Nanni di Banco var en italiensk billedhugger fra Firenze. Han arbeidet i marmor og laget flere av de viktigste offentlige skulpturene i den florentinske renessansen. Verkene hans viser overgangen mellom sengotikk og renessanse, en stil som forekom i Italia tidlig på 1400-tallet. Han regnes blant de første billedhuggerne som brukte klassiske forbilder. Nanni kom fra en tradisjonsrik håndverkerfamilie som i flere generasjoner hadde arbeidet for domkirken i Firenze, Santa Maria del Fiore. Han gikk i lære hos faren, Antonio di Banco, som hadde mange og allsidige oppgaver i verkstedet til domkirken, både som skulptør og byggeleder. Nanni startet tidlig med å utføre oppdrag for domkirken sammen med faren. Etter hvert fikk han status blant de fremste billedhuggerne i Firenze, og samarbeidet med blant andre Donatello og Brunelleschi. Nanni fikk mange oppdrag fra håndverkslaug i Firenze, og hadde selv etter hvert en sentral stilling i laugsvesenet. Luca della Robbia regnes som hans viktigste elev.
Verk for domkirken, Santa Maria del Fiore.
I 1408 fikk Nanni di Banco oppdraget med å lage Sankt Lukas (1412-1413), en av de fire sittende evangelistene bestemt for fasaden til domkirken i Firenze. Statuen var nyskapende, både som komposisjon av en sittende, monumental figur og i den realistiske utformingen av hodet. Lukas sitter i kontrapost og det myke foldefallet i drakten står i kontrast til den energiske muskelspenningen. Nanni har med sin utsøkte formgiving, som veksler mellom spenning og hvile, skapt et virkelig menneske. I dette verket viser han gjennombruddet av en ny stil, samtidig antikk og realistisk. Statuen er nå i Museo dell’Opera del Duomo, Firenze.
Det store marmorrelieffet med Marias Himmelfart (1414-1422), var hans viktigste arbeid for domkirken, og er plassert i en spiss trekantgavl over Porta della Mandorla. Dette var også det siste verket han utførte. Maria er elegant utformet og sitter i en mandelformet glorie, på vei opp til himmelen. Hun er omgitt av flyvende og fløytespillende engler og de utstrakte armene viser at hun opprinnelig var i ferd med å overlevere et silkebelte (senere tapt) til apostelen Thomas, som knelende nederst i venstre hjørne tar imot beltet.
Verk for Orsanmichele
Nanni di Banco laget tre skulpturverk, alle hugget i marmor, for laugskirken Orsanmichele. Originalene befinner seg nå i Museo di Orsanmichele og er erstattet av kopier.
Hovedverket hans er Quattro Santi Coronati, (De fire martyrkronede helgener) (1409-1417). Det er fire menn som står i en nisje på nordveggen av laugskirken Orsanmichele. Ifølge legenden var de opprinnelig dyktige steinhuggere under keiser Diocletian på 300-tallet og led martyrdøden fordi de nektet å hugge en skulptur av den greske guden Asklepios. De ble skytshelgener for Lauget for treskjærere, steinhuggere og skulptører. Det var dette lauget som bestilte verket. Nanni di Banco tok utgangspunkt i klassisk romersk skulptur. Helgenene er iført romerske togaer og de realistiske hodene deres har likhetstrekk med portrettbyster av romerske embetsmenn. Mennene står i en halvsirkel og konverserer engasjert. Nanni organisering av figurene i rommet gjør at de får en naturlig kontakt med hverandre og fremstår som levende personer. Verket inspirerte blant andre Masaccio i hans arbeid med freskene i Brancaccikapellet.
Relieffet nedenfor nisjen viser laugets forskjellige håndverkere mens de utøver sin profesjon.
Sankt Filip (1410-1412) viser også tydelig inspirasjonen fra antikk skulptur. Den unge apostelen Filip, skytshelgen for skomakerlauget, står i kontrapost og er iført en tunika med en kappe over, som faller i bløte folder. Ansiktet er mykt og harmonisk utformet og den halvåpne munnen viser at han snakker.
Sankt Eligius (1417-1421), installert 1422, var sannsynligvis den siste skulpturen Nanni di Banco laget for Orsanmichele og kom på plass først etter kunstnerens død. Eligius var biskop og skytshelgen for smedlauget. Han er fremstilt i en stram kontrapost med markerte ansiktstrekk. Statuen har et gotisk preg og viser at Nanni kunne bruke eldre stiluttrykk også i sene verk.