herpesvirus

Diagnose er først og fremst basert på visuell diagnose. Virus-DNA kan påvises ved hjelp av PCR. Antistoffer påvises ved hjelp av ELISA, immunfluorescensanalyser eller immunoblot. HSV IgG serokonversjon beviser primær HSV-infeksjon.

Antivirale legemidler (aciklovir, famciklovir, valaciklovir) kan brukes ved akutte infeksjoner. Dette forhindrer imidlertid ikke nye sykdomsutbrudd.

Spesielle former kan være: eczema herpeticum, erythema multiforme, keratitis dendritica, keratitis disciformis, herpes simplex virus encefalitt (HSVE). Hvis den ikke behandles, er HSVE dødelig hos omtrent 70 prosent og selv med antiviral terapi er dødeligheten 20–30 prosent. Alvorlige forløp forekommer hos immunsupprimerte.

Herpesvirus finnes over hele verden. Den primære infeksjonen oppstår vanligvis i spedbarnsalderen gjennom nær fysisk kontakt med smittede personer (mor eller sykepleiere). Infeksjonsgraden hos voksne er over 90 prosent. Mennesker er den eneste kjente verten for HSV1.

Hos høyrisikopasienter, for eksempel i noen former for kreftbehandling eller ved transplantasjoner, kan det brukes profylakse med acyclovir eller valacyclovir. Hos HIV-pasienter med hyppige eller alvorlige residiv er sekundær profylakse mulig.

Viruset påvises ved PCR og ved serologi, som for HSV1. Det er en delvis kryssreaktivitet av antistoffene mot HSV1 og HSV2. Testmetoder basert på virale glykoproteiner egner seg for differensiering.

Antivirale midler kan brukes ved akutte infeksjoner. Dette kan imidlertid ikke forhindre gjentakelser.

Genital herpes hos en gravid kvinne kan føre til herpes neonatorum, da barnet kan bli smittet i fødselskanalen, under fødselen. Den mest alvorlige trusselen mot det nyfødte er da spredningen av viruset i nervesystemet og utviklingen av encefalitt.

Dersom det oppdages en aktiv HSV-infeksjon hos mor prenatalt (etter 36. svangerskapsuke), anbefales keisersnitt.

En sjelden form er tilbakevendende godartet lymfatisk meningitt (Mollarets meningitt), er assosiert med HSV-2. Sykdommen kan gi fra tre til ti hjernehinnebetennelsesepisoder med feber i to til fem dager og et selvbegrensende forløp.

Viruset finnes over hele verden. Smitte skjer ved kontakt mellom kjønnsslimhinner. Infeksjonsraten ligger i Sentral-Europa (etter puberteten) på cirka 15 prosent.

Ved vannkopper og helvetesild er laboratoriediagnostikk vanligvis ikke nødvendig fordi det kliniske bildet er klart. Hvis forløpet er atypisk, kan viruset isoleres fra vesiklene, hudlesjonene og/eller cerebrospinalvæsken og påvises ved PCR.

Ved mistanke om en tidlig medfødt infeksjon er virusdeteksjon i fostervannet eller korionvilli mulig.

Påvisning av spesifikke antistoffer brukes først og fremst for å avklare immunstatus (for eksempel før en planlagt graviditet, for å sjekke vaksinasjonsstatus). Når det gjelder herpes zoster, betyr den høye prevalensen av VZV-IgG-antistoffer (over 99 prosent hos befolkningen over 40 år) at serologien ikke har noen diagnostisk verdi. VZV-IgA-deteksjonen sies derimot å ha en høyere diagnostisk verdi.

Antivirale midler (aciklovir, valaciklovir, famciklovir, brivudin) er kun indisert for personer som er spesielt utsatt (immunsupprimerte barn, vannkopper hos voksne, zoster oftalmicus, meningoencefalitt).

• Bakteriell superinfeksjon av hudlesjoner er mulig.
• Organinvolvering eller generalisert infeksjon kan forekomme hos personer med nedsatt immunforsvar. Dette har høy dødelighet.
• Postherpetisk nevralgi kan forekomme.
• Medfødt varicella ved infeksjon i 1. og 2. trimester: føtalt varicella-syndrom med hudlesjoner, nevrologiske defekter, øyeskader og skjelettanomalier.
• Perinatal infeksjon hos nyfødte (infeksjon hos mor fem (til syv) dager før til to dager etter fødselen) fører til alvorlige vannkopper hos den nyfødte. En livstruende generalisert infeksjon med lungebetennelse er mulig.

Sykdommen finnes over hele verden. Den overføres med aerosoler og direkte kontakt med smittefarlig materiale og har høy smitteevne.

Det finnes vaksine mot varicella-virus. Det anbefales vaksinasjon for seronegative kvinner som ønsker å få barn, seronegative personer før planlagt immunsuppressiv behandling eller organtransplantasjon og ved alvorlig nevrodermatitt, for seronegative personer i helsevesenet og for barnehageansatte.

To vaksiner er godkjent for forebygging av herpes zoster/postherpetisk nevralgi (en svekket levende vaksine og en inaktiverte vaksine): den levende vaksinen anbefales ikke som standardvaksine (begrenset effektivitet, begrenset virkningsvarighet). Den inaktiverte vaksinen brukes til alle over 60 år.

Uvaksinerte individer med en negativ historie med varicella kan få en varicella-vaksine innen fem dager etter eksponering eller innen tre dager etter utbruddet i indekstilfellet («inkubasjonsvaksine»). Personer med økt risiko for varicellakomplikasjoner kan få zosterimmunoglobulin (eventuelt i forbindelse med antiviral kjemoprofylakse) senest 96 timer etter eksponering; sistnevnte inkluderer for eksempel seronegative gravide kvinner, immunkompromitterte personer eller nyfødte hvis mor fikk varicella mellom fem dager før og to dager etter fødselen.

Diagnose skjer ved serologi og påvisning av den virale nukleinsyren via PCR (kvalitativ eller kvantitativ for viral belastning). T-cellediagnostikk i spesialsentre for å oppdage EBV-spesifikke T-celler er også mulig.

Det finnes kun symptomatisk behandling.

Ved mononukleose dominerer hjertekrampe. Ruptur av milten eller hepatitt kan også forekomme. I det svært sjeldne kroniske forløpet påvirkes andre organer som hjertet, nyrene, ledd, lungene og hjernen på grunn av manglende kontroll av virusreplikasjonen.

Viruset finnes over hele verden. Overføring skjer gjennom spytt («kyssesyken»). Prevalensen i industrialiserte land er rundt 40 prosent opp til 15-årsalderen, og stiger deretter bratt til opptil 90 prosent i voksen alder. I utviklingsland er infeksjonsraten praktisk talt 100 prosent for barn under tre år på grunn av lave hygienestandarder.

Det finnes ikke forebyggende behandling.

Diagnose kan fås ved å påvise viral nukleinsyre via PCR (kvalitativ eller kvantitativ for viral belastning), ved påvisning av «umiddelbare tidlige antigener» i cellekulturer etter cirka 18 timer, eller ved serologi.

Sykdommen kan behandles med antivirale midler: ganciclovir, valganciclovir, foscarnet eller cidofovir. Immunglobuliner er godkjent for profylakse av CMV-infeksjon hos asymptomatiske transplanterte pasienter.

Viralt DNA kan påvises via PCR. Antistoffdeteksjon med ELISA, immunfluorescensanalyser eller immunoblot kan også brukes.

Det finnes ingen godkjente legemidler for å behandle HHV6-infeksjon.

Hos transplanterte pasienter under immunsuppresjon kan det oppstå komplikasjoner på grunn av reaktivering av viruset fra latens: encefalitt, hepatitt og pneumonitt.

Viruset finnes over hele verden. Det smitter sannsynligvis gjennom spytt fra mor til spedbarn. Overføring er mulig gjennom arv eller stamcelle-/organtransplantasjoner. 95 prosent av barn i alderen tre til fem år har antistoffer mot viruset.

Det finnes ikke forebyggende behandling.

HHV7 er nært beslektet med HHV6.