Stivkrampe er en sykdom som skyldes giftstoffer (toksiner) produsert av bakterien Clostridium tetani. Infeksjonen oppstår som regel ved at et stort eller lite sår forurenses (kontamineres) med jord som inneholder denne bakterien. I såret produseres toksiner, tetanospasmin, som transporteres til sentralnervesystemet via nervene eller med blod og lymfe.
Tetanusbakterien forekommer overalt i verden, og stivkrampe er et betydelig helseproblem i u-land, hvor befolkningen i liten grad er vaksinert. Der er stivkrampe i nyfødtperioden også mange steder et alvorlig problem som følge av dårlige hygieniske forhold ved fødselen. Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) forårsaker neonatal tetanus cirka 30 000 dødsfall årlig. Dette er en drastisk nedgang fra 1988, hvor det antas at 787 000 nyfødte døde av stivkrampe i løpet av første levemåned. Denne nedgangen skyldes intensiv vaksinasjonsdekning.
I Norge er stivkrampe i dag en sjelden sykdom, takket være god vaksinasjonsdekning. Dekningen er dårligst i den eldre delen av befolkningen. De meget få tilfellene man ser, forekommer gjerne hos eldre. Muligheter for intensiv behandling gjør at dødsfall på grunn av stivkrampe forekommer ytterst sjelden i Norge.
Dette maleriet viser en pasient med stivkrampe med typisk opistotonus: ryggen og nakken er kraftig bøyd og alle musklene er spent.
Inkubasjonstiden er som regel 5–15 dager. Kort inkubasjonstid indikerer alvorlig forløp.
Stivkrampe karakteriseres av smertefull krampetilstand. Ofte angripes tyggemuskulaturen først. Pasienten får kjevesperre og utvikler en spesiell ansiktsgrimase (risus sardonicus). Deretter får pasienten problemer med å svelge, og utvikler spastiske kramper i kroppens øvrige muskulatur. Kroppens strekkemuskler er sterkere enn bøyemusklene, og det preger etter hvert pasientens kroppsstilling slik at kroppen blir kraftig bakoverbøyd (opistotonus).
Diagnosen må vanligvis bygge på sykehistorie og klinisk bilde.
Behandlingen er krevende med intensiv overvåkning og pleie, ernæring, kombinert med bruk av avslappende, smertestillende og andre medikamenter. De fleste pasienter vil ha behov for trakeostomi og eventuelt respiratorbehandling. Dødsfall skyldes respirasjonssvikt, utmattelse eller kompliserende infeksjoner.
Stivkrampevaksinen (se tetanusvaksine) inngår sammen med vaksiner mot difteri og kikhoste i DPT-vaksinen, som i henhold til det anbefalte vaksinasjonsprogrammet skal gis tre ganger i løpet av første leveår. Revaksinasjon anbefales ved elleveårsalder og eventuelt hvert tiende år senere.
Ved sårskade vil en ny dose med vaksine gi rask antistoffproduksjon hos tidligere vaksinerte. Er pasienten tidligere uvaksinert, må et fullstendig vaksinasjonsopplegg gjennomføres, og det kan være aktuelt med humant tetanus-immunglobulin i tillegg. Det viktigste ved mulige infiserte sår er sårrensing og kirurgisk fjerning av dødt vev.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.