Gullkalven er en gjenstand som er omtalt i andre Mosebok (kapittel 32). Det fortelles at Moses er gått opp på Sinaifjellet for å motta tavlene med De ti bud, og blir der i førti dager. Folket blir etter hvert utålmodige og får hans bror Aron til å organisere støpingen av en gullkalv som de kan tilbe, istedenfor å vente på Moses. Det blir samlet inn smykker fra hele folket til dette formålet.
Gud (Jahve) ser hva israelittene har gjort, og truer med å tilintetgjøre dem alle, men Moses ber om nåde for sitt folk. Moses kommer så ned fra fjellet og ser at israelittene danser rundt gullkalven. Han blir rasende, og ødelegger gullkalven og knuser lovtavlene – en vanlig måte å bryte skrevne avtaler på i Det gamle Midtøsten. Gud straffer rundt tre tusen israelitter med døden. På Moses' oppfordring er det israelitter av Levi stamme som står for avstraffelsene (andre Mosebok 26–29). Levittene blir nå innviet som prester. Pakten blir gjenopprettet, og Jahve skriver så teksten inn på nye tavler (andre Mosebok 32–34).
I moderne språkbruk brukes uttrykket «å danse rundt gullkalven» i overført betydning, som betegnelse på ekstrem opptatthet av å oppnå materiell velstand.
Oksekult
Okser og kalver var vanlige religiøse symboler i store deler av Det gamle Midtøsten. Oksen kunne representere både fruktbarhet, styrke og makt. Det var derfor særlig guden El som ble omtalt som den mektige «Oksen El». Når Baal ble knyttet til oksen dreide det seg om fruktbarhet og ungdommelig kraft. I mange tilfeller kan oksen ha representert guddommen selv, i andre kan det være snakk om det dyret en guddom står på. Fortellingen om dansen rundt gullkalven er ikke det eneste stedet i Det gamle testamentet og Tanakh at vi hører om oksekult. Den kan ha sin opprinnelse i kanaaneisk kultur. Ifølge bibeltekstene skal slik kult ha vært særlig utbredt i Nordriket, Israel. I første Kongebok 12, 28–29 berettes det om at kong Jeroboam 1 (900-tallet fvt.) fikk laget to oksekalver av gull som han stilte opp i Betel og Dan for at folk skulle valfarte til disse helligdommene istedenfor til Jerusalem. Det er ingen tekster som kan tyde på at slik kult ble praktisert i tempelet i Jerusalem. Oksekulten ser ut til å ha bestått gjennom mange hundre år, særlig i Nordriket (Samaria). Også hos profeten Hosea (700–tallet fvt.) finner vi fordømmelse av «kalven fra Samaria» og «de som kysser kalver» (Hosea 8,6 og 13,2). Forskere er ikke enige om hvorvidt dette dreide seg om kult av kanaaneiske guder, eller om oksen/kalven også kunne representere israelittenes gud, Jahve. Bibeltekstenes forfattere fordømmer dette symbolet uansett.
Arkeologien
Det er funnet flere skarabeer og stempler med bilder av kalver/okser på israelittisk område. Arkeologiske utgravninger har også frembrakt flere små oksefigurer i bronse. Mest kjent er de som er funnet i henholdsvis Hasor og Dothan, nær Dan i Nord-Israel. Den første er datert til 1200-tallet og er funnet i Hasor-tempelets «aller helligste». Den siste skal stamme fra tidlig på 1100-tallet, altså tidlig israelittisk tid, og ble funnet på et typisk frilufts-kultsted. Vi vet ikke sikkert hvem som har brukt disse figurene, og hvilken gud de skulle representere, men det er vanlig å anta at figuren kan ha representert ulike guder for forskjellige mennesker.
Også på to store leirkrukker som ble funnet i Kuntillet Ajrud, en israelittisk utpost (befestning) i det nordøstlige Sinai fra 700-tallet fvt., kan vi se omrisset av en okse sammen med en religiøs prosesjon. En annen tegning viser en ku som slikker sin lille kalv. Også dette et vanlig bilde i områdets ikonografi. Forskere er fremdeles ikke enige om hvorvidt oksen/kalven her skulle symbolisere Jahve eller gudene El og Baal.