Faust er en tysk sagnskikkelse fra reformasjonstiden.
En historisk Faust er påvist mellom 1505 og 1525 flere steder i Tyskland: Würzburg, Heidelberg, Erfurt, Leipzig og Basel. Han har vært kjent med Melanchthon og omtales som en lærd sjarlatan, som gav seg ut for å være kyndig i magi. Han flakket om fra universitet til universitet og skal ha dødd under eventyrlige omstendigheter i 1539. Dette skal ha gitt foranledning til sagnet om at han hadde forskrevet seg til djevelen (Mefistofeles i Goethes Faust) og ble hentet av ham.
Litterær behandling
Den første samlingen sagn om Faust utkom i 1587 (norsk oversettelse Historien om Doktor Johann Faust, 1998). Allerede samme år kom det et nytt økt opplag. Året etter ble den oversatt til engelsk og i løpet av få år også til nederlandsk og fransk. En forfatter under pseudonymet Christlich Meynende gav i 1728 et utdrag uten trolldomsnotiser, og dette ble den folkeboken om Faust som ble solgt på markedene.
Etter den engelske oversettelsen skrev Christopher Marlowe rundt 1592 (trykt i 1604) sin tragedie om Dr. Faust og hans sjelekamp. En bearbeidet utgave av Marlowes Faust ble brakt til Tyskland av omreisende komedianter. Stykket ble forandret på mange måter og gikk til slutt over til å bli et marionettskuespill. I det forekommer Faust og hans medhjelper Wagner, Faust maner åndene og slutter pakt med Mefistofeles, han kommer til fyrsten av Parmas hoff, maner frem grekernes Helena, som han siden forelsker seg i. Narren Hanswurst opptrer ved siden av Faust som en lystig parodi på alt tragisk.
Faust-sagnet ble tatt opp igjen i 1750-årene av Gotthold E. Lessing. Han så Fausts søken etter sannheten som et edelt trekk; for ham kunne ikke Faust bli djevelens bytte. I Sturm und Drang-tiden ble Faust for den unge Goethe og hans venner symbolet på det høytstrebende, titaniske geni. Foruten Goethe skrev i hans krets Friedrich Müller (1776) og Friedrich M. von Klinger (1791) hver sin Faust. Klinger lar ham være samme person som boktrykkerkunstens oppfinner.
Goethe (Ur-Faust 1773–75, Faust 1. del 1808, Faust 2. del 1832) har i Faust skildret menneskesjelens evige kamp for erkjennelse og sannhet og prist menneskets åndsmakt, kjærlighet (Gretchen), skjønnhet (Helena), virksomhet og makt. Goethes drama er oversatt til riksmål av André Bjerke (begge deler, 1966 og 1983), til nynorsk av A. M. S. Arctander (begge deler, 1911 og 1921) og Åse-Marie Nesse (begge deler, 1993 og 1999). Etter Goethes tid er sagnet bearbeidet av blant andre Christian D. Grabbe, Heinrich Heine, Nikolaus Lenau og Aleksandr Pusjkin (1826).
På 1900-tallet har Faust-sagnet vært behandlet i romanform av blant andre Thomas Mann (Doktor Faustus, 1947). Friedrich Wilhelm Murnaus filmversjon (1926) med Gösta Ekman, Emil Jannings og Camilla Horn (1926) er en av den tyske filmekspresjonismens sentrale verker.
Musikalsk behandling
Sagnet er behandlet musikalsk av en rekke komponister alt fra 1700-tallet. Mest kjent er operaen Faust av Charles Gounod. Musikk er skrevet over Faust-motiver av Robert Schumann, Anton Rubinstein ogFranz Liszt. Svært kjent er La Damnation de Faust (Fausts fordømmelse) av Hector Berlioz (1846), og dessuten Richard Wagners Faust-ouverture (1840).