Gaza

Gaza er en kystslette med sandklipper, sanddyner og nord-sørgående høydeformasjoner som gir sletta helling mot vest, og i nord også mot øst. Høyeste punkt er 105 meter over havet i sørøst.

Området er dekket av betydelige løsmasser, vesentlig sand, av forskjellig geologisk opprinnelse.

Gaza ligger i overgangssonen mellom den forholdsvis nedbørrike israelske kystsonen, de semiaride slettene av Nordre Negev i øst og den tørre Sinaiørkenen i sør.

Gjennomsnittlig årlig nedbørmengde varierer mellom 400 millimeter i nord og knapt 200 millimeter lengst i sørøst. I årets varmeste måned, august, er temperaturen i gjennomsnitt 25 °C, mens den for januar er 13 °C.

Gazas moderne historie, i perioden fra Det osmanske rikets fall etter første verdenskrig, er preget av okkupasjon og uro.

Opprettelsen av staten Israel i mai 1948 som følge av FNs delingsplan fra 1947, førte til den første arabisk-israelske krig i 1948–1949. Området som ble Gaza etter våpenhvileavtalen i 1949 var en ny geopolitisk enhet, og var betraktelig mindre enn det historiske «Gaza-fylket» under osmansk styre. Området som stod igjen etter krigen var også mindre enn området FNs delingsplan hadde definert som Gaza.

I 1949 ble Gaza okkupert av Egypt. Egypt kontrollerte området frem til den israelske innmarsjen og okkupasjonen under Seksdagerskrigen i 1967. Mellom krigene i 1948–1949 og 1967 hadde Israel også gått inn i området under krigen i 1956, men trukket seg ut etter amerikansk press.

Gaza var lenge ett av kjerneområdene for palestinsk nasjonalisme. I 1987 brøt den første intifadaen (opprøret) ut i Gaza, og den spredte seg deretter til Vestbredden.

Som følge av Oslo-avtalene på 1990-tallet ble Gaza en del av det palestinske selvstyreområdet, og i en framtidig palestinsk statsdannelse. Ledelsen av selvstyremyndigheten ble først etablert i Gaza i 1994.

I 2005 evakuerte Israel de 21 israelske bosettingene i Gaza, og kontrollen med området innad i Gaza ble da tillagt palestinske myndigheter. Gaza er ifølge FN regnet som et okkupert område på lik linje med Vestbredden.

I 2006–2007 kom det til en dels voldelig maktkamp mellom de to største palestinske partiene, al-Fatah og Hamas, som endte med at Hamas tok makten i Gaza. Med et uttalt mål om å svekke Hamas, innførte Israel og Egypt en blokade av kyststripen.

Hamas og andre islamistiske grupper har betydelig fotfeste på Gaza. De har siden 2007 skutt raketter og granater vilkårlig inn i Israel, og Israel har gjennomført en rekke omfattende luftangrep mot Gaza. Human Rights Watch har vist at både Israel og Hamas har brutt folkerettens regler for krigføring med angrep som treffer vilkårlig, og at flere av de israelske angrepene har vært uproporsjonal bruk av makt, og har bevisst hatt sivile og sivil infrastruktur som mål. Angrepene har hatt omfattende omkostninger for palestinerne i Gaza – enorme lidelser, tap av menneskeliv, ødelagte boliger og infrastruktur – men Israels mål om å svekke Hamas gjennom blokaden har ikke lyktes. En del analytikere har tolket israelske angrep på Gaza som «å klippe plenen», altså å bruke straff og avskrekking for å holde situasjonen under kontroll til neste runde.

Den fysiske avsperringen og isolering av Gaza fra Israel, Vestbredden og omverdenen for øvrig, startet på 1990-tallet og ble dramatisk forsterket etter den andre intifadaen da «sikkerhetsgjerdet» rundt Gaza ble oppgradert, og etter at den israelsk-egyptiske blokaden ble innført i 2007.

7. oktober 2023 gjennomførte Hamas sitt mest omfattende angrep på Israel noensinne. Tidlig om morgenen ble det avfyrt flere tusen raketter mot israelske mål, samtidig som Hamas-milits tok seg forbi grensegjerdet og angrep mål inne i Israel. Rundt 1200 israelere ble drept og om lag 240 ble tatt med til Gaza som gisler. Israel svarte med luft- og bakkeangrep mot Gaza (se Gaza-krigen 2023–).

Gaza har relativt få naturressurser, og bare en del av landområdet er egnet til jordbruk, vesentlig grunnet dårlig jordsmonn og mangel på vann.

Det er anslått at rundt 65 prosent av den yrkesaktive delen av befolkningen i Gaza er sysselsatt i tjenesteytende sektor, omtrent 20 prosent i industrien og vel 10 prosent i landbruket. Sysselsettingen i begge sistnevnte sektorer har sunket som følge av Israels isolasjonspolitikk.

Industrien består vesentlig av små familieforetak som produserer forbruksvarer, samt foredler jordbruksprodukter som blant annet olivenolje.

Fra jordbruket eksporteres særlig sitrusfrukter og blomster. Flere appelsinlunder er blitt ødelagt av israelske styrker, begrunnet med sikkerhetshensyn.

Gazas økonomi har etter Israels okkupasjonen i 1967 vært sterkt avhengig av den israelske. Dette gjelder enda mer for Gaza enn for Vestbredden, som har et noe bedre næringsgrunnlag, samt en grense mot Jordan. Denne situasjonen vedvarte etter etableringen av de palestinske selvstyreområdene i 1994. Økonomien har blitt ytterligere skadelidende etter utbruddet av den andre intifadaen i år 2000 og etter den israelsk-egyptiske blokaden i 2007.

Denne politikken har blant annet forhindret palestinsk arbeidskraft i Gaza fra å ta seg arbeid i Israel, hvilket var en svært viktig inntektskilde frem til intifadaen i 2000. Før dette var det over 30 000 fra Gaza som arbeidet i Israel. Etter intifadaen sank tallet til en tidel, for senere i praksis å ha opphørt.

Den israelske stengingen av grensene har i omfattende grad påvirket Gazas økonomi. Siden okkupasjonen i 1967 har Israel av det de selv omtaler som «sikkerhetsmessige årsaker» tatt total kontroll med trafikken til og fra Gaza, også sjøveien. Praktisk talt all handel med omverdenen har gått via Israel. Grensestengingssystemet, koblet med en stadig mer omfattende fysisk avstenging av Gaza siden 1990-tallet til blokaden i 2007, har begrenset og regulert all transport, inkludert flyten av personer og varer og bidratt direkte til at Gazas økonomi er svak og uforutsigbar.

En parallell økonomi basert på smugling gjennom tunneler fra Egypt utviklet seg særlig etter at blokaden ble innført. Egypt har i hovedsak holdt grensen stengt, og Israel og Egypt har samarbeidet for å slå ned på smugling.

Israel har også kontrollert vann- og energiforsyningen. Vannforbruket til husholdninger og næringsvirksomheter har de senere år vært betydelig større enn naturlig tilsig av vann, slik at grunnvannstanden er synkende med intrusjon av saltvann. Vannet er enkelte steder til dels sterkt forurenset og uegnet som drikkevann.

Standarden på all infrastruktur, vann- og energiforsyning, kloakkering, avfallshandtering og veinettet er gjennomgående meget lav. Den offentlige infrastrukturen ble hardt rammet av de omfattende israelske militære aksjonene mot Gaza etter 2000. Den internasjonale flyplassen som åpnet ved Rafah i 1998 har måttet stenge, og planene for en ny er lagt på is.

Gazas økonomi ble særlig rammet av den krigstilstanden som rådde mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene etter den andre intifadaen, og som førte til en sterk økonomisk tilbakegang i 2000–2002 og senere. Fra september 2000 til 2002 er det anslått at det palestinske bruttonasjonalproduktet sank med 40 prosent.

Gjennom blokaden siden 2007 har Israel kontrollert seks av Gazas sju grenseoverganger, luftrommet, kystsonen og en bred buffersone langs grensen. Blokaden har i omfattende grad begrenset palestinernes bevegelsesfrihet og handel, samtidig som Gaza har vært totalt avhengig av Israel for tilgang til vann, elektrisitet og telekommunikasjon. Egypt har kontrollert grensekryssingen ved Rafah i sør, som stort sett har blitt holdt stengt.

FN har beskrevet blokaden som «ulovlig kollektiv avstraffelse». Blokaden av Gaza har vært den viktigste årsaken til høy fattigdom, arbeidsledighet og avhengighet av humanitær bistand. UNRWA har vært den største humanitære aktøren i Gaza.

• Palestina
• Gazas historie