NO333373B1

NO333373B1 - Industrielt tolys stoff

Info

Publication number: NO333373B1
Application number: NO20032321A
Authority: NO
Inventors: Hiroyuki Nagura; Ikuo Ueda
Original assignee: Nippon Filcon Kk
Priority date: 2002-05-24
Filing date: 2003-05-22
Publication date: 2013-05-13
Also published as: CA2429305C; US20030217782A1; NO20032321L; US7108019B2; EP1365066A1; DE60322778D1; CA2429305A1; ATE404729T1; EP1365066B1; MXPA03004518A; NO20032321D0

Abstract

Industriell tolagsduk omfattende et øvre duklag som omfatter øvre overflatevarptråder og øvre overflatevefttråder, og et nedre duklag som omfatter nedre overflatevarptråder og nedre overflatevefttråder. Det øvre duklaget og det nedre duklaget er bundet til hverandre ved minst ett sted i en gjentagende enhet i tolagsduken hvor en første øvre sidevarptråd vever en første nedre overflatevefttråd minst en gang eller passerer mellom det øvre og nedre duklaget og hvor en første nedre overflatesidevarptråd vever en første overflatesideveft minst en gang eller passerer mellom det øvre og nedre duklaget. En andre øvre overflatesidevarptråd vever kun de øvre overflatesideveftene, og en andre nedre overflatesidevarptråd vever kun de nedre overflatesideveftene. En andre nedre overflatesidevarptråd ligger under en nedre overflatesidevefttråd ved en posisjon tilstøtende hvor den første øvre og nedre sidevarptråden ligger under den nedre overflatesidevefttråden.

Description

Industriell tolagsduk

Den foreliggende oppfinnelse vedrører industrielle tekstiler eller duker, så som en papirprodusents formingsduk, et tekstil for fremstilling av et ikke-vevet stoff, en duk som brukes til å fjerne eller klemme ut vann fra slam og lignende, et bånd for å fremstille byggematerialer og et transportbånd.

Den foreliggende oppfinnelse vedrører særlig en papirprodusents duk, særlig en duk for fremstilling av tissue.

Industrielle tekstiler som vanligvis er blitt brukt inkluderer papirprodusentens tekstiler,

så som en papirprodusents formingsduk og et lerret, et tekstil for fremstilling av et ikke-vevet stoff, en duk som brukes til å fjerne eller klemme vann ut fra slam og lignende, et bånd for fremstilling av byggematerialer, et transportbånd og lignende. Disse industrielle tekstilene kjøres under strekk i en lengderetning når de brukes. De må følgelig ha dimensjonsstabilitet for å forhindre at det skjer en innsnevring i en bredderetning og en forlengelse. Videre må de også ha stillingsstabilitet for å hindre at de bukter seg og krøl-les. I tillegg må de også ha slitebestandighet siden de slites ved berøring med drivruller eller liknende når de kjøres. Videre, siden materialer som skal transporteres eller proses-seres plasseres på dem, må de ha en glatt overflate.

Slike problemer er mer eller mindre vanlige problemer for industrielle tekstiler, og de er per i dag ennå ikke løst. Av de industrielle tekstiler er det en papirprodusents duk som det er mest påkrever har disse egenskapene, særlig er det påkrevet at en papirprodusents formingsduk har egenskaper som er spesielle for papirproduksjon i tillegg til de ovennevnte egenskaper. De spesielle egenskaper vil bli beskrevet senere. Siden størstedelen av de problemer som er vanlige for industrielle tekstiler, og løsninger på disse, kan forstås ved å beskrive papirprodusentens formingsduk vil den foreliggende oppfinnelse heretter bli beskrevet ved å bruke papirprodusentens formingsduk som et representativt eksempel.

En papirfremstillingsprosess er en kjent teknikk. Først tilføres råmaterialer for papir-fremstilling inkludert massefibere og liknende på en papirprodusents formingsduk, som er utformet endeløst fra en innløpskasse, og som går mellom ruller i en papirmaskin. En side av papirprodusentens formingsduk hvor råmaterialene tilføres er en overside, og den andre siden er en underside.

De tilførte råmaterialene beveger seg fremover ved kjøring av papirprodusentens formingsduk. Mens materialene beveger seg fjernes vann fra disse med sentrifugalkraft eller awanningsutstyr, så som en sugekasse eller foil som er anordnet på dukens underside, slik at det dannes en våt bane. Det vil si at papirprodusentens formingsduk funksjonerer som et filter som separerer vann fra massefibrene.

Den våte banen som dannes i denne papirproduksjonssonen blir deretter overført til en pressone og deretter til en tørkesone. I pressonen blir den våte banen overført med en papirprodusents formingsfilt og ytterligere awannet sammen med filten ved hjelp av et nipptrykk mellom pressvalser. I tørkesonen føres den våte banen av en papirprodusents formingsduk, og den tørkes, slik at det produseres papir.

En papirprodusents duk er vevet med en vevemaskin ved bruk av varp og veft, som eksempelvis består av syntetiske monofilamenter av harpiks. Den kan utformes endeløst med en kjent søm, en nålesøm eller liknende, eller med en hul vevemaskin i et veve-trinn. I tilfelle av hul veving reverseres relasjonen mellom varpet og vevinger mellom veving av duken og faktisk bruk av duken.

Ved den foreliggende oppfinnelse er varptråder garn som strekker seg i en maskinret-ning i en papirfremstilingsmaskin, dvs. i en retning som duken føres i, og vefttråder er garn som strekker seg i en retning som står på tvers av maskinretningen i papirfremstil-lingsmaskinen, dvs. i en bredderetning av duken.

Imidlertid, for effektivt å forbedre fiberbæreevnen, og for å frembringe papir av god kvalitet uten å få wiremerker på papiret, er det viktig at fibrene er passende understøttet av vefttrådene, sett ut fra orienteringen av fibrene og lignende. Særlig, i tilfelle av en papirprodusents formingsduk for fremstilling av tissue, siden tissue er et meget tynt papir, og siden en awanningssone til tross for den høye hastigheten til en papirmaskin er kort, er fiberbæreevne og papiravtaksevne særlig påkrevet. Dårlig fiberbæreevne og papiravtaksevne fører til forekomst av småhull og bevirker redusert kapasitet og redusert papirfasthet i tillegg til åpenbare problemer. Dette fører også til en fibertilbakefø-ring og en sprut, og sett ut fra operasjonen blir dette alvorlige problemer.

Følgelig har en enkeltlagsduk av den type hvor primærvefttråder danner lange krympinger på overflaten hittil blitt brukt som en papirprodusents duk for fremstilling av tissue. Dette er fordi en tissuemaskin eller cellulosevattmaskin for det meste ikke inne-holder noe fyllmateriale eller en svært liten mengde av fyllmateriale, og fiberbæreevne og papiravtaksevne anses å være viktigere enn abrasjonsbestandighet. Enkeltlagsduken har imidlertid ikke vært i stand til å holde tritt med en økende mekanisk belastning i en papirfremstillingsmaskin som stadig er blitt raskere. Selv om enkeltlagsduken har slike fordeler som en liten tykkelse og god freeness, har ulemper forårsaket av utilstrekkelig stivhet som er forårsaket av dens struktur, så som dårlig formasjon, dårlig transporter-barhet og dårlig retensjon, blitt betydelig mer merkbart.

Under disse omstendighetene har bruk av en flerlagsduk nylig økt, selv i tissuemaski-nen, og den har oppnådd en viss grad av suksess. Flerlagsduken kan være en dob-beltveftduk eller en tolagsduk hvor et øvre lag av duken og et nedre lag av duken er forbundet til hverandre ved bruk av bindingsgarn, og det øvre lag av duken har en struktur som er slik at vefttråder danner lange krympinger i det øvre lag av duken. Videre, for tolagsduken, for det formål å gjøre dens tykkelse liten for å sikre god awanning og lav vanntilbakeholdingsevne, brukes en glatt ribbestruktur hvor to varptråder er passert parallelle med hverandre primært som struktur i det nedre lag av duken.

Videre har en tolagsduk av grunngarnbindingstypen, så som det som er beskrevet i EP 0889160 Al, hvor et øvre lag av duken og et nedre lag av duken er forbundet til hverandre ved bruk av noen varptråder i oversiden, og hvor det ikke er noen uavhengige bindingsgarn, nylig blitt brukt i enkelte anvendelser. Denne type tolagsduk har ingen uavhengige bindingsgarn, slik at antallet vefttråder kan økes uten noen reduksjon i freeness (luftpermeabilitet).

Den begynte å brukes med den forventning at den kunne forbedre fiberbæreevne. Den har imidlertid et betydelig problem som kan tilskrives bindingspartiene i oversidens varptråder. Det vil si at siden oversidens varptråder funksjonerer som bindingsgarn finnes det ingen varptråder i det øvre lag av duken på de steder hvor oversidens varptråder går ned til undersiden, slik at det på disse stedene skjer en lokal for stor awanning, det skjer tilbakeføringer av fibrene, sprut og liknende, og stedene fremkommer som wiremerker. Når merkene i en sideretning er påfallende forårsaker de til og med en negativ effekt på krypetiden. Disse problemene er ennå ikke løst.

US patentsøknad US 5152326 Al og US4998568 Al relaterer till annen kjent teknikk.

I lys av de ovennevnte problemer tilveiebringer den foreliggende oppfinnelse en industriell tolagsduk av grunngarnbindingstypen som ikke har noen uavhengige bindingsgarn, og som har en struktur som er slik at det ikke er noe fravær av varptråder på bindingssteder i det øvre lag av duken, og det derfor ikke forekommer noen lokal for stor awanning, hvis vefttråder kan økes i antall uten noen reduksjon i freeness (luftpermeabilitet), og som har god fiberbæreevne, er fri for tilbakeføringer av fiber, sprut og lignende, og også har gode egenskaper med hensyn til wiremerker.

Den foreliggende oppfinnelse vedrører en industriell tolags bruk som har et øvre lag av duken og et nedre lag av duken. Det øvre lag av duken omfatter oversidevarptråder og oversidevefttråder. Det nedre lag av duken omfatter undersidevarptråder og underside-vefttråder. Det øvre lag av duken og det nedre lag av duken, som har en gjentagende enhet, er bundet til hverandre. På det ene eller de flere steder eller plasser i den gjentagende enhet går en varptråd i oversiden som funksjonerer som et bindingsgarn ned til det nedre lag av duken, uten å veve en vefttråd i oversiden som, basert på dukens struktur, skulle ha blitt vevet en eller flere ganger etter hverandre av oversidens varptråd for å veve en vefttråd i undersiden en eller flere ganger, og går deretter opp til det øvre lag av duken for å veve en vefttråd i oversiden. På det sted hvor oversidens varptråd vever undersidens vefttråd eller vefttråder vever en varptråd i undersiden, som funksjonerer som et bindingsgarn den vefttråd i oversiden, som skulle ha blitt vevet av oversidens varptråd uten å veve den vefttråd i undersiden, som skulle ha blitt vevet av undersidens varptråd. I denne strukturen kan oversidens og undersidens varptråder som funksjonerer som bindingsgarn har forskjellige vevestrukturer. Alternativt kan oversidens og undersidens varptråder, som funksjonerer som bindingsgarn, ha den samme vevestruktur.

Den foreliggende oppfinnelse vedrører også en industriell tolagsduk, som omfatter et øvre duklag og et nedre duklag. Det øvre duklag og det nedre duklag er bundet til hverandre på et sted hvor en første varptråd, en av undersidens varptråder og oversidens varptråder, passerer mellom de øvre og nedre duklag uten å veve den vefttråden som, sett ut fra dukens struktur, skulle ha blitt vevet av den første varptråd, og den første varptråd passerer mellom det øvre og nedre lag av duken, en annen varptråd, den andre av undersidens varptråd og oversidens varptråd, vever den vefttråden som skulle ha blitt vevet av den første varptråden, og funksjonerer som et bindingsgarn.

De foreliggende oppfinnelser vil nå bli beskrevet ved hjelp av et eksempel med henvisning til de følgende figurer hvor: figur 1 er et diagram som viser en gjentagende enhet i eksempel 1 på den foreliggende oppfinnelse;

figur 2 er et snittriss langs en varptråd i den gjentagende enhet, snittet langs linjen II-II

på figur 1;

figur 3 er et diagram som viser en gjentagende enhet i eksempel 2 på den foreliggende

oppfinnelse;

figur 4 er snittriss langs en varptråd i den gjentagende enhet, snittet langs linjen IV-IV

på figur 1;

figur 5 er et diagram som viser en gjentagende enhet i eksempel 3 på den foreliggende

oppfinnelse;

figur 6 er et diagram som viser en gjentagende enhet i eksempel 4 på den foreliggende

oppfinnelse;

figur 7 er et diagram som viser en gjentagende enhet i eksempel 5 på den foreliggende

oppfinnelse;

figur 8 er et snittriss langs en varptråd i den gjentagende enhet, snittet langs linjen ved

VIII-VIIIpåfigur7;

figur 9 er et diagram som viser en gjentagende enhet i eksempel 6 på den foreliggende

oppfinnelse;

figur 10 er et snittriss langs en varptråd i den gjentagende enhet, snittet langs linjen X-X

på figur 9;

figur 11 er et diagram som viser en gjentagende enhet i eksempel 7 på den foreliggende

oppfinnelse;

figur 12 er et snittriss langs en varptråd i den gjentagende enhet, snittet langs linjen XII-XII på figur 11;

figur 13 er et diagram som viser en gjentagende enhet i et konvensjonelt eksempel på

den foreliggende oppfinnelse; og

figur 14 er et snittriss langs en varptråd i den gjentagende enhet, snittet langs linjen

XIV-XIV på figur 13.

Karakteristiske trekk ved den foreliggende oppfinnelse er at to lag er bundet sammen med den ene av, eller både oversidens varptråder og undersidens varptråder, at bindingspartiene er bevirket til å funksjonere som grunngarn som danner overflatene av duken for å hindre at strukturene i overflatene kommer ut av form, og at oversidens varptråder og undersidens varptråder er plassert i kombinasjon, slik at det ikke forekommer noe fravær av varptråder på bindingsstedene på oversiden, og at det følgelig ikke forekommer noen lokal for stor awanning.

En spesifikk struktur ved den foreliggende oppfinnelse er at noen, eller alle varptrådene i oversiden, i enkelte partier i en lengderetning, går ned til undersiden uten å veve oversidens vefttråder som, sett fra strukturen til det øvre lag av duken, skulle ha blitt vevet en eller to eller flere ganger fra oversiden av oversidens varptråder, og deretter vever undersidens vefttråder som, sett fra strukturen i det nedre lag av duken, skulle ha blitt vevet fra undersiden av undersidens varptråder, og i de partier hvor oversidens varptråder går ned til undersiden og vever undersidens vefttråder fra undersiden, går undersidens varptråder opp til oversiden uten å veve undersidens vefttråder som, sett fra strukturen i det nedre lag av duken, skulle ha blitt vevet en eller to eller flere ganger fra undersiden av undersidens varptråder, og deretter vever oversidens vefttråder som, sett fra strukturen i det øvre lag av duken, skulle ha blitt vevet fra oversiden av oversidens varptråder. En annen spesifikk struktur ifølge den foreliggende oppfinnelse er at på steder hvor noen av eller alle oversidens varptråder vever oversidens vefttråder fra oversiden på ett eller flere steder eller plasser i den gjentagende enhet, eller på steder hvor undersidens varptråder vever undersidens vefttråder fra undersiden på ett eller flere steder i den gjentagende enhet, passerer en av oversidens varptråder og undersidens varptråder mellom det øvre og nedre lag av duken uten å veve vefttråden som, sett fra strukturen i duken, skulle ha blitt vevet av den ene varptråden, og på det sted hvor den ene varptråden passerer mellom det øvre og nedre lag av duken vever den andre varptråden den vefttråden som skulle ha blitt vevet av den andre varptråden, og funksjonerer som et bindingsgarn. Således, når noen av oversidens varptråder og undersidens varptråder ikke bare funksjonerer som bindingsgarn, men også som grunngarn, som danner overflatene av dukene, kommer strukturene i dukens overflate ikke ut av form, og det forekommer aldri noe fravær av varptråder på bindingsstedene på oversiden.

Med den ovenstående sammensetning av den foreliggende oppfinnelse, i et parti hvor en varptråd i oversiden som funksjonerer som et bindingsgarn puttes under det nedre lag av duken, dvs. i et parti av den konvensjonelle papirprodusentens duk som er beskrevet i EP 0889160 Al, hvor fraværet av en varptråd forekommer på oversiden og fører til lokalt for stor awanning, hvilket deretter forårsaker problemer, så som tilbakeføring av fiber og en sprut, kan problemet med lokalt for stor awanning løses ved å bringe en varptråd i undersiden til å gå opp til det øvre lag av duken og støtte strukturen i det øvre lag av duken istedenfor oversidens varptråd, eller ved å bringe en varptråd til å ligge mellom det øvre lag av duken og det nedre lag av duken. I den foreliggende beskrivelse er det et tilfelle hvor en varptråd plasseres på overflaten av det øvre lag av duken på et bindingssted, og et tilfelle hvor en varptråd plasseres mellom vefttråder i oversiden og vefttråder i undersiden. Begge disse tilfeller er hver for seg definert som et "tilfelle hvor en varptråd befinner seg på oversiden".

Også på undersiden, i et parti hvor en varptråd i undersiden er fraværende fordi varptråden går opp til oversiden for å støtte det øvre lag av duken, går en varptråd i oversiden ned til undersiden for å støtte det nedre lag av duken. Det vil si at oversidens varptråd og undersidens varptråd utfyller hverandre og hindrer opptreden av et parti hvor det ikke finnes noen varptråd på oversiden.

Siden oversidens varptråd vever en vefttråd i undersiden som skulle ha blitt vevet av undersidens varptråd, og undersidens varptråd vever en vefttråd i oversiden som skulle ha blitt vevet av oversidens varptråd, kommer strukturene i det øvre og nedre lag av duken hovedsakelig ikke ut av form, og det oppnås gode egenskaper med hensyn til wiremerker. Videre, selv i det tilfellet hvor varptråden passerer mellom vefttråder i oversiden og undersiden, sikres fiberbæreevne, slik at problemet med for stor awanning kan løses.

Videre, siden garn som funksjonerer som bindingsgarn ved den foreliggende oppfinnelse er grunngarn som utgjør strukturen i duken, og er varptråder som hele tiden er under strekk under bruk, oppviser de en meget sterk bindingskraft for binding av det øvre lag av duken og det nedre lag av duken til hverandre, sammenliknet med når det brukes tynt veftbindingsgarn, og bindingskraften gir konstant virkning, slik at adhesjon mellom det øvre og nedre lag av duken er god. Det forekommer således ikke noe problem som at innvendig slitasje forårsaket av knaing av bindingsgarnene mellom dukene bevirker reduksjon i bindingskraften, hvilket deretter danner et mellomrom mellom dukene eller separerer dukene. Videre, ved den foreliggende oppfinnelse, i tilfelle av en struktur hvor dukene er bundet til hverandre med både øvre og nedre grunnvarptråder, forbedres adhesjon mellom dukene ytterligere.

Alle varptråder som danner overflaten av det øvre duklaget kan brukes som bindingsgarn. Forholdet mellom bindingsvarptråder og ikke-bindingsvarptråder kan endres etter hva som er passelig, til for eksempel 1:1,1:2,1:3, 2:1 eller 3:1. bindingskraften kan forbedres ved å øke antallet bindingsgarn som tilveiebringes. Alternativt kan antallet bindinger i den gjentagende enhet være en eller flere som strukturen i varptråden.

Videre er strukturene i det øvre og nedre lag av duken ikke særlig begrenset så lenge de er strukturer som er i stand til å danne den ovennevnte sammensetning. Imidlertid, når strukturen i det øvre lag av duken omfatter en repetisjon av en struktur hvor en varptråd i en overside passerer under tre tilstøtende vefttråder i oversiden og deretter passerer over en vefttråd i oversiden, og en repetisjon av en struktur hvor en vefttråd i oversiden passerer over tre tilstøtende varptråder i oversiden, slik at det dannes en lang krymp i det øvre lag av duken, og deretter passerer under en varptråd i oversiden, opptrer mange vefttråder på overflaten av det øvre lag av duken, hvilket er en overside for papirfrem-stilling, og god fiberbæreevne kan oppnås. Videre, når strukturen i det nedre lag av duken er en glatt ribbestruktur, hvor to varptråder i undersiden i den samme struktur er plassert parallelt med hverandre, oppnås den samme tilstand som når det brukes tynne, flate garn som varptråder, og vefttrådens krympelengde blir kort, slik at tykkelsen av duken kan gjøres liten. Den glatte ribbe ve vings struktur er særlig egnet til en papirprodusents formingsduk for fremstilling av tissue som det er særlig påkrevet har god fiberbæreevne, papiravtaksevne og en tynn duktykkelse.

Tykkelsen av garnene i det nedre lag av duken i forhold til det øvre lag av duken er ikke særlig begrenset og kan være det samme som elle 1/2 eller 1/3 av tettheten til garnene i det øvre lag i duken.

Tråder som brukes ved den foreliggende oppfinnelse kan velges fritt i henhold til de ønskede egenskaper for en industriell duk, og er ikke særlig begrenset. For eksempel, i tillegg til monofilamenter, kan det brukes multifilamenter, spundne garn, prosesserte garn som generelt benevnes teksturerte garn, voluminøse garn og strukkede garn som utsettes for krymping, svelling eller andre prosesser, chenillegarn, kordeller av disse tråder eller liknende. Angående formene av trådenes tverrsnitt kan det brukes tråder som har et sirkulært tverrsnitt, et rektangulært tverrsnitt, et brakymorfisk tverrsnitt, så som et stjerneformet tverrsnitt og et ovalt tverrsnitt, eller hule tråder. Materialene i trådene kan velges fritt, og det kan brukes polyester, nylon, polyfenylensulfid, polyvinyliden fluorid, tetraetylen fluorid, polypropylen, aramid, polyeter, eterketon, polyetylen naftalat, poly-tetrafluoretylen, bomull, ull, metall og lignende. Det er selvsagt at tråder som er frem-kommet ved blanding av forskjellige materialer til kopolymerer eller disse materialene, i henhold til sine forbehold, også kan brukes.

Generelt brukes fortrinnsvis polyester monofilamenter som har stivhet og utmerket dimensjonsstabilitet som varptråder i oversiden og undersiden, og vefttråder i oversiden. Imidlertid, for vefttråder i undersiden som det er påkrevet har abrasjonsbestandighet, ved å plassere et polyester monofilament vekselvis med et nylon monofilament, kan abrasjonsbestandigheten forbedres samtidig som stivheten sikres.

Videre kan en flerhet av garn i den samme struktur plasseres parallelt med hverandre i et parti hvor et enkelt garn skulle plasseres sett fra strukturen til duken. Ved å plassere en flerhet av garn som har en liten diameter parallelt med hverandre kan overflateegen-skaper forbedres, og tykkelsen av duken kan gjøres liten.

Eksempler på den foreliggende oppfinnelse vil bli beskrevet med henvisning til teg-ningene.

Figur 1 er et diagram som viser en gjentagende enhet i et eksempel på den foreliggende oppfinnelse. Den gjentagende enhet er et minimum av en gjentagende enhet i en dukstruktur. De gjentagende enheter er forbundet med hverandre vertikalt og horisontalt for dannelse av helheten av dukstrukturen. I designtegningene er varptråder representert med arabiske tall, eksempelvis 1,2 og 3, mens vefttråder er representert med arabiske tall med merkestreker, eksempelvis 1', 2' og 3'.

Videre viser et merke "X" at en varptråd i oversiden ligger over en vefttråd i oversiden; et merke "O" viser at en varptråd i undersiden ligger under en vefttråd i undersiden, et merke " JL vier et parti hvor en varptråd i undersiden ligger over en vefttråd i oversiden, dvs. et bindingsparti hvor varptråden i undersiden tjener som et bindingsgarn; og et merke viser et parti hvor en varptråd i oversiden ligger under en vefttråd i undersiden, dvs. et bindingsparti hvor varptråden i oversiden funksjonerer som et bindingsgarn.

Oversidens varptråder og vefttråder ligger over undersidens varptråder og vefttråder. På designtegningene ligger undersidens varptråder og vefttråder direkte under oversidens varptråder, henholdsvis vefttråder. Dette er fordi det er praktisk med hensyn til tegning-ene, og i en virkelig duk kan undersidens varptråder og vefttråder ligge skrått under oversidens varptråder og vefttråder. I det foreliggende eksempel har et nedre lag av duken en glatt ribbestruktur hvor to tilstøtende varptråder har den samme struktur. I reali-teten er følgelig to varptråder i undersiden plassert tilstøtende hverandre.

Eksempel 1

Figur 1 er et diagram som viser gjentagende enhet i eksempel 1 på den foreliggende oppfinnelse.

På figur 1 representerer henvisningstall 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7 og 8 varptråder, og oversidens varptråder ligger over undersidens varptråder. Henvisningstall 1', 2', 3',... 16' representerer imidlertid vefttråder, og undersidens vefttråder er anordnet under oversidens vefttråder representert med odde tall, dvs. 1', 3', 5', — 15' med en halv tetthet av tettheten for oversidens vefttråder.

Først, når man studerer et øvre lag av duken, passerer for eksempel oversidens vefttråd 4' over tre tilstøtende varptråder 1,2 og 3 i oversiden, passerer deretter under en varptråd 4 i oversiden, passerer deretter over tre tilstøtende varptråder 5, 6 og 7 i oversiden, og passerer deretter under en varptråd 8 i oversiden. Kort sagt forstås det at det øvre lag av duken har en struktur hvor oversidens vefttråd 4' passerer over de tre suksessive varptråder i oversiden, og passerer deretter under den ene varptråden i oversiden.

En varptråd 4 i oversiden passerer imidlertid under tre av oversidens vefttråder 1', 2' og 3', passerer deretter over en vefttråd 4' i oversiden, passerer deretter under tre av oversidens vefttråder 5', 6' og 7', og passerer deretter over en vefttråd 8' i oversiden. Kort sagt forstås det at duken har en 1/3-struktur hvor oversidens varptråd passerer under de tre suksessive vefttråder i oversiden, og passerer deretter over den ene vefttråden i oversiden. Siden hver av vefttrådene i oversiden danner lange krympinger som hver korres-ponderer med tre av oversidens varptråder på overflaten av det øvre lag av duken blir vefttrådenes fiberbæreevne god. Det forstås at oversidens varptråder i sin tur er forflyt-tet oppover i en avstand som er lik bredden av en vefttråd i oversiden for dannelse av en tvillstruktur. Selv om det foreliggende eksempel benytter den ovenstående struktur er det unødvendig å si at den ikke er begrenset til denne strukturen, og at det kan brukes en satengvevet struktur, eller en struktur med lengre eller kortere veftkrympinger. Når tvillstrukturen brukes kan grenseantallet av vefttråder som plasseres økes sammenliknet med når den satengvevde struktur benyttes, slik at antallet vefttråder kan økes hvis dette ikke utgjør noe problem med hensyn til luftpermeabiliteten. Tvillstrukturen er følgelig fordelaktig når det er ønskelig å øke fiberbæreevnen.

Deretter, når et nedre lag av duken studeres, forstås det at den har en glatt ribbestruktur hvor undersidens varptråder 1 og 2, 3 og 4, 5 og 6, og 7 og 8 har den samme struktur og er innrettet parallelle med hverandre. Duken kan ha en liten tykkelse og er egnet til bruk, særlig som en papirprodusents formingsduk for produksjon av tissue. I en virkelig duk er undersidens varptråder 1 og 2 nært i kontakt med hverandre og ligger mellom og under oversidens varptråder 1 og 2. En fordel ved å benytte ribbestrukturen er at, sammenliknet med når det plasseres en tykk varptråd som har et tverrsnitt som er ekvivalent til tverrsnitt for to varptråder, oppnås den samme effekt når det brukes en varptråd som har et flatt tverrsnitt, slik at tykkelsen av duken kan gjøres liten, og duken blir mer av veft-friksjonstypen.

Det vil deretter bli gitt en beskrivelse av bindingspartier. Som det forstås av figur 1 funksjonerer oversidens varptråder 1 og 5 og undersidens varptråder 1 og 5 i det foreliggende eksempel som bindingsgarn. Partier hvor oversidens varptråd 5 og undersidens varptråd 5 krysser vefttråder 9' er bindingspartier. Oversidens varptråd 5 passerer under undersidens vefttråd 9' (på figur 1 angitt med for å veve undersidens vefttråd 9' fra undersiden, og undersidens varptråd 5 passerer over oversidens vefttråd 9' (på figur 1 angitt med " X) for å veve oversidens vefttråd 9' fra oversiden, slik at det øvre lag av duken og det nedre lag av duken bindes til hverandre.

For øvrig, som beskrevet ovenfor, har en varptråd i oversiden en struktur hvor varptråden passerer under tre tilstøtende vefttråder i oversiden og deretter passerer over en vefttråd i oversiden. Fordi undersidens varptråder har en glatt vevet struktur bør oversidens vefttråder 9' ha blitt vevet av oversidens varptråd 5 fra oversiden, og undersidens vefttråd 9' bør ha blitt vevet av oversidens varptråd 5 fra oversiden.

Oversidens varptråd som funksjonerer som et bindingsgarn går således til undersiden uten å veve oversidens vefttråd som, sett fira strukturen til det øvre lag av duken, skulle ha blitt vevet fira oversiden av oversidens varptråd, og vever deretter undersidens vefttråd som, sett fra strukturen til det nedre lag av duken, skulle ha blitt vevet fira undersiden av undersidens varptråd. Det kan imidlertid godt forstås at i det parti hvor oversidens varptråd har vevet undersidens vefttråd fra undersiden, funksjonerer undersidens varptråd som et bindingsgarn som går opp til oversiden uten å veve oversidens vefttråd som, sett fra strukturen til det nedre lag av duken, skulle ha blitt vevet av oversidens varptråd, og vever deretter oversidens vefttråd som, sett fra strukturen til det øvre lag av duken, skulle ha blitt vevet fra oversiden av oversidens varptråd.

Videre kan det også godt forstås at i det parti hvor det ikke er tilgjengelig noen støtte fira oversidens varptråd fordi varptråden går ned til undersiden, og hvor det innen kjent teknikk opptrer en lokal for stor awanning som forårsaker problemer, så som fibertilbake-føring og sprut, går undersidens varptråd opp til oversiden og tilveiebringer støtte istedenfor oversidens varptråd, og i det parti hvor undersidens varptråd er fraværende ved at den går opp til oversiden for å støtte oversidens går oversidens varptråd ned til undersiden og støtter undersiden, slik at det dannes en struktur hvor oversidens varptråd og undersidens varptråd utfyller hverandre.

Videre, siden oversidens varptråd vever undersidens vefttråd som skulle ha blitt vevet av undersidens varptråd, og undersidens varptråd vever oversidens vefttråd som skulle ha blitt vevet av oversidens varptråd, kommer strukturene i det øvre og nedre lag av duken hovedsakelig ikke ut av form, og gode egenskaper med hensyn til wiremerker kan oppnås.

I det foreliggende eksempel er forholdet mellom oversidens vefttråder og undersidens vefttråder satt til 2:1; andelen av varptråder som er anordnet til å funksjonere som bindingsgarn er Va av alle varptråder; en varptråd i oversiden har en struktur som er slik at etter at varptråden vever en vefttråd i oversiden 3 ganger fra oversiden går den ned til undersiden for å veve en vefttråd i undersiden fra undersiden; og en varptråd i undersiden har en struktur som er slik at etter at varptråden vever en vefttråd i undersiden 3 ganger fra undersiden går den opp til oversiden for å veve en vefttråd i oversiden fra oversiden. Det er selvsagt at den foreliggende oppfinnelse ikke er begrenset til det ovenstående. Dette forholdet er imidlertid egnet fordi luftpermeabilitet, rigiditet, egenskaper med hensyn til wiremerker og andre egenskaper er godt balansert.

Når det er ønskelig å øke bindingskraften mellom det øvre og nedre lag av duken bør andelen av varptråder som funksjonerer som bindingsgarn, eller antallet bindingspartier økes. Imidlertid, når det er ønskelig å øke luftpermeabiliteten bør andelen av varptråder som funksjonerer som bindingsgarn, eller antallet bindingspartier reduseres.

Figur 2 er et snittriss langs en vefttråd i den gjentagende enhet, snittet langs linjen A-A' på figur 1. Det kan godt forstås at en varptråd i oversiden og en varptråd i undersiden utfyller hverandre, og med unntak av for partier hvor varptrådene vever vefttråder i oversiden fra oversiden finnes varptrådene alltid mellom oversidens vefttråder og undersidens vefttråder, slik at det ikke finnes noen partier hvor varptråden passerer under det øvre lag av duken, slik at det derved skjer en lokal for stor awanning som forårsaker problemer, så som fibertilbakeføring og sprut.

Eksempel 2

Figur 3 er et diagram som viser en gjentagende enhet i eksempel 2 på den foreliggende oppfinnelse. Plasseringen av varptråder og vefttråder er den samme som i eksempel 1. Vefttråder i undersiden er plassert under vefttråder i oversiden som er representert med odde tall, og det øvre lag av duken i den gjentagende enhet har 24 vefttråder. Strukturene i det øvre og nedre lag av duken er de samme som i eksempel 1. Det øvre lag av duken har en struktur hvor en varptråd i en overside passerer under tre tilstøtende vefttråder i oversiden og deretter passerer over en vefttråd i oversiden. Det nedre lag av duken har en glatt vevet struktur hvor to tilstøtende varptråder i undersiden er tildannet parallelle med hverandre. Eksempel 2 er forskjellig fra eksempel 1 ved at, mens en varptråd som funksjonerer som et bindingsgarn i hvert lag vever og binder kun en vefttråd i det andre laget i eksempel 1 har den gjentagende enheten i eksempel 2 bindingssteder hvor et bindingsparti, som er dannet av en varptråd som passerer over eller under en vefttråd, er vevet tre ganger på rad. Selv om varptråd 1/3-strukturen i det øvre duklaget er uendret som en helhet øker antallet ganger en varptråd vever vefttråder i de to lag, slik at en bindingskraft forbedres.

Som det sees av figur 3 funksjonerer oversidens varptråder 1 og 5, og undersidens varptråder 1 og 5 i det foreliggende eksempel som bindingsgarn. Oversidens varptråd 1 og undersidens varptråd 1 krysser vefttråder 9', 13' og 17', slik at det dannes bindingspartier. Oversidens varptråd 1 passerer under undersidens vefttråder 9', 13' og 17' (på figur 3 angitt med for å veve undersidens vefttråder fra undersiden, og undersidens varptråd 1 passerer over oversidens vefttråder 9', 13' og 17' (på figur angitt med " A) for å veve oversidens vefttråder fra oversiden, hvilket binder det øvre lag av duken og det nedre lag av duken til hverandre.

For øvrig, som beskrevet ovenfor, har en varptråd i oversiden en struktur hvor varptråden passerer under tre tilstøtende vefttråder i oversiden og deretter passerer over en vefttråd i oversiden. Fordi varptråder i undersiden har en glatt vevet struktur bør oversidens vefttråder 9', 13' og 17' ha blitt vevet fra oversiden av oversidens varptråd 1, og undersidens vefttråder 9', 13' og 17' bør ha blitt vevet fra undersiden av undersidens varptråd 1.

Det kan således godt forstås at oversidens varptråd 1 funksjonerer som et bindingsgarn som går ned til undersiden uten å veve oversidens vefttråder 9', 13' og 17' som, sett fra strukturen i det øvre lag av duken, skulle ha blitt vevet fra oversiden av oversidens varptråd 1, dvs. uten fortløpende veving av oversidens vefttråder tre ganger; vever undersidens vefttråder 9', 13' og 17' som, sett fra strukturen i det nedre lag av duken, skulle ha blitt vevet fira undersiden av undersidens varptråd; går deretter igjen opp til oversiden for å veve en vefttråd i oversiden fra oversiden, og funksjonerer derved som et bindingsgarn, mens undersidens varptråd vever oversidens vefttråder 9', 13' og 17' som, sett fra strukturen i det øvre lag av duken, skulle ha blitt vevet fra oversiden av overs i-dens varptråd 1; og går deretter igjen ned til undersiden for å veve en vefttråd i undersiden fra undersiden, for derved å funksjonere som et bindingsgarn.

Således, siden oversidens varptråd og undersidens varptråd utfyller hverandre kan van-lig forekommende problemer, så som lokal for stor awanning, fibertilbakeføring og sprut elimineres.

Videre, siden oversidens varptråd vever undersidens vefttråder, som skulle ha blitt vevet av undersidens varptråd, og undersidens varptråd vever oversidens vefttråder, som skulle ha blitt vevet av oversidens varptråd, kommer strukturene i det øvre og nedre lag av bruken hovedsakelig ikke ut av form, og det kan oppnås gode egenskaper med hensyn til wiremerker.

Figur 4 er et snittriss langs en varptråd i den gjentagende enhet, seksjonert langs linjen B-B' på figur 3. Det kan godt forsås at en varptråd i en overside og en varptråd i en underside utfyller hverandre, og unntatt for partier hvor varptrådene vever vefttråder i oversiden fra oversiden finnes varptrådene alltid mellom oversidens vefttråder og undersidens vefttråder, slik at det ikke finnes noen partier hvor det forekommer problemer, så som lokal for stor awanning, fibertilbakeføring og sprut på grunn av fraværet av varptråden.

Eksempel 3

Figur 5 er et diagram som viser en gjentagende enhet i eksempel 3 på den foreliggende oppfinnelse. Den gjentagende enhet i eksempel 3 omfatter 8 varptråder og 16 vefttråder. En varptråd som funksjonerer som et bindingsgarn vever en vefttråd to ganger i en rad for å danne bindingspartier. Andelen av varptråder som er anordnet som bindingsgarn er 1/2 av alle oversidens varptråder. En varptråd i oversiden har en struktur som er slik at etter at varptråden to ganger vever oversidens vefttråder fra oversiden går den ned til undersiden for to ganger å veve undersidens vefttråder fra undersiden, og går deretter opp til oversiden for to ganger å veve oversidens vefttråder fra oversiden. Selv om 1/3 varptrådstrukturen i det øvre lag av duken er uendret har andelen av varptråder som er anordnet som bindingsgarn økt, slik at en bindingskraft har økt, og adhesjon mellom det øvre og nedre lag av duken er blitt meget god.

Eksempel 4

Figur 6 er et diagram som viser en gjentagende enhet i eksempel 4 på den foreliggende oppfinnelse.

Den gjentagende enhet i eksempel 4 tilsvarer, men er forskjellig fra det eksempel som er vist på figur 5 ved at varptråder som funksjonerer som bindingsgarn er forskjøvet irre-gulært. Den gjentagende enhet i eksempel 4 har en fordel ved at diagonale wiremerker ikke er lett synlige siden bindingspartier ikke er kontinuerlige diagonalt.

Eksempel 5

Figur 7 er et diagram som viser en gjentagende enhet i eksempel 5 på den foreliggende oppfinnelse.

Plasseringen av varptråder og vefttråder er den samme som i eksempel 1. Andelen av varptråder som er anordnet som bindingsgarn er 1/4 av alle oversidens varptråder. Strukturene i det øvre og nedre lag av duken er de samme som i eksempel 1 til 4. Det øvre lag av duken har en struktur hvor en varptråd i en overside passerer under tre tilstø-tende vefttråder i oversiden og deretter passerer over en vefttråd i oversiden. Det øvre lag av duken har en glatt vevet struktur hvor to tilstøtende varptråder i undersiden er anordnet parallelle med hverandre. Eksempel 5 er forskjellig fir eksempel 1 ved at en varptråd i undersiden som er paret med en varptråd i oversiden, som funksjonerer som et bindingsgarn, ikke opptrer på overflaten av det øvre lag av duken på et bindingssted for oversidens varptråd, men ligger mellom oversidens vefttråder og undersidens vefttråder.

Som det sees av figur 7 funksjonerer oversidens varptråder 1 og 5 i det foreliggende eksempel som bindingsgarn. Oversidens varptråd 5 krysser en vefttråd 11', slik at det dannes et bindingsparti. Oversidens varptråd 5 passerer under undersidens vefttråd 11'

(på figur 7 angitt med for å veve undersidens vefttråd fira undersiden, for derved å binde det øvre lag av duken og det nedre lag av duken til hverandre.

For øvrig, som beskrevet ovenfor, siden varptråder i undersiden har en glatt vevet struktur, bør undersidens vefttråder 11' ha blitt vevet av en varptråd 5 i undersiden fra undersiden.

Det kan således godt forstås at oversidens varptråd 5 som funksjoneres med bindingsgarn går ned til undersiden mellom steder hvor oversidens varptråd 5 vever oversidens vefttråder 9' og 13' for å veve undersidens vefttråd 11' som, sett fra strukturen i det nedre lag av duken, skulle ha blitt vevet fra undersiden av undersidens varptråd 5, og at i det parti hvor oversidens varptråd 5 går ned til undersiden og vever undersidens vefttråd 11' fra undersiden, passerer undersidens varptråd 5 mellom oversidens og undersidens vefttråder uten å veve undersidens vefttråd 11' som, sett fra strukturen i det nedre lag av duken, skulle ha blitt vevet fra undersiden av undersidens varptråd 5.

Undersidens varptråd 5 passerer således mellom oversidens vefttråder 10', 11' og 12' og undersidens vefttråd 11' for å støtte det øvre lag av duken på stedet for undersidens varptråd 5. Imidlertid, i det nedre lag av duken, i det parti hvor undersidens varptråd 5 er fraværende fordi den passerer mellom øvre og nedre lag av duken for å støtte det øvre lag av duken, går oversidens varptråd 5 ned til undersiden og vever undersidens vefttråd 11' for å støtte det nedre lag av duken. Oversidens varptråd og undersidens varptråd utfyller således hverandre.

Videre, siden oversidens varptråd vever undersidens vefttråd, som skulle ha blitt vevet av undersidens varptråd, kommer strukturene i det øvre og nedre lag av duken hovedsakelig ikke ut av form, og det kan oppnås gode egenskaper med hensyn til wiremerker.

I det foreliggende eksempel er forholdet mellom oversidens vefttråder og undersidens vefttråder satt til 2:1; idet andelen av varptråder som er anordnet til å funksjonere som bindingsgarn er 1/4 av alle oversidens varptråder; og en varptråd i oversiden har en struktur som er slik at etter at den vever en vefttråd i oversiden 4 ganger fra oversiden, går den ned til undersiden for å veve en vefttråd i undersiden fra undersiden.

Figur 8 er et snittriss langs en varptråd i den gjentagende enhet som er snittet langs linjen C-C på figur 7. Det kan godt forstås at i et parti hvor en varptråd i oversiden er fraværende fordi den går til undersiden, passerer en varptråd i undersiden mellom vefttråder i oversiden og undersiden for å støtte det øvre lag av duken på stedet for oversidens varptråd, og med unntak av de partier hvor varptråden vever oversidens vefttråder fra oversiden finnes varptråden alltid mellom oversidens og undersidens vefttråder, slik at det ikke finnes noen partier hvor det på grunn av fraværet av varptråden opptrer problemer, så som lokal for stor awanning, fibertilbakeføring og sprut.

Eksempel 6

Figur 9 er et diagram som viser en gjentagende enhet i eksempel 6 på den foreliggende oppfinnelse.

Plasseringen av varptråder og vefttråder er den samme som i eksempel 1. Andelen av varptråder som er anordnet som bindingsgarn er 1/4 av alle oversidens varptråder. Strukturene i det øvre og nedre lag av duken er de samme som i eksemplene 1 til 5. Det øvre lag av duken har en struktur hvor en varptråd i en overside passerer under tre tilstø-tende vefttråder i oversiden og deretter passerer over en vefttråd i oversiden. Det nedre lag av duken har en glatt vevet struktur hvor to tilstøtende varptråder i undersiden er anordnet parallelle med hverandre. Eksempel 6 er forskjellig fra eksempel 1 ved at en varptråd i oversiden som er paret med en varptråd i undersiden som funksjonerer som et bindingsgarn ikke opptrer på oversiden av det øvre lag av duken på et bindingssted for undersidens varptråd, men ligger mellom oversidens vefttråder og undersidens vefttråder.

Som det sees av figur 9 funksjonerer oversidens varptråder 1 og 5 i det foreliggende eksempel som bindingsgarn. En varptråd 5 i undersiden krysser en vefttråd 9' i oversiden, slik at det dannes et bindingsparti. Undersidens varptråd 5 passerer over en vefttråd 9' i undersiden (på figur 9 angitt med " JL) for å veve oversidens vefttråd 9' fira oversiden, hvilket binder det øvre lag av duken og det nedre lag av duken til hverandre.

For øvrig, som beskrevet ovenfor, har en varptråd i oversiden en struktur hvor varptråden i oversiden passerer under tre tilstøtende vefttråder i oversiden og deretter passerer over en vefttråd i oversiden. Oversidens vefttråd 9' bør derfor ha blitt vevet av oversidens varptråd 5 fira oversiden. Oversidens varptråd 5 passerer imidlertid mellom oversidens og undersidens vefttråder uten å veve oversidens vefttråd 9' som skulle ha blitt vevet av oversidens varptråd 5. Det kan videre godt forstås at, i det parti hvor oversidens varptråd 5 passerer mellom oversidens og undersidens varptråder uten å veve oversidens vefttråd 9', undersidens varptråd 5 går opp til oversiden uten å veve undersidens vefttråd 9' som, sett fra strukturen i det nedre lag av duken, skulle ha blitt vevet fra undersiden av undersidens varptråd 5, og deretter vever oversidens vefttråd 9' som, sett fra strukturen i det øvre lag av duken, skulle ha blitt vevet fra oversiden av undersidens varptråd 5.

Videre, siden undersidens varptråd vever oversidens vefttråd som skulle ha blitt vevet av oversidens varptråd, kommer strukturen i det øvre lag av duken hovedsakelig ikke ut av form, og det kan oppnås gode egenskaper med hensyn til wiremerker.

I det foreliggende eksempel er forholdet mellom vefttråder i oversiden og vefttråder i

undersiden satt til 2:1; andelen av varptråder som er anordnet til å funksjonere som bindingsgarn er 1/4 av alle oversidens varptråder; og en varptråd i undersiden har en struktur som er slik at etter at den vever en vefttråd i undersiden 3 ganger fra undersiden går den opp til oversiden og vever en vefttråd i oversiden fra oversiden.

Figur 10 er et snittriss langs en varptråd i den gjentagende enhet som er snittet langs linjen D-D' på figur 9.

Det kan godt forstås at i et parti hvor en varptråd i undersiden går opp til oversiden og vever et øvre lag av duken fra oversiden for å binde det øvre lag av duken til det nedre lag av duken, passerer en varptråd i oversiden mellom vefttråder i oversiden og undersiden, slik at det på grunn av fraværet av varptråden ikke finnes noen partier hvor det opptrer problemer, så som lokal for stor awanning, fibertilbakeføring og sprut.

Eksempel 7

Figur 11 er et diagram som viser en gjentagende enhet i eksempel 7 på den foreliggende oppfinnelse.

I eksempel 6 på figur 10, i et bindingsparti, går en varptråd i undersiden opp til oversiden uten å veve en vefttråd i undersiden som, sett fira strukturen i det nedre lag av duken, skulle ha blitt vevet fra undersiden av undersidens varptråd, og vever deretter en vefttråd i oversiden fra oversiden. Det foreliggende eksempel har imidlertid en struktur som er slik at en varptråd i undersiden som funksjonerer som et bindingsgarn vever en vefttråd i undersiden som skulle ha blitt vevet fra undersiden av undersidens varptråd, går opp til oversiden for å veve en vefttråd i oversiden fira oversiden, og går deretter tilbake til undersiden for å veve en vefttråd i undersiden, som skulle ha blitt vevet fra undersiden av undersidens varptråd. Ved å anvende den ovennevnte struktur kommer strukturen i det nedre lag av duken hovedsakelig ikke ut av form, og egenskaper med hensyn til wiremerker og liknende blir ytterligere forbedret.

Figur 12 er et snittriss langs en varptråd i den gjentagende enhet som er snittet langs linjen E-E' på figur 11.

En varptråd 5 i undersiden vever en vefttråd 11' i undersiden, som skulle ha blitt vevet

fra undersiden av undersidens varptråd 5, går opp til oversiden for å veve en vefttråd 13' i oversiden fra oversiden, og går deretter tilbake til undersiden for å veve en vefttråd 15' i undersiden, som skulle ha blitt vevet fra undersiden av undersidens varptråd 5. Det kan således godt forstås at siden undersidens varptråder passerer over og under undersidens vefttråder er strukturen i det nedre lag av duken ikke ute av form.

Eksempel på kjent teknikk

Figur 13 er et diagram som vier en gjentagende enhet i et eksempel på kjent teknikk som er beskrevet i EP 0889160 Al. Figur 14 er et snittriss langs et varp i den gjentagende enhet snittet langs linjen F-F' på figur 13. Som det sees av figur 13 og 14 er de grunnleggende strukturer i det øvre og nedre lag av duken de samme som i eksemplene. Strukturen i et bindingsparti er imidlertid forskjellig og har et problem.

Oversidens varptråder 1 og 5 funksjonerer som bindingsgarn. Oversidens varptråd 5 krysser en vefttråd 11' slik at det dannes et bindingsparti. Mellom partier hvor oversidens varptråd 5 vever oversidens vefttråder 9' og 13' går oversidens varptråd 5 ned til undersiden, passerer under undersidens vefttråd 11' (på figur 13 angitt med "<-»") og vever undersidens vefttråd 11' fra undersiden for å binde det øvre lag av duken og det nedre lag av duken til hverandre. I bindingspartiet finnes det mellom oversidens vefttråder og undersidens vefttråd ingen varptråd som støtter det øvre lag av duken, slik at det dannes et parti hvor det opptrer lokal for stor awanning som forårsaker problemer, så-som fibertilbakeføring og sprut og lignende.

Videre, på undersiden av bindingspartiet, er undersidens varptråder 5 og 6 og oversidens varptråd 5 plassert i nær kontakt med og parallelle med hverandre, og strukturen i det nedre lag av duken kommer ut av form, hvilket forårsaker opptreden av et wiremer-ke.

Sammenlikninger ved en test med en virkelig innretning

Duken i eksempel 1 som er vist på figur 1, og duken i et eksempel på kjent teknikk som er vist på figur 13, ble anvendt i en virkelig papirmaskin for produksjon av tissue for å utføre en test med en virkelig innretning. Når duken ifølge kjent teknikk ble brukt fremkom det mange fibertilbakeføringer og sprut ved en papirfremstillingshastighet på 1.800 m/min., det fremkom også mange småhull, slik at papirfremstillingshastigheten måtte reduseres, og veftgarnmerker på papiret var også lett synlige. I kontrast til dette, i tilfelle av duken i eksempelet, forekom det ingen slike problemer selv ved en papirfremstillingshastighet på 1.800 m/min., og det kunne utføres en god papirfermstilling.

I en industriell tolagsduk ifølge den foreliggende oppfinnelse, på grunn av den ovennevnte struktur, kan antallet vefttråder økes uten noen reduksjon i freeness (luftpermeabilitet), og det forekommer ikke noe fravær av varptråder på bindingsstedene i det øvre lag av duken, og det forekommer ingen lokal for stor awanning. Duken har derfor god fiberbæreevne, er fri for fibertilbakeføringer, sprut og lignende, og den har også gode egenskaper med hensyn til wiremerker.

Selv om kun noen eksemplifiserende utførelser av denne oppfinnelsen er blitt beskrevet i detalj ovenfor vil fagpersoner innen området lett forstå at mange modifikasjoner av de eksemplifiserende utførelser er mulig uten i vesentlig grad å avvike fra den nye lære og fordeler ved denne oppfinnelsen. Det er følgelig meningen at alle slike modifikasjoner skal inkluderes i omfanget av denne oppfinnelsen.

Claims

1. Industriell tolagsduk omfattende et øvre duklag som omfatter øvre overflatevarptråder (1-8) og øvre overflatevefttråder (1'- 16'), og et nedre duklag som omfatter nedre overflatevarptråder og nedre overflatevefttråder, karakterisert v e d at det øvre duklaget og det nedre duklaget er bundet til hverandre ved minst ett sted i en gjentagende enhet i tolagsduken hvor en første øvre sidevarptråd (15) vever en første nedre overflatevefttråd (9') minst en gang eller passerer mellom det øvre og nedre duklaget og hvor en første nedre overflatesidevarptråd vever en første overflatesideveft minst en gang eller passerer mellom det øvre og nedre duklaget, at en andre øvre overflatesidevarptråd (2, 3, 4, 6, 7, 8) vever kun de øvre overflatesideveftene (1 '-16'), at en andre nedre overflatesidevarptråd vever kun de nedre overflatesideveftene, og at en andre nedre overflatesidevarptråd ligger under en nedre overflatesidevefttråd ved en posisjon tilstøtende hvor den første øvre og nedre sidevarptråden ligger under den nedre overflatesidevefttråden.

2. Duk ifølge krav 1, karakterisert ved at den første øvre og nedre overflatesidevarptråden har forskjellige vevingsstrukturer i den gjentagende enheten.

3. Duk ifølge krav 1, karakterisert ved at den første øvre og nedre overflatesidevarptråden har samme vevingsstrukturer i den gjentagende enheten.

4. Duk ifølge krav 1, karakterisert ved at den første øvre overflatesidevarptråden passerer mellom det øvre og nedre duklaget uten veving av den første øvre og nedre sidevefttråden.

5. Duk ifølge krav 1, karakterisert ved at det øvre duklaget og det nedre duklaget er bundet til hverandre ved to eller flere suksessive steder i den gjentagende enheten.

6. Duk ifølge krav 1, karakterisert ved at i en gjentagende enhet passerer en øvre overflatesidevarptråd under tre tilstøtende øvre overflatesidevefttråder og passerer deretter over en øvre overflatesidevefttråd, en øvre overflatesidevefttråd passerer over tre tilstøtende øvre overfiatesidevarptråder for å tilforme et langt overliggende parti i det øvre duklaget og passerer deretter under en øvre overflatesidevarptråd, og at i en gjentagende enhet er det brukt en glatt ribbevevstruktur, idet den glatte ribbevevn omfatter to tilstøtende nedre overfiatesidevarptråder plassert parallelt med hverandre på samme måte i den gjentagende enheten.

7. Duk ifølge krav 1, karakterisert ved at det øvre duklaget innbefatter flere første øvre overfiatesidevarptråder og flere andre øvre overfiatesidevarptråder, og at et forhold mellom første øvre overfiatesidevarptråder og andre øvre overfiatesidevarptråder er minst 2:1.

8. Duk ifølge krav 1, karakterisert ved at antallet av øvre overflatesidevefttråder, vevet med den første øvre overflatesidevarptråden, er større enn antallet av nedre overflatesidevefttråder, vevet med den første øvre overflatesidevarptråden.

9. Duk ifølge krav 1, karakterisert ved at antallet av nedre overflatesidevefttråder, vevet med den første nedre overflatesidevarptråden, er større enn antallet av øvre overflatesidevefttråder, vevet med den første nedre overflatesidevarptråden.