Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark

Nasjonalparken er delt i to områder, ett på hver side av E6 og Dovrebanen. Området mellom de to nasjonalparkdelene er sikret som landskapsvernområde (Hjerkinn landskapsvernområde på cirka 20 km², Kongsvoll landskapsvernområde på cirka 22 km² og Drivstua landskapsvernområde på cirka 15 km²).

Høyeste punkt i nasjonalparken er Snøhetta, 2286 meter over havet. Toppen er lett å bestige på god merket sti fra turisthytta Reinheim på sørsiden.

De tilgrensende verneområdene omfatter Fokstugu landskapsvernområde, Hjerkinn/Kongsvoll/Drivdalen landskapsvernområde, Jora landskapsvernområde, Knutshø landskapsvernområde, Åmotan-Grøvudalen landskapsvernområde, Åmotsdalen landskapsvernområde, Hjerkinn landskapsvernområde, Torbudalen biotopvernområde, Nordre Snøfjelltjønn naturreservat og Flåman naturreservat.

Knutshø og Dovrefjell har en viktig botanisk betydning. Det var den tyske professoren Georg Christian Oeder som oppdaget Dovres planteverden, og fra omkring 1770 har norske og utenlandske botanikere valfartet hit. Etter hvert kom det også profesjonelle plantesamlere fra hele Europa, og på Kongsvold fjeldstue hadde de et eget «presserom» – ikke for journalister, men for plantesamlerne. På grunn av trafikken ble det allerede i 1905 fremmet «Foranstaltninger til at verne om sjeldne Plantearter omkring Fjeldstuerne på Dovrefjeld».

En helt spesiell art er norsk malurt (Artemisia norvegica subsp. norvegica) som er beskrevet på basis av et eksemplar fra Knutshø. Arten har en underlig utbredelse. Foruten Dovre er den kjent fra Trollheimen og et par små forekomster på Vestlandet, en liten i Skottland. Teorien er at den overlevet siste istid ute på de da tørre Nordsjøområdet og så vandret inn da isen forsvant og Nordsjøen igjen ble fylt med vann. Den finnes også i Ural, og i den Vest-Amerikanske fjellkjeden fra Alaska til California (en annen underart – subsp. saxatilis)

Villreinen kom til Norge da isen trakk seg tilbake for over 10 000 år siden. Opprinnelig var fjellreinen i dovrefjellområdet del av en større stamme som trakk fritt mellom kystnære sommerbeiter i vest og rike vinterbeiter lengre øst. De eldste sporene etter reinfangst i Dovrefjellområdet finner vi ved Ålbusætra i Knutshø. Her hadde fangstfolket leirplasser når de tok turen fra boplasser ved kysten og inn i landet på jakt, for nesten 9000 år siden.

Økt levestandard de siste 150 åra har endra landet. Veg, jernbane, hytter og kraftutbygging legger beslag på store areal. Dette gir stadig mindre rom for villreinen. I dag er tap av areal og klimaendringer de to største truslene for villreinen. Med bygging av jernbane, kraftverk og senere bilvei over Dovrefjell, har leveområdet til reinen her blitt delt opp. I Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark finner vi de to villreinområdene Snøhetta og Knutshø. Villreinen her har, sammen med villreinen i Rondane og Sølnkletten, hatt minimal innblanding av tamrein. Det er den mest opprinnelige fjellreinen vi har i Norge, noe som også innebærer at dyra er ekstra sky. Snøhetta villreinområde er delt i en i en østlig og en vestlig bestand av Aursjømagasinet. Målet er å ha en vinterstamme på 2200 villrein i østområdet og 800 villrein i vestområdet. I Knutshø villreinområde finner vi rundt 1500 villrein. Begge områdene har mange hytter, kraftutbygging og veger som går inn i området, og menneskelig ferdsel er en utfordring.

80 % av all vill fjellrein i Europa lever i Norge. Vi har et internasjonalt ansvar for å ta vare på dem. Enkelte steder gjøres det tiltak for å bedre kårene for reinen. Stier legges om, alternative turmål tilrettelegges, hytter flyttes og natur restaureres. Disse tiltakene vil forhåpentligvis bedre forholdene for villreinen, men dette er ikke nok. Ønsker vi villrein i framtida må vi endre vårt forbruk av areal.

Av spesiell interesse når det gjelder dyreliv er bestanden av moskusfe. Fra fossiler vet vi at det levde moskus i Norge i en periode etter istiden. Det er noe omstridt hvorfor den forsvant, men det kan være på grunn av en kombinasjon av jakt og endret klima. I 1920-årene ble det fremmet forslag om en gjeninnføring av moskusen i norsk fauna. Etter mange viderverdigheter er det nå etablert en stamme med dyr fra Grønland som for tiden er på omkring 200 dyr. Moskusen er vanligvis lett å se på Dovre, særlig langs ruten inn til Reinheim turisthytte fra Kongsvoll fjellstue.

Nasjonalparken har et meget høyt biologiske mangfold, noe som dels skyldes klima og dels vekstforholdene med gjennomgående basiske bergarter. Dette gir et rikt planteliv, og dermed tilsvarende variert dyreliv.

Under den postglasiale varmetiden fra ca. 3000 til ca. 500 fvt., var temperaturen på årsbasis cirka to grader høyere enn i dag. Dette gjorde at skoggrensen lå betydelig høyere enn i dag noe som innsnevret vekstområder for mange av våre fjellplanter som er avhengig av lysåpne områder uten konkurranse fra skyggskapende arter. Store deler av Dovre ble imidlertid liggende over skoggrensen i nevnte periode, og da skogen gikk tilbake, klarte mange arter å gjenerobre gamle voksesteder. Dette har gjort at særlig blant fjellplantene er mangfoldet høyt, kanskje det høyeste i hele landet.

Over hele området finner vi spor etter villreinfangst, blant annet bogesteller, fangstgroper og flere massefangstanlegg der bruken kulminerte i tidlig middelalder, trolig noe før Svartedauden.

Som ikke-materielt kulturminne har Dovrefjell stått sentralt i norsk bevissthet, fra de tidlige mytene om hvordan landet og nordmennene oppsto, til grunnlovseden av 1814.

Fra de tidligste tider har veien over Dovre vært en viktig ferdselsvei mellom Østlandet og Trøndelag, og allerede under kong Øystein 1 Magnusson (konge 1103–1123) ble det bygget et husvære ikke langt fra nåværende Hjerkinn fjellstue. Den gamle kongevegen er merket fra fjellstuen og nordover og ned til Kongsvoll fjellstue. Fjellstuene ble brent under Den store nordiske krig med Karl 12, men ble oppbygd allerede i 1720.

Kongevegen strekker seg videre nordover langs Vårstigen i Drivdalen. Vårstigen er et eldre vegfar som går høyt oppe i den vestre dalsiden, like under Knutshøene. Vegfaret ble brukt når vårflommen kom og det ble vanskelig å ferdes nede ved eller på Driva. På begynnelsen av 1700-tallet ble Vårstigen utbedret til en kjørbar veg for hest og vogn, men den var ikke ufarlig, og Aasmund Olavsson Vinje (på vei til kroningen av Carl IV i Nidarosdomen) beskrev den slik: «Det var den galnaste og styggaste ålmannveg eg enno har fari på. Det er reint utruleg at folk kunne koma fram der køyrande, og at ikkje kvarannan mann vardt ihelslegen av stein og skrede eller siglde til avgrunns i snø og svoll haust og vår og vinters tider».

Først i 1851–1853 ble det anlagt vei langs Driva, der europaveien går i dag. Den gamle veien over Vårstigen ble i perioden 2018-2022 ryddet for skog og kratt, murer restaurert og ny informasjon og nye bruer etter original modell utplassert. Dette som et ledd i prosjektet Kongevegen over Dovrefjell (fra Dovre kirke til Oppdal kirke).

Fram til 2019 var det i kroa på Kongsvold Fjeldstue en utstilling utarbeidet av NTNU med informasjon knyttet til tidligere Dovrefjell nasjonalpark. I dag er informasjon om dagens nasjonalpark integrert i Fjellportalen, den utendørs utstillingen ved Norsk Villreinsenter Nord på Hjerkinn.

På Kongsvoll stasjon etablerte den kjente botanikeren Thekla Resvoll i 1924 en liten botanisk hage med fjellplanter fra området. På 1980-tallet ble denne flyttet til et område sør for fjellstua og kraftig utvidet og oppgradert. NTNU trakk seg i 2020 ut fra Kongsvoll, la ned fjellhagen og avviklet den biologiske stasjonen der. Fra sommeren 2021 sørger Trøndelagsavdelingen av Norsk Botanisk Forening sammen med en lokal venneforening i Oppdal igjen for drift av fjellhagen.

Det ble i 2002 opprettet et eget Dovrefjellråd med representanter fra alle berørte kommuner og fylkeskommuner. Fra lokal forvaltning ble innført 1. juli 2003, hadde Dovrefjellrådet forvaltningsansvaret for nasjonalparken, mens de øvrige verneområdene ble forvaltet av kommunene, koordinert av Dovrefjellrådet.

Ved iverksettelsen av ny modell med verneområdestyrer gikk forvaltningsansvaret for både nasjonalparken og øvrige verneområder over til Dovrefjell nasjonalparkstyre fra 2011, og Dovrefjellrådet ble nedlagt samme år.

Nasjonalparkstyret er som øvrige verneområdestyrer kommunalt nominert, men statlig oppnevnt, og har sin fullmakt delegert fra Miljødirektoratet. Det har samme sammensetning som Dovrefjellrådet, men kan i motsetning til dette i liten grad engasjere seg i næringsutvikling knyttet til verneområdene.

• Dovrefjell
• nasjonalpark

• Dovrefjell-sunndalsfjella.no: Informasjon for besøkende i Dovrefjell-Sunndalsfjella
• Nasjonalparkstyre.no: Dovrefjell nasjonalparkstyre
• Norges nasjonalparker: Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark

• Brox, Karl H.: Dovrefjell-Sunndalsfjella, 2008, isbn 978-82-7643-471-2
• Sande, Jostein, red.: Sunndalsfjella: fjell og folk, 2007, isbn 978-82-521-7019-1