Jacopo di Pietro della Quercia var en italiensk billedhugger fra Siena. Han regnes som den den fremste skulptøren utenfor Firenze i ungrenessansen. Jacopo levde samtidig med Brunelleschi, Ghiberti og Donatello, men utviklet sin personlige stil. Hans verk viser overgangen fra gotikk til renessanse. Han kombinerte gotikkens elegante linjer med mere monumentale, massive former fra tidlig renessanse. Verkene hans var en viktig inspirasjon for andre kunstnere. Også Michelangelo ble inspirert av Jacopos uttrykksfulle kraft.
Han gikk i gullsmedlære hos sin far som var gullsmed og treskjærer. Jacopo laget skulpturer i tre og bronse, men aller mest i marmor. Han hadde sitt hovedvirke i Siena, Lucca og Bologna.
Tidlige verk
Det første dokumenterte arbeidet var et panel (nå tapt) som han laget i 1401 til konkurransen om baptisteridørene i Firenze.
I 1403 laget han det første bevarte verket, en skulptur av Madonna med granateplet (også kalt Madonna med barnet), for Katedralen i Ferrara, nå i Museo della Cattedrale (Katedralmuseet) i Ferrara. Den majestetiske skulpturen viser trekk både fra tidlig renessanse og sengotikken.
Gravmælet til Ilaria del Caretto (1406) Katedralen i Lucca, var et oppdrag fra Paolo Guinigi om et gravmæle for hustruen. På sidene av sarkofagen er det relieffer av små puttier som bærer girlander. De viser Jacopos interesse for antikken, mens det elegante draperiet på klesdrakten til kvinnen er inspirert av sengotikken.
Fonte Gaia
Hovedverket til Jacopo var Fonte Gaia («Gledens Fontene»), en offentlig fontene i den nordvestlige enden av Piazza del Campo i Siena. Den skulle erstatte en tidligere fontene fra 1343, som var byens viktigste offentlige vannkilde. Navnet stammer fra den begeistringen byens innbyggere viste første gangen vannet strømmet inn i fontenen. Jacopo fikk oppdraget og startet prosjekteringen i 1408, men selve utførelsen av fontenen ble gjort 1414-1419. Formen er inspirert av tradisjonelle offentlige fontener i Siena fra middelalderen. Et rektangulært basseng er omgitt av marmorvegger på tre sider som er dekorert med relieffer. Midt på den lengste veggen ses Madonna med Jesusbarnet flankert av to engler og allegorier av Dydene. De to siste relieffene på sideveggene viser Adams skapelse (venstre side) og Utdrivelsen av Paradiset (høyre side). På toppen av pillarene som avslutter sideveggene sto det opprinnelig to kvinneskulpturer, hver med to barn, som representerte Rhea Silvia og Acca Larentia, moren og fostermoren til Romulus og Remus. Fontenen var et viktig symbol på dydenes betydning for det gode styret av republikken Siena.
Fontenen ble i 1858 erstattet av en kopi laget av Tito Sarrocchi. I den nåværende versjonen er skulpturene av Rhea Silvia og Acca Larentia utelatt. Restene av originalen til Jacopo er utstilt i Santa Maria della Scala, et museum i Siena. Til tross for at skulpturene er delvis ødelagte viser de Jacopos fremragende evne til å skape liv i marmoret.
Senere verk
I samarbeid med bl.a. Ghiberti og Donatello utførte Jacopo døpefonten til Baptisteriet i Katedralen i Siena, 1417-1431. Seks bronserelieffer viser scener fra Døperen Johannes’ liv. Jacopo laget ett av dem, Zacharias’ Bebudelse, der han i mindre grad enn Ghiberti og Donatello bruker sentralperspektivet i komposisjonen av motivet.
I 1421 utførte han Bebudelsen , to treskulpturer, for kirken Collegiata di Santa Maria Assunta i San Gimignano.
Hans siste store verk var skulpturutsmykningen på Vestportalen til kirken San Petronio i Bologna, som han begynte med i 1425. I lunetten over døren er det en skulptur av Jomfru Maria med barnet, flankert av St. Ambrosius (venstre side) og St. Petronius (høyre side). På arkivolten og innsiden av pilastrene er det figurrelieffer med Gud øverst og til sammen tretti-to profeter på sidene. Arkitraven har fem relieffer med scener fra Det Nye Testamente. Forsiden av pilastrene viser på hver side fem scener fra Det Gamle Testamente. Jacopo laget som oftest to eller tre figurer i relieffene, i motsetning til Ghibertis mere overfylte relieffer. Michelangelo besøkte Bologna i 1494 og ble betatt av den umiddelbare kraften i Jacopos fremstilling. Flere av motivene kjennes igjen gjennom Michelangelos egen tolkning av dem i Det Sixtinske Taket.
Portalen var ikke ferdig da Jacopo døde i 1538 og ble fullført i 1510 av andre kunstnere.