Ferdinand Schjelderup

Som alle dommerne i Høyesterett fratrådte Schjelderup sitt embete den 21. desember 1940 i protest mot det nazifiserte Justisdepartementets forordning av 5. desember om nedsettelse av aldersgrensen for statstjenestemenn fra 70 til 65 år. Bak forordningen lå ønske fra ledelsen i Nasjonal Samling (NS) om å kunne erstatte eldre embets- og tjenestemenn med mer NS-vennlige krefter.

Høyesterettsdommerne hevdet at forordningen endret domstolens stilling i forhold til Grunnloven, og ettersom Reichskommissar Josef Terboven i et skriv fra 3. desember hadde avgjort at domstolene ikke fikk prøve gyldigheten av okkupasjonsstyrets lovgivning i forhold til Grunnloven, mente Høyesterett at ivaretakelsen av norsk lov var satt til side i strid med folkerettens grunnleggende prinsipper. For Schjelderup ble konflikten et klart bevis på den tyske okkupasjonsmaktens manglende respekt for folkeretten.

Sommeren 1941 kom Schjelderup i likhet med høyesterettsjustitiarius Paal Berg med i den såkalte Grimelundkretsen som ble konstituerende for den videre etableringen av den sivile ledergruppen Kretsen. Mens Berg hadde en tilbaketrukket og heller perifer posisjon frem til sommeren 1943, inntok Schjelderup en svært aktiv rolle. Han forfattet flere av Kretsens brev til Londonregjeringen og han engasjerte seg sterkt for å utvikle kontakten og samarbeidet med andre sentrale hjemmefrontorganer.

Sammen med forretningsadvokaten Tor Skjønsberg ble han det fremste bindeleddet til Koordinasjonskomiteen, den utøvende ledelsen for holdningskampen. I det såkalte «Partisanbrevet» til regjeringen på nyåret i 1943 inntok han først en meget kritisk holdning til Milorgs nye holdning til den militære motstandskampen, men gjennom dialogen med Milorgs nye leder, Jens Christian Hauge, forstod han snart betydningen av et nærmere samarbeid mellom de sivile og de militære delene av hjemmefronten.

I midten av april 1944 flyktet Schjelderup i all hemmelighet til Sverige med sin familie fordi stortingspresident Carl Joakim Hambro ved en feil hadde forvekslet Schjelderup med hans fjerne slektning, advokat Arthur Schjelderup, som var avgått ved døden før årsskiftet. Med sin påfølgende nekrolog i det svært utbredte tidsskriftet til Nordmanns-Forbundet kom derfor Hambro i skade for å røpe Schjelderups ledende rolle i hjemmefronten, og risikoen ved videre opphold i Norge ble med nå for stor. Fra sitt eksil i Stockholm fortsatte imidlertid Schjelderup frem mot frigjøringen å opptre som representant for hjemmefrontens ledelse i møter og korrespondanse med regjeringen og legasjonsmyndighetene.

Med sine tre memoarbøker; Fra Norges kamp for retten; 1940 i Høyesterett (1945), På bred front 1941–42 (1947) og Over bakkekammen 1943–44 (1949) ga Schjelderup en rekke verdifulle bidrag til den tidlige forskningen på okkupasjonsårenes og motstandskampens historie.

Schjelderup var medstifter av Norsk Tindeklub (1908), og deltok på førstebestigning av blant annet Svolværgeita i 1910 og Store Strandåtind i 1912.

Han var bror av industrilederen Gunnar Schjelderup, og far til skihopperen Thorleif Schjelderup.

• Norge under andre verdenskrig
• motstandskampen i Norge
• hjemmefronten

• Dahl, Hans Fredrik med flere (1995): Norsk krigsleksikon. Oslo Cappelen.
• Falkanger, Aage Thor (2018): Noen historiske glimt. Artikkel fra Høyesteretts informasjons bok (sidene 51–94). Oslo Cappelen.
• Grimnes, Ole Kristian (1977): Hjemmefrontens ledelse. Oslo. Universitetsforlaget.
• Regjeringen og hjemmefronten under krigen. Aktstykker utgitt av Stortinget (1948). Oslo. Aschehoug og Co.