Sarkofag er en likkiste av monumental karakter. Sarkofager er kjent fra mange land og historiske epoker. De er i hovedsak beregnet for personer som har høy rang i det samfunnet de tilhører. Derfor er sarkofager gjerne plassert i et spesielt bygg, for eksempel en pyramide, et mausoleum, en kirke eller et slott.
Betegnelsen sarkofag er avledet fra det greske ordet sarkophagos, som bokstavelig talt betyr «kjøttetende». I antikkens Hellas mente man at en spesiell type kalkstein som sarkofager ble laget av, oppløste det døde legemet.
Sarkofager har vært brukt i Egypt, Midtøsten, hellenismen, etruskerne i Etruria og Romerriket. De har også vært i brukt i Europa helt frem til samtiden. Også i Japan, Kina og Mesoamerika finner man gravskikker hvor sarkofager er benyttet.
Sarkofager varierer i materiale, og kan bestå av for eksempel kalkstein, marmor, porfyr eller terrakotta. Det finnes også sarkofager som er laget av tinn. De er vanligvis formet som en langstrakt kiste, med eller uten ben. Sidene og lokket på sarkofager kan være smykket med relieffer, ornamentikk og inskripsjoner. Utsmykningen kan formidle opplysninger om religion og kulturelle forhold.
Historikk
Sarkofager fra Det gamle Egypt kan være laget av stein (granitt, siltstein, granodioritt, basalt), men også bestå av malt tre. Sarkofager av stein eller tre kan ha tilnærmet ytre fasong som et menneske.
I Det gamle Egypt var det vanlig å balsamere den avdøde. Både mennesker og dyr kunne bli balsamert, og deretter bundet opp med bandasjer av lin. Den balsamerte og bandasjerte kroppen kaller man en mumie, som til slutt kunne bli lagt i en sarkofag.
Fønikerne opptok i sine steinsarkofager egypternes antropomorfe type.
Sarkofager ble benyttet i i antikkens Hellas. I perioden fra senarkaisk til tidlig klassisk tid finnes sarkofager i malt terrakotta fra Lilleasia.
Fra Sidon i Libanon på slutten av 300-tallet fvt. finnes marmorsarkofager dekorert med relieffer, for eksempel den såkalte Aleksander-sarkofagen.
Etruskernes sarkofager i terrakotta eller stein var ofte utformet som en seng, gjerne med fremstillinger av den døde liggende på lokket.
Romerriket
Hos romerne ble sarkofager alminnelige på 100-tallet evt. Det fantes to hovedtyper, en «romersk» med flatt lokk og tre sider forsynt med relieffer (den fjerde siden stod opp mot en vegg), og en «gresk» som var frittstående og dekorert på alle fire sider, samt forsynt med gavltak.
Middelalder og renessanse
Med kristendommens utbredelse dukket også bibelske motiver opp. En kjent sarkofag fra tidlig kristen tid er Brødresarkofagen.
I middelalderen ble sarkofagen utstyrt med fremstillinger av den avdøde gjengitt i legemsstørrelse på lokket. Blant de mest monumentale sarkofagene fra denne tiden er den skandinaviske dronningen Margrete 1.s i Roskilde domkirke (1423) og kong Frederik 2.s samme sted (1598).
Under renessansen ble sarkofagformen tatt opp igjen i skulpturalt utformede gravmonumenter. En rekke pavesarkofager kan nevnes, dessuten Michelangelos gravmæler for Mediceerne i Firenze.
Norge
I løpet av 1700-tallet kom sarkofagen igjen på mote, også i Norge. Geheimeråd Casper Hausmanns sarkofag står i Oslo Domkirke, utført i 1718.
I Kvinnherad kirke finnes flere av Rosenkrantzenes sarkofager fra cirka 1700 og biskop Londemanns sarkofag fra midten av 1700-tallet.
På Akershus Slott står kong Haakons og dronning Mauds dobbeltsarkofag, samt dobbeltsarkofagen til kronprinsesse Märtha og kong Olav 5.