Argentinas litteratur

Argentinas nasjonallitteratur kan sies å begynne for alvor med diktet Oda al majestuoso río Paraná (1801) av Manuel José de Lavardén (1754–1809). Esteban Echeverría (1805–1851) brakte romantikken til Argentina da han 1830 vendte tilbake fra et opphold i Paris. Under diktatoren Juan Manuel de Rosas' styre (1837–1852) dro mange argentinske forfattere i eksil. Blant disse bør først og fremst nevnes Domingo Faustino Sarmiento, en av Argentinas betydeligste kulturpersonligheter og forfatter av den biografiske romanen Facundo, og romantikeren José Mármol (1817–1871), som skrev romanen Amalia (1851–1855). På denne tiden oppsto også «gaucho»-litteraturen, med forfattere som Hilario Ascasubi (1807–1875), Estanislao del Campo (1834–1880), og fremfor alt José Hernández, forfatter av hovedverket innen denne sjangeren, Martín Fierro.

I 1880-årene fikk den argentinske romanen et sterkere realistisk preg. Lucio Vicente López (1848–1894) skildrer hovedstadens langsomme utvikling til storby i La gran aldea (Den store landsbyen) (1884), mens Carlos María Ocantos (1860–1949) gir et bilde av byens overklasse gjennom en teknikk som minner om metodene til den franske mesteren av realistisk litteratur, Honoré de Balzac. Den naturalistiske retningen ble på 1800-tallet særlig representert av Eugenio Cambaceres (1843–1888) og José Miró (1867–1896). Roberto Jorge Payró er kjent for sine humørfylte sosiale satirer. En av «modernista»-bevegelsens fremste personligheter i Latin-Amerika var Ruben Daríos venn Leopoldo Lugones. Den modernistiske prosastilen har en av sine ypperste eksponenter i Enrique Larreta, først og fremst gjennom romanen La gloria de don Ramiro (Herligheten til don Ramiro). Manuel Gálvez bringer den realistiske tradisjonen videre med sine romaner, for eksempel i La maestra normal (Den vanlige lærerinnen). Vi finner samtidig en realistisk tendens i dramaene til Florencio Sánchez, det fremste navnet innen argentinsk teater fra denne epoken.

Ricardo Güiraldes fører «gaucho»-tradisjonen frem til vår egen tid med sin klassiske roman Don Segundo Sombra. Benito Lynch, kjent for romanen El inglés de los güesos (Benenes engelsk) (1924), skildrer også livet på pampas-slettene i Argentina, i likhet med den øvrige gaucho-litteraturen. Blant lyrikerne som fulgte i «modernista»-bevegelsens kjølvann kan nevnes Ezequiel Martínez Estrada (også kjent som essayist). Forfatteren Alfonsina Storni var sen-romantiker, mens Baldomero Fernández Moreno (1886–1950) viste seg som en fin impresjonist. Utenfor alle «ismer» står lyrikeren Enrique Banchs (1888–1968).

Etter første verdenskrig fremsto det i Argentina en litterær avantgarde-retning beslektet med ultraismen. Forgrunnsskikkelsen var Jorge Luis Borges, fulgt av forfattere som Leopoldo Marechal (1898–1970), med sin roman Adán Buenosayres (1948), Ricardo Eufemio Molinari, Eduardo González Lanuza, Francisco Luis Bernárdez (1900–1978), Carlos Mastronardi (1901–1976) og Norah Lange. Av lyrikere fra samme epoke som sto utenfor denne retningen, kan nevnes Vicente Barbieri (1903–1956).

Nyere romanforfattere er Roberto Arlt, hvis fortelling El traje del fantasma (1933), er oversatt til norsk som Spøkjelseskapteinen (1972), Leónidas Barletta, Eduardo Mallea, Manuel Mujica Laínez (1910–1984) med Bomarzo (1962), Ernesto Sábato, kjent for romanen El túnel, Adolfo Bioy Casares, Julio Cortázar, Marco Denevi, som slo igjennom med den psykologiske kriminalromanen Rosaura a las diez (Rosaura klokken ti) (1955, oversatt til engelsk i 1964), Héctor Álvarez Murena, Beatriz Guido, kjent for La casa del ángel (1954, norsk oversettelse: Engelens hus, 1963) og for sine romaner om Argentina under Peróns styre, Haroldo Conti, David Viñas, Marta Traba (1930–1983), særlig kjent for sin politiske roman Conversación al Sur (1981, norsk oversettelse: Samtale i sør, 1983), Daniel Moyano, Manuel Puig og Luisa Valenzuela.

Blant lyrikere som trådte frem under eller etter andre verdenskrig kan nevnes Daniel Devoto, Alberto Girri, Olga Orozco, Roberto Juarroz, Raúl Gustavo Aguirre, Juan Gelman og María Elena Walsh.

Etter ovennevnte Florencio Sánchez er de mest kjente navn innen argentinsk drama på 1900-tallet Samuel Eichelbaum, Conrado Nalé Roxlo, Omar del Carlo, Carlos Gorostiza, særlig kjent for dramaet El puente, Augustín Cuzzani, kjent for sine farsemessige sosiale satirer (farsátiras), Griselda Gambaro, Osvaldo Dragún og Ricardo Monti.

Til Argentinas mest kjente essayister på 1900-tallet hører Alejandro Korn, José Ingenieros, Ricardo Rojas, Roberto Giusti, Francisco Romero, Victoria Ocampo og Alberto Mario Salas.

• Argentina
• Argentinas historie