Kampen om kvinners rett til selvbestemt abort i Norge startet i 1913, da kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller skrev et avisinnlegg hvor hun argumenterte for å avkriminaliserte abort.
Den fortsatte i mellomkrigstiden, da flere, alternative forslag til en lov om svangerskapsavbrudd ble lagt fram. En slik lov ble imidlertid først vedtatt i 1959 og satt i kraft i 1964. Abortsøkende kvinner måtte ifølge denne fremme sin sak for en legenemnd, som avgjorde om abort skulle tillates.
Allerede i 1969 ble det fremmet forslag om at loven om svangerskapsavbrudd måtte endres, slik at kvinner selv fikk fatte avgjørelse om abort. Gjennom 1970-tallet foregikk igjen en kamp om abortsaken, hvor kvinnebevegelsen var sterkt engasjert. I 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt.
En ny abortstrid blusset opp i 2014, da regjeringen foreslo at fastleger skulle ha rett til å nekte å henvise kvinner til abort. Etter kort tid ble forslaget trukket tilbake.
Abortkampen begynner
Den politiske kampen for kvinners rett til selvbestemt abort i Norge startet i 1913. Etter en avisomtale av en fosterfordrivelse der kvinnen døde, formulerte Katti Anker Møller for første gang kravet om å fjerne straff for fremkalt abort. I 1915 utdypet hun dette i foredraget "Moderskapets frigjørelse".
Abort var den gang ulovlig ifølge § 245 i straffeloven. Kvinner som tok abort, risikerte fengsel i inntil tre år. Den som utførte abort, kunne få fengsel i to år. Resultatet var at fortvilte kvinner foretok abort selv, eller fikk utført illegal (ulovlig) abort.
Abortkamp i mellomkrigstiden
I et rundskriv fra 1889 hadde Justisdepartementet tillatt svangerskapsavbrudd ved stor fare for kvinnens liv og helse. Legene måtte tolke dette, og praksisen ble gradvis mer liberal. De hadde derfor behov for en abortlov som var mer i tråd med praksis.
Katti Anker Møllers krav om å oppheve straffen for abort fikk støtte av Arbeiderpartiets Kvinneforbund.Tidlig i 1930-årene ble det lagt fram tre forslag til en lov om abort. Legen Tove Mohr, Katti Anker Møllers datter, kom med et radikalt forslag om selvbestemt abort. Den norske Legeforening fremmet et liberalt forslag om å innføre abort på både medisinske og sosiale kriterier. Det siste forslaget ble reist av den kristne legen Louise Isachsen, som ville innvilge abort bare på meget strenge kriterier.
Mesteparten av den borgerlige kvinnebevegelsen støttet det strengeste forslaget, og dominerte stort sett debatten, som var både intens og hard. Kvinner i arbeiderbevebevegelsen og enkelte kvinnesakskvinner gikk inn for selvbestemt abort. Legeforeningen samlet seg om det liberale lovforslaget.
I 1935 kom en regjeringsoppnevnt komité med et forslag til ny § 245. Komiteen gikk inn for å tillate abort på medisinske og sosiale indikasjoner, altså slik Legeforeningen hadde ønsket.
Arbeiderpartiets kvinnesekretariat presset på for lovendring, men det endte med at lovforslaget ble liggende uten å bli behandlet. Partiet satt nå i en mindretallsregjering, og regjerte med støtte fra Bondepartiet, som var sterkt imot en lovendring. "Regjeringen tok aldri noe initiativ på det seksualpolitiske området som kunne utfordre velgerne eller det borgerlige flertallet på Stortinget," skriver historikeren Tore Pryser (Pryser, 1988). I tillegg var det i Arbeiderpartiet, som ellers i samfunnet, en dyp bekymring over at fødselstallene sank.
Under andre verdenskrig var kvinnene i Nasjonal Samling ivrige motstandere av abort. Først etter frigjøringen ble saken tatt opp igjen.
Den første abortloven
Fra senhøstes 1945 hadde Arbeiderpartiet regjeringsmakten alene. Partiets kvinner var opptatt av abortsaken, men kom heller ikke nå noen vei. Feminister i Norsk Kvinnesaksforening og Norske Yrkeskvinners Landsforbund forsøkte også å presse på, men lyktes ikke.
En egen love om abort ble først vedtatt i 1959, og ikke satt i verk før i 1964. Loven inneholdt ingen bestemmelser om abort på sosiale indikasjoner. Legal abort kunne tillates i tilfeller der kvinners liv sto i fare, og i tilfeller der kvinnen kunne få alvorlige fysiske eller psykiske lidelser hvis de fullførte svangerskapet. Men alle kvinner som ville ta abort, måtte legge saken fram for en nemnd. I abortnemndene satt to leger med makt til å avgjøre hvilke kvinner som skulle få abort, og hvilke kvinner som måtte fullføre graviditeten.
Nemndsystemet betydde at abortsøkende kunne bli behandlet ulikt fra nemnd til nemnd og på ulike steder i landet. I tillegg virket det fornedrende på mange kvinner. Abortkampen ble derfor en hovedsak for den nye kvinnebevegelsen som oppstod i begynnelsen av 1970-årene. For kvinnebevegelsen var spørsmålet hvem som skulle ta avgjørelsen: legen eller kvinnen.
Kamp for ny abortlov på 1970-tallet
Abortsaken ble en sentral kampsak etter at Arbeiderpartiet på sitt landsmøte 1969 programfestet selvbestemt abort. I 1974 dannet flere kvinneorganisasjoner «Kvinneaksjonen for selvbestemt abort». Her var Kvinnefronten, Nyfeministene, Norsk Kvinnesaksforening og Norsk Kvinneforbund med. Også Arbeiderpartiets kvinner kjempet for selvbestemt abort.
Motstanderne organiserte seg i “Folkeaksjonen mot selvbestemt abort”. hvor blant annet KFUK, Lærerinnenes misjonsforbund og Norske kvinners landsforbund til vern om mor og barn var med. Den store paraplyorganisasjonen Norske Kvinners Nasjonalråd reserverte seg, eller var direkte imot selvbestemt abort. Også kirken engasjerte seg sterkt mot abort. Det var stor aktivitet, med abortkampen som hovedsak i 8. mars-tog over hele landet. Det var folkemøter, utdeling av brosjyrer og løpesedler, underskriftskampanjer og debatt i radio, TV og presse.
Høsten 1974 var forslag til lov om selvbestemt abort oppe i Stortinget, men forslaget falt mot én stemme. En ny lov ble vedtatt 1975. Den åpnet for at vilkårene for abort også skulle gjelde sosiale hensyn. I tillegg ga den helsepersonell mulighet til å nekte å utføre aborter av samvittighetshensyn (reservasjonsretten).
Først 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt med én stemmes overvekt i Stortinget. Nå fikk kvinner ta avgjørelsen om abort som kunne utføres før utgangen av 12. uke i svangerskapet.
Kamp om fastlegers reservasjonsrett
I 2011 kom det fram at en del kvinner ble avvist av fastlegen når de ville søke om abort eller få hjelp med assistert befruktning eller prevensjon. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen slo fast at dette ikke var i tråd med loven. Helse- og omsorgsdepartementet sendte så ut et rundskriv hvor det het at fastleger ikke kunne reservere seg mot å henvise til abort, assistert befruktning eller utskriving av prevensjon.
I 2013 fikk Kristelig folkeparti inn et punkt om legers reservasjonsrett mot å henvise til abort i samarbeidsavtalen mellom de borgerlige partiene. Dette ble fulgt opp av regjeringen, og i januar 2014 sendte helseminister Bent Høie ut et høringsnotat der forslaget blant annet var å gi hjemmel for en forskrift som gjorde det mulig for leger å reservere seg mot henvisning og behandling ved alvorlige samvittighetskonflikter knyttet til liv og død, i praksis særlig abort.
Forslaget ble møtt med sterke reaksjoner. Det ble organisert omfattende protester i sosiale medier, og demonstrasjonstogene på kvinnedagen 8. mars 2014 samlet flere enn noen gang siden 1970-årene. Heller ikke Legeforeningen gikk inn for en slik reservasjonsrett.
I etterkant av protestene snudde regjeringen og kom med et annet forslag: Leger skal ikke lenger skrive under på henvisning til abort. Dette skal ivareta deres samvittighetsfrihet, uten å være til hinder for abortsøkende kvinner. Samtidig ble det fastslått at fastleger ikke kan reservere seg mot å sette inn spiral, forskrive p-piller eller henvise til assistert befruktning. Saken var på høring, og ble satt i verk i en forskrift den 1. januar 2015.
Anbefalt litteratur
- Blom, Ida og Sølvi Sogner (red.) (1999): Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra Vikingtid til 2000-årsskiftet.
- Lønnå, Elisabeth (1996): Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913.
- Pryser, Tore (1988): Klassen og nasjonen (1935-1870). Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bd. 4.
- Aanesen, Ellen (1981): Ikke send meg til en ”kone”, doktor. Fra 3 års fengsel til selvbestemt abort.
- Kampdager – 1970-tallets kvinnebevegelse i ord og bilder. Abortkampen.
- Lov om svangerskapsavbrudd [Abortloven]
- Om reservasjonssaken hos regjeringen.no