Blodet som pumpes rundt i blodårene er et viktig transport- og kommunikasjonsmiddel i kroppen.
Blodet bringer oksygen og næringsstoffer ut til cellene og henter ut cellenes avfallsstoffer som skilles ut i lungene, nyrene eller leveren. Også hormonene som regulerer cellenes virksomhet, bringes rundt av blodet. Blodet sørger for at varmen fordeles jevnt i kroppen. Blodet sikrer at vevsvæsken omkring cellene ikke forandres til tross for at cellene hele tiden skiller ut store mengder sure avfallsstoffer.
Et menneske som veier 70 kg har 5–6 liter blod, som svarer til 6–9 % av kroppsvekten.
Mange sykdommer forandrer blodets fysiske og kjemiske egenskaper på en karakteristisk måte. Undersøkelse av blodprøver kan derfor gi innsikt i kroppens tilstand og sykdommer.
Blodets sammensetning
Blodet består av en tyktflytende og klebrig væske, blodplasma, og av blodceller som flyter i plasmaet. Det finnes tre hovedtyper blodceller: røde blodceller (erytrocytter), hvite blodceller (leukocytter) og blodplater (trombocytter). Disse utgjør til sammen cirka 40 % av blodets volum. Blodcellene produseres og modnes i benmargen i hulrommet i de fleste ben i kroppen. Når de har nådd riktig modenhetsgrad slippes de ut i blodet. Forholdet mellom antall røde blodceller, blodplater og hvite blodceller i antallet er 800:40:1.
Røde blodceller
Røde blodceller (erytrocytter) finnes i et antall av cirka fem millioner per μl blod. Rødfargen skyldes hemoglobin som er et jernholdig protein som tar opp oksygen og karbondioksid (CO2). Hemoglobin binder oksygen som transporteres fra lungene til cellene i kroppens organer og avfallsstoffet karbondioksid fra cellene tilbake til lungene. I 100 ml blod er det normalt cirka 15 g hemoglobin.
Erytrocytter har, i motsetning til de fleste andre celler i organismen, ingen kjerne. De ser ut som flate skiver som er tynnest på midten (bikonkave) og har en gjennomsnittlig diameter på 8-9 µm. Mens de dannes i den røde beinmargen har de kjerne, men kjernen går til grunne etter hvert som konsentrasjonen av hemoglobin øker i blodcellens cytoplasma. Disse yngste kjerneløse erytrocyttene kalles retikulocytter. De blir synlige med spesialfarging og finnes i stort antall i blodet når blodproduksjonen er særlig intens, som etter en større blødning.
Den gjennomsnittlige levetiden for røde blodceller er cirka 120 dager. Hvert sekund går cirka to millioner røde blodceller til grunne, og like mange må lages. Til denne produksjonen skal beinmargen bruke blant annet aminosyrer, vitaminer (særlig B-vitaminer og C-vitamin) og jern.
Det er relativt lite jern i kosten og kroppen gjenbruker jernet for å bøte på dette. Ved nedbrytningen av hemoglobinet blir de jernfrie bestanddelene utskilt gjennom leveren med gallen og er ansvarlig for gallens gulbrune farge. Jernet blir ført til beinmargen og brukes om igjen i hemoglobinet. Menn har et daglig jernbehov på bare 1 mg, mens menstruerende kvinner trenger dobbelt så mye. Under svangerskap øker jernbehovet fordi fosteret skal forsynes med jern.
Hvite blodceller
Hvite blodceller (leukocytter) finnes i blodet i to hovedformer: De segmentkjernede granulocytter, som har et kornet cytoplasma og en lappedelt cellekjerne, og de mononukleære celler (lymfocytter og monocytter) med ikke-lappedelt kjerne og uten korn i cytoplasmaet.
De segmentkjernede granulocyttene dannes i beinmargen, mens lymfocytter av forskjellig type fortrinnsvis dannes i milten og lymfeknutene. Kjernen i de yngste granulocyttene ligner tykke staver og kalles stavkjernede granulocytter.
Den prosentvise fordelingen av de forskjellige formene og aldersstadiene av hvite blodceller spiller en stor rolle i diagnostikken. Fordelingen bestemmes ved en differensialtelling, det vil si en telling av de forskjellige celletypene i en blodprøve. For eksempel blir det flere unge granulocytter i blodet i tidlig fase av en infeksjon fordi produksjonen av disse skrus opp.
De hvite blodcellene lever gjennomsnittlig i bare noen få timer eller dager. Det finnes forskjellige typer med ulike funksjoner av så vel segmentkjernede som mononukleære leukocytter. Hovedoppgaven for granulocyttene er å delta i infeksjonsforsvaret og i allergiske reaksjoner.
Lymfocyttene spiller en sentral rolle i kroppens immunforsvar. En lymfocyttype, de såkalte B-lymfocytter, kan videre omdannes til plasmaceller som produserer antistoffer (immunglobuliner eller gammaglobuliner). Den andre hovedtypen lymfocytter, T-lymfocyttene, er viktige blant annet i immunforsvaret overfor virus, parasitter og kreftceller.
Blodplatene
Blodplatene, trombocyttene, er ikke komplette celler, men cellefragmenter av kjempestore celler (megakaryocytter) som finnes i beinmargen. Blodplatene er langt mindre enn røde blodceller og har en gjennomsnittlig diameter på 3–4 μm. Levetiden er 8-10 dager. Antall blodplater i blod reguleres via trombopoietin som dannes i leveren. De spiller en avgjørende rolle for kroppens evne til å stanse blødning.
Blodplasma
Blodplasmaet består av vann og oppløste stoffer, først og fremst proteiner (plasmaproteiner), fettstoffer, karbohydrater og forskjellige salter, men også nærings- og avfallsstoffer, vitaminer, hormoner og enzymer.
Plasmavolumet er en del av den totale væskebalansen i kroppen
Proteinene i plasmaet finnes normalt i en konsentrasjon på 70 g/L. En viktig funksjon er å opprettholde det kolloid-osmotiske trykk i blodet. Dette trykket er av grunnleggende betydning for utvekslingen av stoffer mellom blodet og vevsvæskene/cellene. Plasmaets proteiner kan deles i to hovedgrupper: albumin og globulin. Albumin er mindre enn globulin, men utgjør etter vekt 60–70 % av proteinmengden og står for det største bidraget til det kolloid-osmotiske trykket. Så vel albumin som globulin har viktige transportfunksjoner i kroppen.
Globulinene deles inn i tre hovedgrupper: alfa-, beta- og gammaglobuliner. Blant alfaglobulinene finnes for eksempel haptoglobin, som binder hemoglobin som er frigjort fra destruerte erytrocytter. Blant betaglobulinene finnes transferrin som brukes til jerntransport og lagring av jern. Gammaglobulinene eller immunglobulinene er antistoffer og produseres i plasmaceller. Blant globulinene må også nevnes fibrinogen som setter blodet i stand til å koagulere. De fleste plasmaproteiner dannes i leveren.
I alle kroppsvæsker i blodet, vevsvæsken og i cellenes cytoplasma er det oppløst en mengde forskjellige salter. Noen av de viktigste er natrium-, kalium-, kalsium- og magnesiumklorid samt natriumbikarbonat og natriumfosfat. Når et menneske har mistet mye blod, kan et livstruende blodtrykksfall forebygges ved å gi 0,9 % oppløsning av natriumklorid inn i en samleåre (intravenøst). Denne oppløsningen har samme osmotiske trykk som blodet, og vannet blir derfor en tid i blodbanen og holder blodtrykket oppe. Infusjon med rent vann er farlig, blant annet fordi erytrocyttene ville sprekke på grunn av nedsatt osmotisk trykk (hemolyse). Væsker med samme osmotiske trykk som blodet kalles fysiologiske.
Blodets funksjoner
Kroppens celler
Kroppens celler skal bruke oksygen til energiproduksjon, og de skal kvitte seg med avfallsstoffet karbondioksid. Transporten av disse gassene mellom cellene og lungene er en viktig oppgave for blodet.
Ved lufttrykket som finnes i lungene kan 100 ml blod oppta cirka 20 ml oksygen. Bare en liten del av dette oksygenet finnes oppløst i plasma. Størsteparten (98,5 %) bindes kjemisk til hemoglobin i erytrocyttene. Hemoglobinet inneholder fire jernatomer. Hvert av disse kan binde ett oksygenmolekyl. Hvor mange oksygenmolekyler hemoglobinmolekylet faktisk opptar, avhenger først og fremst av oksygentrykket. I lungene er oksygentrykket så stort at hemoglobinet mettes med oksygen og blir til oksyhemoglobin. Ute i kroppsvevene faller oksygentrykket fordi cellene forbruker oksygen når de produserer energi. Oksyhemoglobinet avgir etter hvert sitt oksygen og blir til hemoglobin igjen. Hemoglobinet fungerer altså som et transportabelt oksygenlager, som kan fylles og tømmes og fylles igjen.
Ute i vevene mottar blodet det viktige avfallsstoffet karbondioksid (CO2), som transporteres til lungene og pustes ut. I det venøse blodet som strømmer tilbake mot hjertet er det 50–60 ml karbondioksid per 100 ml blod. Knapt 3 ml av dette er oppløst i plasmaet, mens resten finnes som bikarbonat (HCO3) i plasmaet og de røde blodcellene.
Hemoglobinet fjerner også det meste av de hydrogenioner (H+) som dannes ved cellenes stoffskifte. Hemoglobinet kan nemlig oppta H+ i samme tempo som det avgir oksygen, og denne prosessen yter et vesentlig bidrag til å holde blodets surhetsgrad konstant.
Kjemiske buffersystemer
Utover dette inneholder blodet forskjellige kjemiske buffersystemer, som motvirker endringer av surhetsgraden. Det viktigste er karbondioksid-bikarbonatsystemet. I prinsippet fungerer det slik at bikarbonatet (som også kalles blodets alkalireserve) reagerer med et eventuelt syreoverskudd (hydrogenioner) og danner karbondioksid, som deretter utskilles gjennom lungene.
Blodet holdes normalt svakt basisk med en pH på omkring 7,4. Svikter reguleringen, utvikler det seg meget alvorlige sykdomstilstander. Blir blodet for surt, kalles tilstanden acidose, blir det for basisk, snakker vi om alkalose. Begge tilstander kan oppstå ved flere forskjellige lidelser. Ved svekket respirasjon på grunn av sykdommer i luftveiene, for eksempel KOLS, stiger karbondioksidinnholdet i blodet, og det dannes mer syre, som dissosieres i H+ og HCO3–. Denne tilstanden kalles respiratorisk acidose. Også alvorlig diaré med tap av bikarbonat samt nyrelidelser kan føre til acidose. En vanlig årsak til alkalose er langvarige, voldsomme oppkastanfall, hvor organismen mister mye saltsyre med den sure magesaften.
Av dette fremgår at både respirasjonen (pusten) og nyrefunksjonen er av største betydning for å holde blodets pH konstant. Ettersom blodet står i forbindelse med vevsvæskene gjennom kapillærveggene, er det blodets kjemiske reguleringsmekanismer som sikrer at også surhetsgraden i vevsvæskene holdes konstant.
De viktigste plasmaproteiner og deres funksjoner
| Protein | Konsentrasjon (g/l) | Noen utvalgte funksjoner |
|---|---|---|
| Albumin | 35–40 | Kolloid-osmotisk trykk. Transport av Ca++, fettsyrer og andre substanser |
| α1-globuliner | 3–6 | Transport av lipider, tyroksin, binyrebarkhormoner. Alfa-1-antitrypsin (arvelig mangel kan gi lungesykdommen emfysem). |
| α2-globuliner | 4–9 | Alfa-2-makroglobulin. Haptoglobin, binder fritt hemoglobin (som kan skade nyrene). |
| β-globuliner | 6–11 | Transport av lipider og jern. Komplementproteiner. |
| γ-globuliner | 13–17 | Sirkulerende antistoffer. Øker ved kraftige infeksjoner og kroniske betennelser. Høy, spiss topp ved myelomatose. |
| Fibrinogen | 30 | Blodlevring. Blodplateklumping. |
| Protrombin | 4 | Blodlevring. |
Normalverdier for hemoglobin, røde blodceller, hvite blodceller og blodplater
| Analyse | Normalområde | |
|---|---|---|
| Hemoglobin (g/100 ml) | menn | 13,0–17,0 |
| kvinner | 11,7 - 15,3 | |
| Røde blodceller (x1012/l) | menn | 4,8–5,8 |
| kvinner | 4,2–5,2 | |
| Hvite blodceller (x109/l) | 4,0–11,0 | |
| Blodplater (x109/l) | 140–400 |
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Grambo, Ronald: I liv og død : dråper av blodets historie, 1994, isbn 82-7003-125-9