elektrolyttforstyrrelser

Elektrolyttforstyrrelser forårsakes oftest av en rekke sykdommer, som for eksempel som nyresykdommer, hormonsykdommer og fordøyelsessykdommer, eller ved bruk av legemidler. De er vanlig blant pasienter og er forbundet med økt dødelighet, sykelighet og redusert livskvalitet.

Symptomene er ofte uspesifikke, som slapphet, tretthet, muskelsvakhet, hodepine, kramper, kvalme, magesmerter, hjertebank, forvirring med mer. Alvorlighetsgraden på symptomene kan variere fra lett, som for eksempel slapphet og hodepine, til alvorlige, som koma, pustebesvær, lammelser og hjerterytmeforstyrrelser. I forbindelse med en elektrolyttforstyrrelse kan det være unormale blodprøver og urinprøver, samt forandringer på hjerteundersøkelsen EKG.

Elektrolyttforstyrrelsene har navn med kombinasjon av en forstavelse som sier om det er for mye (hyper-) eller for lite (hypo-) av elektrolytten og navnet på elektrolytten. For eksempel hyperkalemi som betyr for mye kalium i blodet.

Hyponatremi er den vanligste elektrolyttforstyrrelsen og forekommer hos opptil fire av ti av pasientene i sykehus. Ved hyponatremi er det for lite natrium i blodet.

Andre elektrolyttforstyrrelser er:

• hypernatremi, for mye natrium i blodet
• hypokalemi, for lite kalium i blodet
• hyperkalemi, for mye kalium i blodet
• hypomagnesemi, for lite magnesium i blodet
• hypokalsemi, for lite kalsium i blodet
• hyperkalsemi, for mye kalsium i blodet
• hypofosfatemi, for lite fosfat i blodet

Elektrolyttforstyrrelser behandles ved å finne og behandle den underliggende årsaken. For eksempel å behandle en lungebetennelse som kan forårsake hyponatremi med antibiotika, eller å behandle oppkast og diaré med tilskudd av væske og elektrolytter (se væskebehandling). Av og til er behandlingen å slutte å gi et legemiddel til en pasient.

• elektrolytter
• væskebalanse
• blodet