kjerner (nervesystemets anatomi)

Nucleus accumbens er en del av basalgangliene basalt/medialt i fremre del av hver hjernehalvdel, og representerer en stor del av ventrale striatum (putamen og nucleus caudatus). Kjernen deles inn i et ytre «skall» og et indre «legeme». Den mottar dopaminerge impulser fra tegmentum.

De mange dopaminreseptorene som stimuleres ved afferente impulser har betydning for motivasjon og aversjon («liker/liker ikke»), men også glede og forventning om belønning. Slike stimuli kan utløse lykkefølelse, og er sannsynligvis forbundet med følelser som oppstår ved bruk av rusmidler (amfetamin, kokain, opiater) gjennom frisetting av dopamin i denne kjernen.

Efferente fibre går til det limbiske system og hypothalamus.

Nucleus ambiguus ligger sentralt i den forlengede marg. Den sender motoriske fibre over hjernenervene nervus glossopharyngeus, nervus vagus og nervus accessorius, og styrer dermed svelgingen og strupehodets funksjoner.

Nucleus amygdalae eller amygdala ('mandelkjernen') ligger foran sideventriklenes nedre «horn», i bunnen av tinninglappen. Den hører til det limbiske system.

Kjernen har efferente forbindelser til thalamus, hypothalamus og hjernestammen, og har betydning for emosjonelle relasjoner, samt læring og vurdering av opplevelser/erfaringer.

Nucleus caudatus, også kalt «halekjernen» på grunn av sin tynne, halelignende ende, følger sideventriklenes bueform og hører til basalgangliene, skilt fra thalamus ved en smal stripe (stria terminalis). Den har betydning for innlæringsprosesser samt for vår søvnsyklus.

Nucleus dentatus er lillehjernens største kjerne. Den er på 1–2 centimeter og har form av en stor, foldet struktur i begge halvdelene av lillehjernen. Den står i forbindelse med thalamus og nucleus ruber og har betydning for lillehjernens koordinering av motorikken.

Nucleus ruber ligger i midthjernen, hvor den kan sees som en stor, rund og rødlig kjerne. Fargen skyldes høyt jerninnhold og god gjennomblødning. Den mottar fibre fra lillehjernen, og er et viktig motorisk koblingssted med betydning for kroppsholdning og muskelspenning.

Nucleus subthalamicus hører til mellomhjernen; den ligger medialt for capsula interna og hører funksjonelt til basalgangliene. Den står både afferent og efferent i forbindelse med pallidum og har hemmende effekt på motoriske impulser.

Nucleus suprachiasmaticus er en liten kjerne i fremre del av hypothalamus, like over synsnervekrysningen (chiasma opticum – derav navnet). Den er en av de viktigste faktorer i reguleringen av vår døgnrytme, de såkalte cirkadiske rytmene.

Den har forskjellige transmittere, trolig hovedsakelig GABA. Kjernen mottar signaler fra ganglieceller i netthinnen som informerer om belysning, farger, bevegelse og lignende. Kjernens efferente fibre går til andre områder i hypothalamus, thalamus og hypofysen. Den kan påvirke produksjonen av melatonin. Kjernen betegnes ofte bare som SCN (forkortelse fra engelsk 'suprachiasmatic nucleus').

Substantia nigra er et utbredt kjernekompleks hovedsakelig i midthjernen, som med sitt høye innhold av melanin og jern fremstår sortaktig og betegnes 'den svarte substansen'. Den regnes til basalgangliene og mottar afferente forbindelser fra motorisk barkområde (gyrus precentralis), putamen og nucleus caudatus. Efferente fibre til thalamus gjør at substantia nigra får betydning for hvordan bevegelsene våre utføres, etter at de er igangsatt av hjernebarken.

• hjernen
• nervesystemet
• nucleus
• Parkinsons sykdom