Giambattista Bodoni

Bodoni var født i Saluzzo. Hans far og bestefar var begge boktrykkere, men han hadde sin læretid i Roma. Der fikk han også anledning til å følge forelesninger i gresk og latin ved universitetet. Senere ble han ansatt hos hertug Ferdinand I av Parma og drev hans trykkeri mesteparten av sitt liv.

Bodoni skapte en rekke framragende skriftsnitt fra 1765 og frem til sin død – til sammen skal det ha vært 298 snitt. Det finnes en mengde gjenskapninger fra ulike produsenter som bærer navnet Bodoni. Mer enn 25 000 stempler finnes nå i Bodonimuseet i Parma. Han var dessuten en framragende typograf og dyrket fram en typografisk stil som passet skriftene hans som hånd i hanske. For ham var skriftens form og bruk to sider av samme sak. Han var særlig opptatt av de ulike språkenes bokstavform og bokstavkombinasjoner, og trykte Herrens bønn på 155 ulike språk, også et Fadervår i «Norwegice» satt med fraktur: «Wor Fader du som est i himmelen … »

I løpet av sine år i Parma trykte han en rekke bøker og andre trykksaker i den typiske bodonistilen, perfekt stilistisk sammenheng i alt fra bokstavdesign til linjeavstand, margforhold og proporsjoner. Han var ekstremt opptatt av det vakre og strebet alltid etter perfeksjon. Selv sa han: « Jeg vil kun skape det vakre, jeg arbeider ikke for den vanlige leser.» Men han var mer opptatt av det typografiske enn av det redaksjonelle, og fikk kritikk for det, blant annet av sin samtidige franske kollega og konkurrent, Didot.

Bodonis bøker var trykt i begrensede opplag, 130–150 eksemplarer, noe som skapte en kunstig høy etterspørsel og tilsvarende høy pris. Bøkene var kjent og etterspurt over hele Europa, ikke minst på grunn av sin utforming og høye kvalitet; mange ble samleobjekter. Mange europeiske turister på dannelsesreise i Italia avla Bodoni et besøk på veien.

Bodoni var svært bevisst på sin egen suksess og pleiet sitt faglige renommé. Flere av hans bøker er tilegnet tidens kongelige – Napoleon var en av dem som fikk sin dedikasjon, til og med i to bøker.

Bodonis skrifter er blitt stående som selve erketypen på klassisistiske skrifter (også kalt nyantikva). Bodoni var en beundrer av Fournier og Baskerville. Han var en gang på vei til Birmingham for å treffe Baskerville, men ble underveis syk og måtte snu.

Bodonis antikva er streng, formell, kjølig og elegant, og regnes blant de fineste og mest typiske klassisistiske skriftene. De representerer på mange måter slutten på en nærmest lineær utviklingslinje der en bokstavform (antikvaen) er drevet til sin ytterste konsekvens og med sin ekstreme strekkontrast balanserer ytterst på grensen mot redusert leselighet. Men skriftens fine strekbilde gjør den sårbar i reproduksjonsprosessen, og dens popularitet har vært varierende. Skriften har dannet forbilde for mange nytegninger og har vært i økende bruk i senere år.

• typografi
• typografiens epoker
• skrift

• Bodonimuseet

• Rannem, Øyvin: Arven etter Aldus. En historie om trykkskriften. 2022.