Borgund stavkirke

Få, om noen, stavkirker har preget den allmenne oppfatningen av hvordan en stavkirke er, som Borgund. Tak over tak, spontekket med gapende dragehoder, rikt utskårne portaler og grinende masker, har fascinert ikke bare leg, men også lærd gjennom årene.

Ikke minst på grunn av sitt rike eksteriør regnes Borgund av mange som den best bevarte av stavkirkene. Så har den også tjent som modell for restaurering av en rekke stavkirker, som Hopperstad, den nedbrente Fantoft, som kom fra Fortun, og Gol, som nå er på Norsk Folkemuseum i Oslo. Og 1890-årenes dragestil har hentet sitt forbilde på kirkevollen i Borgund, en virkelig nasjonalt særpreget arkitektur, lett gjenkjennelig i blant annet en rekke hoteller også i Sogn.

Den tyske keiser Vilhelm 2 lot seg begeistre av dragestilens «nordiske» former og fikk bygd seg et jaktslott og stavkirkekapell i det daværende Øst-Preussen, nå Polen. I 1960-årene ble en kopi av Borgund bygd i Rapid City ved foten av siouxindianernes hellige fjell, Black Hills, i Sør-Dakota, USA.

Kirken ligger om lag halvveis opp dalen fra Lærdalsøyri til veidelet ved Borlaug, der Myrkedalen går mot sørøst og fjellovergangen til Hemsedal, mens hoveddalføret snevrer seg inn mot Maristova og Filefjell.

Kommer en nedenfra, er dalen både trang og bratt det siste partiet før Borgund. Så vider den seg ut i svingen sør for kirken. Lærdalselvi renner med ett mindre stri, og gårdene ligger på begge sider av elven med beite- og slåttemarker mellom steinurene og fjellsidene. Om veien gjennom Lærdal i eldre tider kunne være en prøvelse, ikke minst vinterstid, har moderne samferdsel gjort stavkirken til den mest besøkte utenfor museene.

Fram til 2004 gikk stamveien mellom Bergen og Oslo kloss opptil kirkegårdsmuren, men er nå omlagt. På sørsiden ligger den nye kirken, bygd i 1870-årene til avløsning for stavkirken.

Kirkestedet omtales første gang i Bergens kalvskinn, en jordebok for Bergen bispedømme, nedskrevet kort etter 1350. Stavkirken i Borgund har stått sentralt i stavkirkeforskningen, og litteraturen om kirken er med årene blitt omfangsrik. Kirken ligger på gården Kyrkjevolls grunn, med tunet på gården som nærmeste nabo, om lag 200 meter mot nord. Her sto også et lite hotell som brant i 1950-årene.

Store deler av stavkirkens middelaldereksteriør er bevart. Svalgangen har brystning. Over brystningen løper små søyler og rundbuer som danner en løpende arkaderekke. Bare rundt apsis – den runde avslutningen i øst – er svalen helt lukket. De to inngangene til skipet i vest og sør er markert med store skruv, framstikkende gavloppbygg, i svalen. Svalen har også skruv i nord. Skipet har takrytter med spir i to trinn, slik at det i alt er sju takflater over hverandre. De mange flatene understrekes ytterligere av det sylindriske og kjegleformete tårnet på apsis.

Både skipet og takrytteren har gjennombrutt mønekam med dragehoder over gavlene. Mønekammene og muligens dragehodene ble fornyet på 1700-tallet med en etterlikning av de utskiftete delene. Både skipet og koret har hevet midtrom og er kledd med spon som gir kirken en karakteristisk skjellaktig hud. En mindre restaurering på 1800-tallet fjernet noen tilbygg og endringer fra tiden etter reformasjonen.

Selve kirkerommet er ikke stort, skipet er bare drøyt 40 kvadratmeter, og det er skumt. De eneste lyskildene er døråpningene og øverst i langveggene små, runde glugger som gir skarpe kontraster og skygger. Den innvendige reisningen deler skipet i et hovedrom avgrenset av rekkene med midtromsstaver og en omgang mellom midtromsstavene og ytterveggene. I hvert hjørne har de en stav som er felt over veggsvillene.

Veggplankene har not og fjær og er på vanlig måte tappet inn mellom veggsvillene og stavlegjene som binder sammen rammen øverst. Skipet også to mellomstaver som forbinder langveggene med koret.

Midtrommet i skipet har i alt 14 staver, én i hvert hjørne, tre par i lengden og to par på kortsidene. Den midterste mellomstaven på hver av langsidene er ikke ført opp fra grunnstokkene, men hviler på et innskutt buesegment et stykke over gulvet. Som i Hopperstad stavkirke er stavene avbundet horisontalt med langsgående bjelker, såkalte tenger. Men mens det er bare ett sett i Hopperstad, er det to i Borgund. I feltene mellom tengene og stavene står det diagonale plankekors, andreaskors. Over og under tengene er stavene ytterligere avstivet med bueknær som danner en slags enkle arkader. Horisontale strebebjelker stiver av midtromsstavene mot omgangsveggenes stavlegjer. Omgangsveggene er avstivet innvendig stivet med diagonalt kryssende skråbånd, en slags andreaskors i stort format.

Midtromsstavene har en triangulær avbladning øverst, markert med svertete profiler, en tunge, som formidler overgangen mellom den runde stokken og veggflaten. Alle mellomstavene ender i utskårne dyrehoder og masker. Midtrommet er ytterligere avstivet med to tverrgående beter, kraftige rektangulære bjelker, felt inn øverst mellom langveggenes stavlegjer.

Takverket er åpent med fulle sperrebind, som består av sperrer, saksesperrer og hanebjelke i hvert fag. Hanebjelken har bueformet underside med en utspart profil. Sperrebindene korresponderer med midtrommets mellomstaver.

Koret er mindre og smalere enn skipet. Også det har hevet midtrom, men bare med midtromsstaver i øst. De er forankret i midtromsveggens svill, som følgelig bæres av omgangen. I vest er korets midtromsvegger forankret i skipets midtrom.

Samtlige konstruktive ledd har enkle, flatbunnete og svertete profiler. Andreaskorsene har utskårne bladformer. Verdt å merke seg er at alle stavene har sirkelrundt tverrsnitt, men bare ytterveggenes hjørnestaver har baser i en litt slank klokkeform. Midtromsstavene er glatte, uten markert avslutning mot gulvet.

Kirken har i alt tre portaler, vestportalen og sørportalen i skipet og portalen i sørveggen i koret.

Takrytteren har sidepaneler i to etasjer og er kronet av et spir, også det i to trinn. Sidepanelene i den nedre delen av takrytteren har fire gjennomskårne, sirkulære felt på hver side, utskårne medaljonger. Medaljongene er forbundet med et bølgende, gjennombrutt bånd, som danner en femte sirkel. Motivene er vanskelige å skjelne, for panelene er værbitte og godt innsmurt med tjære. Hauglid beskriver dem som «drager som strekker hodet over til nabofeltets drage og biter seg fast i denne». Den øvre delen har et gjennomskåret, sirkulært felt i sør. Motivet er et tre med spiralformete greiner, uten synlige detaljer.

Takrytteren har sin nærmeste parallell i takrytteren i Høre stavkirke, som i dag er brukt som kirkegårdsport.

Også svalgangen har hatt gjennombrutt mønekam med rankedekor. Den er i dag på Heibergske samlinger – Sogn Folkemuseum. Dragehodene er kopier av tidligere, nå forsvunne hoder, og har stor likhet med et tilsvarende hode fra stavkirken i Lom. Deler av en eldre svalgang ble funnet under gulvet i kirken i 1969. Det ubesvarte spørsmålet er om de skriver seg fra en utskiftning eller fra en tidligere kirke.

Rett sør for kirken står støpulen, det eneste frittstående, stavbygde klokketårnet i Norge.

Sterkt preget av tidens tann har støpulen siden tidlig på 1900-tallet vært kledd inn mot vær og vind. I likhet med kirken er stavene forankret på en grunnstokkramme oppå en steinfylling. Ni staver i alt bærer tak og bjelker for klokkestolen. Stavene er avstivet innbyrdes med tenger og kraftige, rotvokste knær. Støpulen ble «næsten af ny reparered» i 1665. Antakelig ble den eldre byggemåten videreført.

Konstruktivt og typemessig har støpulen stor likhet med middelalderstøpuler kjent fra de nedrevne stavkirkene i Årdal og på Rinde.

Borgunds velbevarte og rike treskurd er særpreget. Sett med vår tids øyne kan den være vanskelig å knytte til et kristent gudshus. En vanlig oppfatning er at dekoren er levninger av tidligere hedenskap. Det er det liten grunn til å tro. Eksempelvis er det både i Norden og på kontinentet bevart og kjent relikvieskrin fra middelalderen, formet som kirkebygg med glisende dragehoder. Utformingen av dragehodene i Borgund tyder på at typen har sin opprinnelse tilbake til urnesstilens tid. Maskene øverst på midtromsstavene har sine paralleller i steinarkitekturen, som på bjelkehodene i takverket i middelalderkirkene på Værnes og Mære.

Spørsmålet om de ytre bygningsleddene er samtidige med kirken, har vært særskilt tatt opp av blant annet Kristian Bjerknes. Han har argumentert for at apsis, svalganger, utvendig dekor med takrytter og mønekammer er bygd til senere. Tanken er interessant, men for Borgunds del er det ikke åpenbart. Dekoren i takrytteren, slik den lar seg lese, skiller seg ikke vesentlig fra portalskurden og tilsier ikke at dette utstyret må være av senere dato. Dragehodenes utforming viser tydelige spor av urnesstil, og det taler vel helst for en ubrutt tradisjon. Likheten med takrytteren i Høre stavkirke kan tyde på at dette er bygningsledd og dekor som er samtidig med kirkene. Portalene i Borgund er ikke særlig forvitret, og det tilsier at de har stått beskyttet for vær og vind. Samlet sett kan dette tyde på at den utvendige dekoren og utstyret er samtidig med kirken, eller at det ikke skiller vesentlig i tid. En annen sak er utformingen av svalgangene, som kan ha blitt endret og fornyet i tidens løp.

Søyler som trolig stammer fra en eldre svalgang, ble funnet under gulvet i 1969. De viser at den, i det minste delvis, må ha vært åpen. Kapitelformene er annerledes enn i den eksisterende svalgangen, men av samme type som på Urnes stavkirke. Delene kan muligens også være rester fra en tidligere kirke. Deler av en veggplanke ble funnet sammen med svalgangsdelene. Plankebiten har rester av en åpning med slank halvsøyle og avtrappet profil, og kan ha vært del av en korskillevegg.

To løse kapiteler fra skipet har skurd som Hohler mener er av noe yngre dato enn portalene. Etter Franz Wilhelm Schiertz’ tegninger fra 1830-årene hadde skipet tønnehvelv, og kapitelene satt under hvelvet midt på hver langvegg.Hvelvet var etter all sannsynlighet fra middelalderen, men kan ha vært bygd noe senere enn selve kirken. Det ble revet under restaureringen av kirken i 1870 for å gi fri sikt til takverket.

Slike tønneformete plankehvelv er kjent fra flere stavkirker, bant annet Torpo, Årdal, Ål og Vang. Disse hvelvene er malt med helgenlegender og scener fra Bibelen. Utsmykningen er ofte en senere tilføyelse til kirkebygget.

Portalene i Borgund blir plassert i den store gruppen av stavkirkeportaler som senest av Hohler har fått navnet Sogn-Valdres type 2. Det er allmenn enighet i forskningen om at vestportalen har stor likhet med portalene fra den forsvunne stavkirken på Stedje og en rekke andre stavkirker, blant annet Lomen og Høre i Valdres. Synspunktene deler seg når ulikhetene mellom portalene skal forklares, om det skyldes avstand i tid eller bare ulike hender og verkstedtradisjoner. Når en legger tilknytningen til Høre til grunn, blir dateringen av denne kirken til 1180–1180-årene også retningsgivende for Borgund. En slik datering styrkes av årringsprøver fra Borgund som viser at en av midtromsstavene ble felt vinteren 1180/81.

I all diskusjonen om treskurd og arkitektur- og bygningshistorie i Borgund må en ikke glemme at kirken var sentrum i menighets- og bygdelivet i nær 700 år. Omkring 1300 var Borgund i likhet med Hopperstad ett av kirkestedene i Sogn med høyest fast inntekt. Da hadde presten og kirken til sammen en fast årlig inntekt på 200 lauper smør, tilsvarende 4,8 kilo sølv. I tillegg kom gaver og andre ytelser. Bare nabokirken på Tønjum lenger ned i Lærdal overgikk Borgund og Hopperstad. I hvilken grad det gjenspeilte seg i kirkenes utstyr og innvendige utsmykning, er uvisst.

Dagens kirkerom i Borgund er umalt og svært spartansk. Langs veggene i skipet står middelalderens kirkebenker. Steinalteret ble gjenoppmurt omkring 1870, og på nordveggen i koret henger et sengotisk alterskap med fargesetting fra renessansen. Det opprinnelige gulvet er i dag dekket av et nytt varegulv på grunn av slitasjen ved de mer enn 50 000 besøkende årlig (2019). En kirkemodell, trolig fra et helgenskap, kom til Bergen Museum på 1800-tallet sammen med rester av en helgenfigur og en lysekrone i smijern, antakelig fra middelalderen.

Prekestolen er fra midten av 1500-tallet og er av de eldste fra protestantisk tid her i landet. Altertavlen er et renessansearbeid med maleri av korsfestelsen, datert 1654. Men interiøret må tidligere ha vært ganske rikt etter skriftlige kilder å dømme. En innberetning i 1722 beskriver kirken blant annet som «innvendig hvelvet, malet og smukt prydet». Schiertz’ tegninger fra 1830-årene er relativt skjematiske, men viser at skipet hadde gallerier langs langveggene.

• stavkirke

• Fortidsminneforeningen: Borgund stavkirke
• Stavechurch.com: Borgund stavkirke

• Anker, Peter: Stavkirkene, 1997, s. 64-75, isbn 82-02-15978-4
• Storsletten, Ola: Borgund stavkirke, 1995