sámi fágagirjjálaš čálliid- ja jorgaleddjiidsearvi (Samisk faglitterær forfatter- og oversetterforening, stiftet i 1992).

Utover på 1980- og 1990-tallet var det flere samiske forfattere som etablerte seg med jevn produksjon. Innen samiskspråklig litteratur for voksne var det lyrikken som var den vanligste sjangeren, prosautgivelser var mer sjeldne. Barne- og ungdomslitteratur på samisk vokste også fram i bred front i denne perioden, med en relativt stor andel av den helhetlige produksjonen på samisk. Det vokste også fram en rekke samiske forfattere som skrev på andre språk, fortrinnsvis norsk, fordi de ikke hadde hatt sjansen til å lære samisk hjemme eller på skolen. Det samiske mangfoldet ble mer synlig i litteraturen, og sammen skapte alle disse forfatterne som etablerte seg i denne perioden det man kan kalle det første vitale, samiske forfattermiljøet.

Viktige samiskspråklige voksenbokforfattere i denne perioden var Nils-Aslak Valkeapää, Rauni Magga Lukkari, Kirsti Paltto, Jovnna-Ánde Vest, Rose-Marie Huuva, Synnøve Persen, Stig Riemmbe Gælok og Inger-Mari Aikio.

Viktige samiskspråklige barne- og ungdomsbokforfattere i denne perioden var Marry A. Somby, Ellen Marie Vars, Rauna Paadar-Leivo, Kerttu Vuolab og Karen Anne Buljo.

Viktige ikke-samiskspråklige samiske forfattere i perioden var Ailo Gaup, Aagot Vinterbo-Hohr, John Gustavsen, Magnar Mikkelsen og Roald Wold Karlsen.

Av alle forfatterne som vokste fram i denne perioden er det utvilsomt Nils-Aslak Valkeapää som er mest kjent. Valkeapää ble først kjent som musiker og joiker, før han også gjorde stor suksess som forfatter, billedkunstner og komponist. I 1991 mottok han Nordisk Råds litteraturpris for diktsamlinga Beaivi, áhčážan (Solen, min far), som eneste samiske forfatter til dags dato.

Utover på 2000-tallet har det imidlertid vokst fram en ny generasjon samiske forfattere innen alle de nevnte kategoriene. I stammen av yngre samiske forfattere finner man blant andre Sigbjørn Skåden, Ann-Helén Laestadius, Simon Issát Marainen, Hege Siri, Niillas Holmberg, Rawdna Carita Eira, Jens Martin Mienna, Máret Ánne Sara, Stina Inga og Saia Stueng.

I dag administreres støtten til samisk litteratur av Sametinget. Det er Sametinget som i praksis fullfinansierer de fleste samiskspråklige utgivelser. Det finnes flere etablerte samiske forlag som tar seg av både skolebokproduksjon og litterære utgivelser. Blant etablerte forlag med jevnlige utgivelser finner man Davvi Girji, Iđut, Skániid girjie, DAT, Gollegiella og ČálliidLágádus.

Antall samiskspråklige bokutgivelser ligger et sted mellom tjue og tredve per år. En del samiske bøker er oversatt til norsk de senere årene, og det har kommet ut antologier med samisk litteratur på både norsk, engelsk og ungarsk.

• samer
• samisk

• Anders Guttormsen. Čállagat, 1973.
• Harald Gaski. Med ord skal tyvene fordrives:om samenes episk poetiske diktning, Davvi media, 1987.
• Henry Minde. «Assimilation of the Sami. –Implementation and Consequences», Gáldu Čála. Journal of Indigenous Peoples Rights. No. 3, 2005.
• Lars Iver Hansen. «Just K Qvigstad's Contribution to the Study of Sami Culture», Acta borealia 2, 1992.
• Lill Tove Fredriksen. «Sámi Literature in Motion», i: Marit Anne Hauan (ed.) Sámi Stories, Orkana, 2014.
• Vuokko Hirvonen. Sámeeatnama jienat: Sápmelaš nissona bálggis girječállin. DAT, 1999.