Blodet er kroppens flytende transportorgan som pumpes rundt i kroppen i rørsystemet av blodårer som kalles blodomløpet. Et menneske som veier 70 kg har 5–6 liter blod, som svarer til 6–9 % av kroppsvekten.
Oksygen og næringsstoffer bringes ut til cellene med blodet, og det tar også opp cellenes avfallsstoffer. Disse utskilles siden med luften vi puster ut fra lungene, med urinen via nyrene eller fra leveren med gallen. Også hormonene, som regulerer cellenes virksomhet, bringes rundt av blodet. Dessuten sørger blodet for at varmen som produseres i arbeidende organer, fordeles jevnt i hele kroppen. Blodet sikrer at vevsvæsken omkring cellene, det miljøet cellene lever i, ikke forandres, til tross for at cellene hele tiden skiller ut store mengder sure avfallsstoffer.
Blodet inneholder stoffer og kjemiske systemer som kan nøytralisere både syrer og baser, og derfor kan vevsvæskens surhetsgrad normalt bare varieres innen meget snevre grenser. Mange sykdommer forandrer blodets fysiske og kjemiske egenskaper på en karakteristisk måte, derfor kan blodundersøkelser brukes i medisinsk diagnostikk.
Blodets sammensetning
Blodet består av en tyktflytende og klebrig væske, blodplasma, og av blodceller som flyter i plasmaet. Det finnes tre hovedtyper blodceller: røde blodceller (erytrocytter), hvite blodceller (leukocytter) og blodplater (trombocytter). Disse utgjør til sammen cirka 40 % av blodets volum. Forholdet mellom røde blodceller, blodplater og hvite blodceller i antallet er som 800:40:1, med de hvite blodcellene som de største og blodplatene som de minste cellene.
Røde blodceller
Røde blodceller (erytrocytter) finnes i et antall av cirka fem millioner per μl (mikroliter) blod. Rødfargen skyldes deres innhold av hemoglobin. Hemoglobin er et jernholdig protein som kan oppta oksygen og karbondioksid (CO2). Hemoglobin setter blodet i stand til å transportere oksygen fra lungene til cellene rundt i kroppens organer og avfallsstoffet karbondioksid fra cellene tilbake til lungene. I 100 ml blod er det normalt cirka 15 g hemoglobin.
Erytrocytter har, i motsetning til de fleste andre celler i organismen, ingen kjerne. De ser ut som flate skiver som er tynnest på midten (bikonkave) og har en gjennomsnittlig diameter på 8-9 µm. Mens de dannes i den røde beinmargen (særlig i bekken, rørknokler, ryggvirvler, kraniets knokler, ribbein, brystbein, hånd- og fotknokler), har de kjerne, men kjernen går til grunne og støtes ut av cellene etter hvert som konsentrasjonen av hemoglobin øker i blodcellens cytoplasma. Ved spesialfarging av blodet (vitalfarging) felles ribonuklein (RNA) ut i et nettverklignende mønster (retikulum). Disse yngste kjerneløse erytrocyttene kalles derfor retikulocytter. De finnes i stort antall i blodet når bloddannelsen er særlig intens, som etter en større blødning.
Den gjennomsnittlige levetiden for røde blodceller er cirka 120 dager. Etter hvert som de blir utslitt, oppfanges de av spesielle celler i leveren, milten og beinmargen og destrueres. Hvert sekund går cirka to millioner røde blodceller til grunne, og like mange skal altså nydannes hvert sekund. Til denne produksjonen skal beinmargen bruke blant annet aminosyrer, vitaminer (særlig B-vitaminer og C-vitamin) og jern. Jern er et stoff som organismen må ta vare på for å hindre at jerntapet kan bli større enn tilskuddet. Ved nedbrytningen av hemoglobinet blir de jernfrie bestanddelene utskilt gjennom leveren med gallen og er ansvarlig for gallens gulbrune farge. Jernet blir ført til beinmargen og brukt om igjen i produksjonen av hemoglobin. Dette er forklaringen på at organismen normalt kan klare seg med de små jernmengdene som finnes i maten. Menn har et daglig jernbehov på bare 1 mg, mens menstruerende kvinners behov er dobbelt så stort. Under svangerskap øker jernbehovet fordi fosteret skal forsynes med jern.
Hvite blodceller
Hvite blodceller (leukocytter, leuko betyr hvit) finnes i blodet i to hovedformer: De segmentkjernede granulocytter, som har et kornet (granulert) cytoplasma og en lappedelt cellekjerne, og de mononukleære celler (lymfocytter og monocytter) med ikke-lappedelt kjerne og uten korn i cytoplasmaet.
De segmentkjernede granulocyttene dannes i beinmargen, mens lymfocytter av forskjellig type fortrinnsvis dannes i milten og lymfeknutene. Kjernen i de yngste granulocyttene ligner tykke staver og kalles stavkjernede granulocytter.
Den prosentvise fordelingen av de forskjellige formene og aldersstadiene av hvite blodceller spiller en stor rolle i diagnostikken. Fordelingen bestemmes ved en differensialtelling, det vil si en telling av de forskjellige celletypene i en blodprøve. For eksempel er det ved visse sykdommer flere unge granulocytter i blodet enn normalt.
De hvite blodcellene lever gjennomsnittlig i bare noen få timer eller dager. Det finnes forskjellige typer med ulike funksjoner av så vel segmentkjernede som mononukleære leukocytter. Hovedoppgaven for granulocyttene er å delta i infeksjonsforsvaret og i allergiske reaksjoner.
Lymfocyttene spiller en sentral rolle i kroppens immunforsvar. En lymfocyttype, de såkalte B-lymfocytter, kan videre omdannes til plasmaceller som produserer antistoffer (immunglobuliner eller gammaglobuliner). Den andre hovedtypen lymfocytter, T-lymfocyttene, er viktige blant annet i immunforsvaret overfor virus, parasitter og kreftceller.
Blodplatene
Blodplatene, trombocyttene, er ikke komplette celler, men cellefragmenter av kjempestore celler (megakaryocytter) som finnes i beinmargen. Blodplatene er langt mindre enn røde blodceller og har en gjennomsnittlig diameter på 3–4 μm. Levetiden er 8-10 dager. Antall blodplater i blod reguleres via trombopoietin som dannes i leveren. De spiller en avgjørende rolle for kroppens evne til å stanse blødning.
Blodplasmaet
Blodplasmaet består av vann og oppløste stoffer, først og fremst proteiner (plasmaproteiner), fettstoffer, karbohydrater og forskjellige salter. Fordi blodet er organismens flytende transportbånd, inneholder det også til stadighet nærings- og avfallsstoffer, samt vitaminer, hormoner og enzymer, som bare forekommer i ytterst små konsentrasjoner, men som er uunnværlige for cellenes stoffskifte.
Normalt avpasses vannutskillelsen etter vannopptaket slik at vannmengden i organismen holdes konstant. Vannbalansen reguleres aktivt fra hypothalamus i mellomhjernen. Her finnes nervesentrer (osmoreseptorer) som reagerer på blodets osmolaritet. Hvis osmolariteten stiger (fordi saltkonsentrasjonen i blodet øker) avgis via hypofysen et hormon som reduserer urinutskillelsen gjennom nyrene. Samtidig utløses en tørstfornemmelse fra et annet nervesentrum i hypothalamus.
Proteinene i plasmaet finnes normalt i en konsentrasjon på 70 g/L. En viktig funksjon er å opprettholde det kolloid-osmotiske trykk i blodet. Dette trykket er av grunnleggende betydning for utvekslingen av stoffer mellom blodet og vevsvæskene (cellene). Plasmaets proteiner kan deles i to hovedgrupper eller fraksjoner: albumin og globulin. Albumin er mindre enn globulin, men utgjør etter vekt 60–70 % av proteinmengden og står for det største bidraget til det kolloid-osmotiske trykket. Så vel albumin som globulin har viktige transportfunksjoner i kroppen.
Globulinene deles inn i tre hovedgrupper: alfa-, beta- og gammaglobuliner. Blant alfaglobulinene finnes for eksempel haptoglobin, som binder hemoglobin som er frigjort fra destruerte erytrocytter. Blant betaglobulinene finnes transferrin som brukes til jerntransport. Gammaglobulinene eller immunglobulinene er antistoffer og produseres i plasmaceller. Blant globulinene må også nevnes fibrinogen som setter blodet i stand til å koagulere. De fleste plasmaproteiner dannes i leveren.
I alle kroppsvæsker i blodet, vevsvæsken og i cellenes cytoplasma er det oppløst en mengde forskjellige salter. Noen av de viktigste er natrium-, kalium-, kalsium- og magnesiumklorid samt natriumbikarbonat og natriumfosfat. Når et menneske har mistet mye blod, kan et livstruende blodtrykksfall forebygges ved å gi 0,9 % oppløsning av natriumklorid inn i en samleåre (intravenøst). Denne oppløsningen har samme osmotiske trykk som blodet, og vannet blir derfor en tid i blodbanen og holder blodtrykket oppe. Infusjon med rent vann er livsfarlig, blant annet fordi erytrocyttene ville sprekke på grunn av nedsatt osmotisk trykk (hemolyse). Væsker med samme osmotiske trykk som blodet kalles fysiologiske.
Blodets funksjoner
Kroppens celler
Kroppens celler skal bruke oksygen til sitt stoffskifte, og de skal kunne kvitte seg med avfallsstoffet karbondioksid. Transporten av disse gassene mellom cellene og lungene er en essensiell oppgave for blodet.
Ved lufttrykket som finnes i lungene kan 100 ml blod oppta cirka 20 ml oksygen. Bare en liten del av dette oksygenet finnes oppløst i plasma. Størsteparten (98,5 %) bindes kjemisk til hemoglobin i erytrocyttene. Hemoglobinet inneholder fire jernatomer. Hvert av disse kan binde ett oksygenmolekyl. Hvor mange oksygenmolekyler hemoglobinmolekylet faktisk opptar, avhenger først og fremst av oksygentrykket. I lungene er oksygentrykket så stort at hemoglobinet mettes med oksygen og blir til oksyhemoglobin. Ute i kroppsvevene faller oksygentrykket fordi cellene forbruker oksygen når de produserer energi. Oksyhemoglobinet avgir etter hvert sitt oksygen og blir til hemoglobin igjen. Hemoglobinet fungerer altså som et oksygenlager, som kan fylles og tømmes og fylles igjen.
Ute i vevene mottar blodet det viktige avfallsstoffet karbondioksid (CO2), som transporteres til lungene og pustes ut. I det venøse blodet som strømmer tilbake mot hjertet er det 50–60 ml karbondioksid per 100 ml blod. Knapt 3 ml av dette er oppløst i plasmaet, mens resten finnes som bikarbonat (HCO3) i plasmaet og de røde blodcellene.
Hemoglobinet fjerner også det meste av de hydrogenioner (H+) som dannes ved cellenes stoffskifte. Hemoglobinet kan nemlig oppta H+ i samme tempo som det avgir oksygen, og denne prosessen yter et vesentlig bidrag til å holde blodets surhetsgrad konstant.
Kjemiske buffersystemer
Utover dette inneholder blodet forskjellige kjemiske buffersystemer, som motvirker endringer av surhetsgraden. Det viktigste er karbondioksid-bikarbonatsystemet. I prinsippet fungerer det slik at bikarbonatet (som også kalles blodets alkalireserve) reagerer med et eventuelt syreoverskudd (hydrogenioner) og danner karbondioksid, som deretter utskilles gjennom lungene.
Blodet holdes normalt svakt basisk med en pH på omkring 7,4. Svikter reguleringen, utvikler det seg meget alvorlige sykdomstilstander. Blir blodet for surt, kalles tilstanden acidose, blir det for basisk, taler man om en alkalose. Begge tilstander kan oppstå ved flere forskjellige lidelser. Ved for eksempel svekket respirasjon på grunn av sykdommer i luftveiene, stiger karbondioksidinnholdet i blodet, og det dannes mer syre, som dissosieres i H+ og HCO3–. Denne tilstanden kalles respiratorisk acidose. Også alvorlig diaré med tap av bikarbonat samt nyrelidelser kan føre til acidose. En vanlig årsak til alkalose er langvarige, voldsomme oppkastanfall, hvor organismen mister mye saltsyre med det sure magesaften.
Av dette fremgår at både respirasjonen (pusten) og nyrefunksjonen er av største betydning for å holde blodets pH konstant. Ettersom blodet står i forbindelse med vevsvæskene gjennom kapillarveggene, er det blodets kjemiske reguleringsmekanismer som sikrer at også surhetsgraden i vevsvæskene holdes konstant.
De viktigste plasmaproteiner og deres funksjoner
| Protein | Konsentrasjon (g/l) | Noen utvalgte funksjoner |
|---|---|---|
| Albumin | 35–40 | Kolloid-osmotisk trykk. Transport av Ca++, fettsyrer og andre substanser |
| α1-globuliner | 3–6 | Transport av lipider, tyroksin, binyrebarkhormoner. Alfa-1-antitrypsin (arvelig mangel kan gi lungesykdommen emfysem). |
| α2-globuliner | 4–9 | Alfa-2-makroglobulin. Haptoglobin, binder fritt hemoglobin (som kan skade nyrene). |
| β-globuliner | 6–11 | Transport av lipider og jern. Komplementproteiner. |
| γ-globuliner | 13–17 | Sirkulerende antistoffer. Øker ved kraftige infeksjoner og kroniske betennelser. Høy, spiss topp ved myelomatose. |
| Fibrinogen | 30 | Blodlevring. Blodplateklumping. |
| Protrombin | 4 | Blodlevring. |
Normalverdier for hemoglobin, røde blodceller, hvite blodceller og blodplater
| Analyse | Normalområde | |
|---|---|---|
| Hemoglobin (g/100 ml) | menn | 13,0–17,0 |
| kvinner | 11,7 - 15,3 | |
| Røde blodceller (x1012/l) | menn | 4,8–5,8 |
| kvinner | 4,2–5,2 | |
| Hvite blodceller (x109/l) | 6,0 | 4,0–11,0 |
| Blodplater (x109/l) | 250 | 125–400 |
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Grambo, Ronald: I liv og død : dråper av blodets historie, 1994, isbn 82-7003-125-9