Modernista-bevegelsen er en litterær retning i den spansktalende verden omkring 1885–1910. Den oppstod som en reaksjon mot positivismen og naturalismen.
De første «modernista»-diktere, som kubanerne José Martí og Julián del Casal, meksikanerne Salvador Díaz Mirón og Manuel Gutiérrez Nájera og colombianeren José Asunción Silva, var seg knapt bevisst å tilhøre noen bestemt retning. Først med nicaraguaneren Rubén Darío fikk bevegelsen et navn og et program. Mange av dens diktere fant sine forbilder hos de franske parnassianere og symbolister. De eksperimenterte med nye rytmer og suggestive klanger, brukte uvante og slående bilder og behandlet eksotiske eller fjerntliggende motiver. De spansk-amerikanske dikterne søkte etter hvert også inspirasjon i det sær-amerikanske. Bevegelsens teoretiker var José Enrique Rodó.
Blant dens fremste representanter må nevnes argentinerne Leopoldo Lugones og Enrique R. Larreta, uruguayaneren Julio Herrera y Reissig, bolivianeren Ricardo Jaimes Freyre, peruaneren José Santos Chocano, colombianeren Guillermo Valencia og meksikaneren Amado Nervo. Retningens hovedrepresentanter i Spania var Ramón del Valle-Inclán, Manuel Machado og den unge Juan Ramón Jiménez. Gjennom den såkalte 98-generasjonen fikk imidlertid utviklingen i Spania et annet forløp enn på det amerikanske kontinentet. Se Spanias litteratur.