[go: up one dir, main page]

Logg inn eller registrer deg☞

Tilbake til artikkelen

Tilbake til historikken

Edvard Bull – den yngre

Versj. 17
Denne versjonen ble publisert av Odd Egil Hoprekstad 17. juni 2024. Artikkelen endret 12 tegn fra forrige versjon.

Edvard Bull var en norsk historiker. Han var professor i historie ved Norges Lærerhøgskole (fra 1968 Universitetet i Trondheim) i 1963–1981, og rektor samme sted i 1966–1969. I perioden 1950–1963 var han konservator ved Norsk Folkemuseums avdeling for arbeiderminner.

Bull beskjeftiget seg særlig med den norske arbeiderklassens politiske og sosiale historie, og han var en produktiv faglitterær forfatter.

Politisk ståsted

Som sønn av Arbeiderpartiets nestleder Edvard Bull den eldre ble Edvard Bull den yngre tidlig aktiv i Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF), hvor han var sentralstyremedlem i perioden 1937–1940.

Bull tilhørte en venstrefløy i Arbeiderpartiet, og deltok i Fagopposisjonen av 1940, en gruppe faglig tillitsvalgte som arbeidet for å ivareta norske interesser overfor okkupasjonsmakten i ukene etter det tyske angrepet på Norge i 1940. Fagopposisjonen sa seg å hevde arbeiderklassens interesser under okkupasjonsstyret, men da opposisjonen nærmet seg Nasjonal Samling (NS), brøt Bull ut. Han gikk inn i motstandskampen med illegalt pressearbeid, men ble avslørt og satt fengslet i to år.

Med unntak av en periode som representant for Arbeiderpartiet i Oslo bystyre fra 1952 til 1955 valgte han senere å ikke spille en fremskutt politisk rolle. Da SV ble dannet, gikk han over dit.

Historiker

Bulls store samfunnsinnsats ble utøvd i hans yrke som historiker. Etter cand.philol.-eksamen i 1939 og en tid som lektor i Oslo-skolen var han fra 1950 til 1962 konservator ved Norsk Folkemuseums avdeling for arbeiderminner. Under hans ledelse ble 2700 minner samlet inn, egenskrevne eller som intervjuer, og utgitt i serien Arbeidsfolk forteller. Fra 1963 til 1981 var han professor ved Norges Lærerhøgskole i Trondheim. Han var rektor der fra 1963 til 1969; i hans rektortid ble skolen i 1968 en del av Universitetet i Trondheim.

Hans emnekrets spente fra lokalhistorie (bygdebok for Eidsvoll) til Øst-Afrika, fra arbeiderbevegelse og sosialhistorie, industri- og bysamfunn til fagets metodiske og prinsipielle sider. Bull var meget produktiv; hans bibliografi teller godt over 500 titler, av dem 14 bøker. Det overordnete emnet er fremvekst og utvikling av den moderne arbeiderklassen og andre grupper av småkårsfolk i Norge fra 1850 til etterkrigstiden.

Hans interesse var menneskene, de mange og de som var «nede», mer enn lederne eller den politiske topp-planshistorien. Han ville vise hvordan mennesker hadde sett livene sine og hvordan de hadde søkt å handle, også når mulighetene syntes små. I alt han skrev fantes en usentimental solidaritet. Det dreide seg om «retten til en fortid» for alle, en formulering han også brukte som tittel på en artikkelsamling i 1981. Minneinnsamlingen var her et bidrag. Minner fra sag og høvleri, papirindustri og rallarmiljø ble gitt ut, og minnene utgjorde hovedmaterialet for doktorgradsarbeidet Arbeidermiljø under det industrielle gjennombrudd (1958).

Han gav senere en sosialhistorisk fortolkning av norsk historie de siste 150 år, bygd på kriteriet om hvorvidt folk flest hadde kontroll over egen hverdag og eget liv. Slik fantes først et «bøndenes og husmennenes samfunn», med stor makt for husbonden. Omkring 1860 tok «kapitalismens frigjørende fase» til. Basert på den styrken som økt etterspørsel etter arbeidskraft gav dem, kunne småkårsfolk nå skaffe seg fritid, og bygge organisasjoner som gav den enkelte styrke. Fra 1920 vokste «den organiserte kapitalismen» frem. Ved å gjennomorganisere økonomi og samfunn ble kriser mestret. Men dette skjedde ved et «toppfolkenes partnerskap», som omfattet arbeiderbevegelsens ledelse. Folk flest fikk større velstand, men på nytt mindre kontroll over egen hverdag på grunn av sentralisering og internasjonalisering av kapital.

Bulls hovedperspektiv kom også frem i et foredrag han holdt i 1970: Fremtidens historieforskning ville og burde være opptatt av å se historien nedenfra, av «de små samfunnsgruppene, av forholdet mellom aldersgrupper og av mennesker uten makt» – foruten å se vestlig historie utenfra, fra den ikke-europeiske verden. Bull skrev selv Østafrikansk bakgrunn (1973), etter et studieopphold der i 1970–1971. Hans fremstilling var preget av 1960-årenes radikale nasjonale strømninger i Afrika, og ble slik noe utdatert faglig sett. Men den fungerte likevel som en inspirasjon, og Historisk institutt ved Universitetet i Trondheim skulle komme til å bli et helt sentralt miljø i norsk forskning om afrikansk historie med flere aktive forskere.

I faglig grunnholdning var Bull en subjektorientert sosialhistoriker. Han var metodisk mangfoldig – brukte skjønnlitteratur som kilde, kvantitativ innholdsanalyse av tekster og sammenlignet på tvers av tid og samfunn (Norge og Øst-Afrika). Bull var ikke utpreget teoretisk. Han hadde et positivt, avslappet forhold til andre samfunnsfag, og var inspirert av marxismens tanke om klassenes betydning, men så at folk kunne ha andre lojaliteter – til yrke, bedrift eller lokalsamfunn. Hans skriftlige stil var enkel, stundom morsom, alltid ukunstlet. Han var en mester i å fremstille strukturtrekk gjennom å beskrive konkrete situasjoner. Det var maktpåliggende for ham å bli forstått, fordi han ville noe med det han skrev. Symptomatisk er at han anså gymnasboken Nordmenn før oss (1948, i alt seks opplag) som sitt viktigste arbeid.

Hans forskning tok stilling, uten å være usaklig eller misvisende. Dypest sett ville han forstå mangfoldet i menneskelige former, fordi det kunne øke vår toleranse. Bull veiledet et stort antall studenter, og brukte mye tid til å kommentere yngre kollegers arbeider. Hans evne til samtale fikk andre til å utvikle sine tanker, oppmuntret av en tilbakeholden, men klar varme. Svært mange historikere har følt at de har fått en arv etter ham.

Verv

Bull var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1956 og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1963. Han satt i Norsk kulturråd i perioden 1965–1972, og var medlem av Hovedkomiteen for norsk forskning i perioden 1965–1969.

Utgivelser

  • Trønderne i norsk arbeiderbevegelse før 1914 (1939)
  • Telegraf- og telefonfolket i Norge (1941)
  • Arbeiderklassen i norsk historie (1947)
  • Nordmenn før oss: Norges historie for gymnaset (1948) (7. utgave i to bind, 1985–1986)
  • Arbeidervern gjennom 60 år (1953)
  • Arbeidsfolk forteller: Fra papirindustrien (1953)
  • Bygdehistorien 1800–1914, i Eidsvoll bygds historie, bind 1, del 2 (1954/19619
  • Arbeidsfolk forteller: Fra sagbruk og høvleri (1955)
  • Norsk fagbevegelse. Oversikt over fagorganisasjonens utvikling (1955) (2. utgave 1968)
  • Arbeidermiljø under det industrielle gjennombrudd. Tre norske industristrøk, doktoravhandling (1958) (2. utgave 1972)
  • Kriseforliket mellom Bondepartiet og DNA i 1918, i Historisk tidsskrift 39 (1959)
  • Levekår for arbeidsfolk under den industrielle revolusjonen i England: Problemstilling og metode, i Historisk tidsskrift 39 (1959)
  • Arbeidsfolk forteller: Renhårig slusk (1961)
  • Grünerløkka: Beste østkant, i St. Hallvard 39 (1962)
  • Håndverkssvenner og arbeiderklasse i Kristiania: Sosialhistoriske problemer, i Historisk tidsskrift 45 (1966)
  • Sozialgeschichte der norwegischen Demokratie, Stuttgart (1969)
  • Østafrikansk bakgrunn: Kenya, Tanzania og Uganda i fortid og nåtid (1973)
  • Klassekamp og fellesskap 1920–1945, bind 13 i Cappelens Norgeshistorie (1978)
  • Norge i den rike verden: Tiden etter 1945, bind 14 i Cappelens Norgeshistorie (1979) (også utgitt separat som Norgeshistorien etter 1945) (1982)
  • Retten til en fortid: Sosialhistoriske artikler (1981)
  • Norsk arbeiderbevegelse i krise (1982)
  • Arbeiderklassen blir til (1850–1900), bind 1 i Arbeiderbevegelsens historie i Norge (1985)

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur