Haltdalen stavkirke

Kirken har to enkle bygningsledd, det rektangulære skipet i vest og et mindre og lavere rektangulært kor i øst, begge med bratt saltak. Det er en liten kirke, skipet er om lag 4,8 meter bredt og 5,8 meter langt, mens koret måler 2,9 meter på tvers og 3,4 meter på langs. Silhuetten er som den vanligste norske middelalderkirken i stein, her er ingen dramatiske svalganger og hevete midtrom med tak over tak, prydet med glisende dragehoder. Bare bygningens høyreiste profil og hjørnestavenes kraftige, kuleformete baser antyder noe annet enn en gammelmodig trebygning.

Haltdalen er en stavkirke i sin klareste og enkleste form: veggsviller på steinfundamenter, fire hjørnestaver som bærer stavlegjene i skipet, og mellom svillene og legjene står de vertikale veggplankene. Koret har tilsvarende konstruksjon, men hjørnestaver bare i øst. I overgangen mellom skipet og koret er plankene felt i hverandre på enkleste måte, uten staver. Taket bæres av sperrer, saksesperrer og hanebjelker med nedfelte langsgående åser.

I dag har kirken tre portaler, mot vest og sør i skipet og mot sør i koret. Kirkens indre er ikke mer prangende enn kirkens ytre; kirkerommet er nakent og mangler i dag det meste en vanligvis forbinder med et gudshus. Skipet og koret er delt med en korskillevegg, en rekonstruksjon fra den første restaureringen. Lengst i øst er et alter, men altertavlen, prekestolen og annet inventar er borte. Rester av dekor fra 1600-tallet gir et lite hint om at kirken ikke alltid har vært like spartansk, for ikke å si ribbet. Også tydelige spor i veggplankene forteller om tidligere perioders innredning, vinduer og gallerier. Lite av dette er bevart i dag.

Siden kirken gikk ut av bruk i 1881, er den demontert og flyttet tre ganger: først fra Haltdalen til Vitenskapsmuseet i Trondheim, der den ble gjenreist i 1880-årene, deretter til Sverresborg i 1937, for så å bli tatt ned etter krigsutbruddet i 1940 og gjenreist siste gang i slutten av 1940-årene. Muligens har den også vært flyttet tidligere, for da kirken ble tatt ned i 1882/1883, ble det funnet merker som tyder på tidligere demontering. Det er en mer omskiftelig bygningshistorie enn det som er vanlig, selv for en gammel kirke.

En vet lite om kirkens tidligste århundrer. Tydelige spor i hjørnestavene viser at den en gang var omgitt av en svalgang. Om denne svalgangen var opprinnelig, og om kirken hadde takrytter og utvendig dekor, er helt uvisst. Først med kirkeregnskapene på 1600-tallet har en opplysninger om kirken. Da fikk den nye vinduer, sørportalen ble stengt, og en ny inngang ble åpnet i den tidligere lukkete vestveggen. Et galleri på nordveggen i skipet ble forlenget i 1663. I 1704 skal kirken ha blitt flyttet noen hundre meter, og samtidig ble det bygd nytt skip i laft. Stavkirkens skip ble kor, og det gamle koret ble sakristi.

I 1881 sto den nye kirken i Haltdalen ferdig, og de gjenværende delene av den gamle stavkirken ble kjøpt av Fortidsminneforeningen. Stavkirken var imidlertid uten sin opprinnelige vestvegg etter utvidelsen i 1704. Problemet ble løst ved å rekonstruere veggen og sette inn en portal fra stavkirken som ble revet rundt samme tid i nabobygda Ålen. Også andre materialer fra Ålen skal ha blitt brukt til å skjøte på der det trengtes. Slik er Haltdalen i dag en strippet hybrid, men uten de restaureringer og rekonstruerte bygningsledd som kjennetegner andre museumskirker.

Muligens er det Haltdalen sokn det vises til i et diplom fra 1345. Selve kirken omtales ikke før i Olav Engelbrektssons jordebok i 1533, kort før landets siste erkebiskop dro i landflyktighet i 1537. Da var kirken allerede flere hundre år gammel. Bygningen har typologisk sett gamle trekk: Veggene har vekselvis planker med not og fjær på begge sider, til forskjell fra de fleste andre stavkirker, som har planker med not på én side og fjær på den andre.

Også hjørnestavenes store, kuleformete baser kan antyde høy alder. De er uten likheter med andre stavkirker, men settes i sammenheng med tilsvarende baser på en tidlig bygningsskulptur i Nidarosdomens steinsamling. Skulpturen dateres gjerne til 1125–1150, som da gir en slags bakre tidsgrense. Spørsmålet er om ikke disse stilelementene kan ha vært i bruk i lang tid etter at de ble introdusert.

De to opprinnelige portalene i Haltdalen har likhetstrekk med dagens vestportal, som opprinnelig var korskilleportal i Ålen. Denne portalen har vært satt i sammenheng dels med den tidlige steinskulpturen i Trondheim, dels med kapiteler i domkirkens nordre tverrskip fra omkring 1170. En datering av Haltdalen til denne tiden støttes av en årringsdatert prøve som viser at virket er hogd en gang etter 1159. Med tanke på kirkens omtumlete og sammensatte bygningshistorie bør en likevel ta visse forbehold.

Noen fullstendig kartlegging og oppmåling av Haltdalens bygningsdeler er ennå ikke publisert, og grunnlaget for datering kan endre seg. Til tross for kirkens beskjedne størrelse og utstyr vitner materialbehandlingen og utformingen om et vel utført håndverk og en etablert håndverkstradisjon.

• stavkirke

• Anker, Leif (2005). Kirker i Norge, b. 4: Middelalder i tre: stavkirker