Kinsey-rapportene

De to rapportene beskriver 5300 amerikanske menns og 6000 hvite amerikanske kvinners seksuelle erfaringer. Data ble samlet inn mellom 1930 og 1950. Begge rapportene inneholder en del I med beskrivelse av metodene som er brukt i undersøkelsen.

Del II i rapporten om menn beskriver faktorer som påvirker seksuell aktivitet, mens del III beskriver ulike former for seksuell aktivitet, som masturbasjon, sex før ekteskapet, ekteskap og samleie, sex utenfor ekteskapet, kontakt med prostituerte, homoseksualitet og seksuell kontakt med dyr.

Del II i rapporten om kvinner beskriver typer av kvinnelig seksuell aktivitet, mens del III inneholder en sammenligning av menns og kvinner seksualitet.

Det er Kinsey-rapportene som ligger til grunn for forestillingen om at gjennomsnittsmannens potens når høydepunktet i slutten av tenårene, mens gjennomsnittskvinnen når høydepunktet først i 30-årsalderen. Rapporten viste også at klimakteriet ikke setter noen stopper verken for kvinnens lyst til samleie eller for hennes evne til å nyte det. Kvinnene i undersøkelsen hadde langt færre orgasmer i forhold til antall samleier enn menn.

Halvparten av kvinnene i undersøkelsen hadde hatt seksuell omgang før ekteskapet, mens 86 prosent av mennene hadde hatt samleie før ekteskapet innen de fylte 30 år. Kvinner født etter 1900 hadde gjennomsnittlig hatt dobbelt så mange forhold før ekteskapet og opplevd dobbelt så mye kjæling med orgasme som resultat som generasjonen født før 1900.

Onani var mindre fremherskende blant kvinner enn blant menn. 62 prosent av kvinnene sa de hadde praktisert onani, 58 prosent sa de hadde oppnådd orgasme. 94 prosent av mennene onanerte til utløsning.

En av konklusjonen fra undersøkelsene var at tidlige seksuelle opplevelser kan ha en positiv effekt på seksuallivet (i motsetning til å vente til ekteskap). Hyppig seksualitet regnes som sunt og positivt. Tap av regelmessige seksuelle opplevelser er et alvorlig tap. Uten regelmessig seksuell omgang vil et menneske bli følelsesmessig mer sårbart.

Referanserammen for undersøkelsene er amerikansk naturvitenskapelig forskningsmetodikk kombinert med en ambisjon om objektiv kunnskap om menneskelig seksualitet.

Rapportene har blitt kritisert for å legge vekt på de anatomiske, nevrologiske og hormonelle sidene ved seksualiteten, og ikke ha forskjellen mellom dyrs og menneskers seksualitet klart for øye. Kritikken mot Kinsey-rapportene har kommet først og fremst fra dem som ønsker å opprettholde forestillingen om seksualiteten som forbeholdt reproduksjon og heteroseksualitet innen ekteskapet.

Rapportene har også blitt angrepet for sine metodiske svakheter, ikke minst har det falt mange samfunnsforskere tungt for brystet at Alfred Kinsey var zoolog. Kinsey imøtekom selv mye av metodekritikken og i den andre rapporten diskuterte han de vitenskapelige svakhetene ved undersøkelsene.

Kinsey-rapportene har hatt stor betydning for å normalisere seksuelle aktiviteter som har vært fordømt som syndige, syke eller lovstridige. Rapportene har bidratt til mer åpne og aksepterende holdninger til menneskelig seksualitet.

Da den første Kinsey-rapporten kom i 1948, ble den en av de mest leste bøker i verden. Den største utfordringen når det gjelder leselighet ligger i omstendeligheten i fremstillingen, og den etter hvert mer historiske interesse som dataene har fått.

Kinsey-rapportene er fremdeles en av de mest omfattende undersøkelser av menneskelig seksualitet.

• seksualitet

• Kinsey-instituttet