NO300908B1 - Kontinuitetslogging ved bruk av diskriminerende signaldeteksjon - Google Patents

Description

Den foreliggende oppfinnelse vedrører kontinuitetslogging og nærmere bestemt deteksjonen av ledende bølger i litografiske lag plassert mellom to brønnhull som et mål på kontinuitet.

Brønnlogging ved anvendelse av forskjellige anordninger er et gammelt middel for å registrere fysiske målinger av formasjonene som traverseres av borehullet som en funk-sjon av dybden i hullet. Disse målinger blir vanligvis anvendt til å identifisere formasjonen og å bestemme mengden og typen av fluidum i formasjonene. Slike målinger blir typisk begrenset til det område som er umiddel-bart hosliggende brønnhullet.

I tillegg til brønnloggingsteknikker, er brønnhull også blitt anvendt for seismisk undersøkelse. Majoriteten av seismiske innsamlingsprosedyrer anvender plasseringen av seismiske kilder og mottakere på landoverflaten eller på grunne steder under overflaten. Når de imidlertid er tilgjengelige, er brønnhullet blitt anvendt for seismisk undersøkelsesaktivitet, ettersom det er visse fordeler gitt ved å ha et brønnhull som eksisterer. Muligvis er hovedfordelen evnen til å anbringe kildene eller mottakerne eller begge nærmere de reflekterende geologiske grensesjikt enn hva som er mulig ved å anvende kun over-flateplasseringer.

Når mer enn ett borehull eksisterer, er det så mulig å anvende atskilte borehull for seismisk undersøkelse som

ikke er mulig med et enkelt borehull. Eksempelvis beskriver US patent nr. 4 214 226 (Narasimhan et al.), utstedt 22. juli 1980, en prosedyre for å frembringe en tomografi av den underjordiske struktur mellom borehullene ved å anbringe atskilte geofoner i et borehull og ved å frembringe en sekvens av skudd på atskilte steder i det andre borehull. Ankomsttidspunktene eller amplitudene for send-

te primære (kompresjon) bølger som beveger seg direkte mellom skudd og geofonparene, anvendes til å frembringe et bilde av strukturen mellom borehullene. I et andre eksempel beskriver US patent nr. 4 298 967 (Hawkins), utstedt 3. november 1981, en prosedyre for å tilveiebringe en horisontal profil av en reflektor som er plassert mellom borehull ved å anvende flere skudd og mottak-erposisjoner i borehullene. I dette tilfelle blir ankomsttidspunktene fra reflekterte primærbølger som beveger seg fra kilden til reflektoren og så til geofonene anvendt til å danne bilde av reflektoren.

En annen type av underjordisk seismisk undersøkelse involverer å anbringe kilder og mottakere og innenfor et kullførende lag og langs kjørebaner i gruver. Ved denne anvendelse blir ledede bølger, som fanges innenfor kullet, og som typisk benevnes som lagbølger (seam waves) eller kanalbølger, anvendt til å bestemme stedet for forkastning i laget. I motsetning til legemsbølger så som primære og sekundære (kompresjons- og skjær-) bølger, er ledede bølger begrenset i rom. Disse ledede bølger fanges i lavhastighetslag, slik som kull, av kritiske refleksjoner av bølgen ved øvre og nedre grenser av lagene. På grunn av at disse ledede bølger har sine største amplituder i kullet, kan de anvendes til å undersøke diskontinuiteter i kullet. Ledede bølger blir ofte anvendt til å måle diskontinuiteter i kullførende lag av ca. 1 m leng-de, selv om bølgelengden av legemsbølgene som genereres fra samme kilde kan være ca. 30 m lange. Oppløsningen av seismisk bildedannelse under anvendelse av legemsbølger er begrenset til en halvpart av bølgelengden, hvilket ofte er langt større enn det kullførende lag.

Mange teknikker er blitt utviklet for å forberede deteksjonen av ledede bølger i kullførende lag. Disse teknikker krever at detektoren utbres i en gruve på bestemt sted innenfor kullaget. Eksempelvis angir US patent nr. 3 352 375 (Krey), utstedt 14. november 1976, bruk av geofonpar med en geofon plassert nær den øvre grense av laget og den andre plassert nær den nedre grense av laget. Signal-ene fra de to geofoner i hvert par substraheres. I et annet patent, US patent nr. 3 858 167 (Stas et al.), utstedt 31. desember 1974, er geofonene angitt å være plasert i midten av laget og orientert i en bestemt retning til å gi maksimal følsomhet overfor nevnte lagbølg-er. Teknikken som er beskrevet i US patent nr. 4 351 035 (Buchanan et al.), utstedt 21. september 1982, krever en oppstilling av geofoner som er plassert langs en kjøreba-ne for å generere en holograf av laget.

Utviklingen av en prosedyre for å fastslå eksistensen av kontinuitet i ett eller flere lag i motsetning til diskontinuitet som eksisterer i andre lag, kan være uhyre viktig for både utnyttelse og produksjon av olje og gass. Ved undersøkelse kan eksempelvis kontinuitetslogging være nyttig for å konstruere geologiske modeller, å korrelere formasjonsegenskaper mellom borehull, og å bestemme nærværet av forkastninger. Ved produksjon kan kontinuitetslogging anvendes til å angi kontinuiteten av reservoaret mellom borehullene og nærværet av permeabilitetsbarrier-er. I tillegg kan kontinuitetslogging være nyttig for planlegging av gruvedrift for kull og andre mineraler.

Derfor er det et trekk ved den foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe en forbedret fremgangsmåte for å detektere nærværet av et kontinuerlig lag mellom borehull i den geologiske litografi mellom disse.

Det er et annet trekk ved den foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe en forbedret fremgangsmåte for å detektere nærværet av ledede bølger i et bestemt litografisk lag som et middel for å bestemme kontinuiteten av slike lag.

Den foretrukne fremgangsmåte for kontinuitetslogging i henhold til den foreliggende oppfinnelse involverer an-vendelsen av to borehull som er atskilt fra hverandre og som beveger seg nedad forbi litografien som skal under-søkes ved hjelp av kontinuitetslogging. En seismisk kilde plasseres i det første borehull i nærheten av lavhastighetslagene i litografien slik som tidligere bestemt, slik som fra foregående konvensjonelle logging av brønnen. Slike lag er generelt mindre tette eller mer porøse enn lagene på hver side. Samtidig blir en kombinasjon av to i alt vesentlig identiske geofonmottakere senket ned i det andre borehull, idet de to geofoner er sammenfestet med en kort avstand fra hverandre, normalt med en avstand på ca. 61 cm. Derfor er, i borehullet, en mottaker plassert ca. 61 cm over den andre.

Seismiske kilder kan enten være den type som frembringer en kontinuerlig akustisk bølge over en relativt lang tidsperiode eller fortrinnsvis den type som gjentatte ganger kan trigges til å frembringe et pulslignende seismisk signal. Uansett vil den frembragte bølgebevegelse som påføres inn i formasjonen, for de formål som her er beskrevet, bli referert til som frembringelse av "impulser" . Passende seismiske kilder for å utøve oppfinnelsen er velkjente innenfor teknikken.

Den elektriske signalutmatning fra de to mottakerne kom-bineres slik at utmatningen fra en subtraheres fra den andre, hvorved det frembringes et "differansesignal". Kilden senkes i det første borehull for å bli plassert motstående et første lag og mottakerkombinasjonen senkes i det andre borehull omtrentlig den samme distanse, for derved å være antatt plassert motstående det samme lag. Kilden blir så aktivert. Differansesignalet som frembringes av to-mottaker-kombinasjonen, reduserer verdien av de individuelle legemsbølger (både primær- og sekun-dærbølger) som er til stede mens nærværet av ledede bølg-er fremmes. Dersom det således er et betydelig signal til stede eller detekteres, er dette en indikasjon på nærværet av ledede bølger, og dermed nærværet av kontinuitet i laget. Dersom, på den annen side, det er kun et lite differansesignal til stede eller intet i det hele tatt, er det ingen eller en ubetydelig mengde av bølgeledings-aksjon til stede, og dermed er det diskontinuitet i laget. Hele området av lavhastighetslag kan undersøkes på en lignende måte ved samtidig å senke kilde og mottakerkombinasjonen i deres respektive borehull og gjenta overstå-ende prosedyre.

Når vertikalbevegelse-registrerende geofoner eller andre mottakere anvendes for de to mottakerne i mottakerkombinasjonen, tilveiebringes noe ytterligere informasjon. En vertikalbevegelse-registrerende geofon er følsom overfor deteksjonen av en symmetrisk ledet bølge som oscillerer i formasjonen på en slik måte at null eller null-krysnings-punkt fremkommer laget ved omtrentlig dets midtpunkt (idet det antas et homogent lag). Når slike geofoner anvendes for å utvikle ledet-bølgedifferansesignalet slik som angitt ovenfor, vil derfor en fasereversering opptre i et slikt signal når en av geofonene senkes forbi midtpunktet av det kontinuerlige lavhastighetslaget. Således kan ikke bare nærværet av laget bestemmes, men dets midtpunkt kan bestemmes av nærværet av polaritet eller faseomsnuing.

Med andre ord har man ifølge oppfinnelsen foreslått en fremgangsmåte for kontinuitetslogging av bølger av den art som er angitt i den innledende del av patentkrav 1, og som er karakterisert ved de trekk som er angitt i nevnte patentkravs karakteriserende del.

Slik at måten som ovennevnte trekk, fordeler og formål med oppfinnelsen, samt annet, kan fremtre på, oppnås og kunne forstås i detalj, vil en nærmere detaljert beskrivelse av oppfinnelsen som er kort oppsummert ovenfor, kunne gås med henvisning til utførelsesformer derav som er vist på tegningene, hvilke tegninger danner en del av denen beskrivelse. Det skal imidlertid bemerkes at de vedlagte tegninger kun illustrerer foretrukne utførelses-former av oppfinnelsen og skal derfor ikke anses å være begrensende for oppfinnelsens omfang, ettersom oppfinnelsen kan tillate annen like effektiv utførelse. Figur 1 er en skjematisk fremstilling over to borehull som anvendes for kontinuitetslogging av et lavhastighetslitografisk lag derimellom i henhold til en foretrukken prosedyre ifølge den foreliggende oppfinnelsen, der en seismisk kilde er plassert i et første borehull og to atskilte geofoner er plassert i et andre borehull. Figurene 2a og 2b er skjematiske fremstillinger over to borehull som anvendes for kontinuitetslogging av et lavhastighetslitografisk lag derimellom i henhold til en alternativ foretrukket prosedyre ifølge den foreliggende oppfinnelse, der en seismisk kilde er plassert i et førs-te borehull og en enkelt geofonmottaker er plassert i et andre borehull på et første sted under en første søkings-hendelse og på et andre sted under en andre søkingshend-else. Figur 3 er en representasjon over bølgedata utviklet mellom borehull i en typisk kull-litografisk struktur, som anvender som en mottaker en horisontalbevegelse-føl-som geofon. Figur 4 er en representasjon over bølgedata utviklet mellom borehull i samme kull-litografiske struktur som vist på figur 3, ved å anvende som en mottaker en vertikalbevegelse-følsom geofon. Figur 5 er en representasjon over bølgedata utviklet mellom borehull i samme kull-litografiske struktur som vist på figur 3, ved å anvende som en mottakerkombinasjon to vertikalt atskilte, vertikalbevegelse-følsomme geofoner. Figur 6 er en representasjon over bølgedata utviklet mellom borehull i en typisk leireskifter-litografisk struktur ved å bruke som en mottaker en horisontalbeveg-else-følsom geofon. Figur 7 er en representasjon over bølgedata utviklet mellom borehull i samme leireskifter-litografiske struktur som vist på figur 6, med anvendelse som en mottaker en vertikalbevegelse-følsom geofon. Figur 8 er en representasjon over bølgedata utviklet mellom borehull i samme leireskifter-litografiske struktur som vist på figur 6, under anvendelse som en mottak-erkombinas jon to vertikalbevegelse-følsomme geofoner.

Definisjonene av "legemsbølger" og "ledende bølger" er angitt nedenfor som hjelpemidler for å forstå oppfinnelsen som er beskrevet her.

Legemsbølger defineres som forstyrrelser som kan bevege

seg overalt i et medium. Legemsbølger er ikke begrenset i rom. I et fast medium kan to typer av legemsbølger eksistere, nemlig kompresjonsbølger og skjærbølger. En type av bølge som ikke er en legemsbølge, er en overflatebølge.

Amplitudene av overflatebølger avtar hurtig med avstand fra overflaten.

Under visse omstendigheter kan bølgeenergi fanges innenfor et lag som er så kjent som en bølgeleder. Ledede bølger har normale amplituder i slike lag, mens amplitudene i materialet som omgir laget hurtig, nærmer seg null med økende avstand fra laget. De ledede bølger kan fanges eller delvis fanges i et lavhastighets lag ved kritiske refleksjoner av bølgene på de øvre og nedre grenser av laget. På grunn av at ledede bølger vil ha sine største amplituder i lavhastighetslaget, kan de anvendes til å undersøke diskontinuiteter i laget. Ledede bølger blir anvendt til å måle diskontinuiteter i ca. 1 m kulleier selv om bølgelengden kan være ca. 30 m lang. I kull-geo-fysikk blir disse ledede bølger ofte benevnt lagbølger (seam waves) eller kanalbølger.

Idet det nå vises til tegningene, og første til figur 1, er det vist et lavhastighetslag eller kullholdig lag 10 mellom et kildeborehull 12 og et mottakerborehull 14. Borehullene er atskilt med en avstand fra hverandre av flere tredvetalls meter, f.eks. 609,6 m. Lavhastighetslaget er vist å eksistere, i det minste ordentlig, fra eksisterende brønnloggings- eller andre data på den viste dybde. For illustrasjonens formål vil lavhastighetslaget opprettholde seismiske bølger som beveger seg deri ved 3017,5 m/sek, mens alle andre lag i nærheten opprettholder seismiske bølger fra den samme kilden på større has-tigheter.

Seismiske kilder 16 i borehull 12 er en typisk mekanisk seismisk kilde, slik som en vibrator, som kan aktiveres på kommando på tradisjonell måte som er velkjent innenfor teknikken, for å etablere akustiske bølger i lagene som er hosliggende borehull 12 hvor kildene er plassert. Geofoner 18 og 20 er plassert i borehullet 14 på omtrentlig samme dybde som kilden 16 på et hvilket som helst gitt tidspunkt. Hver gang kilden aktiveres, påfører kilden i alt vesentlig det samme signal inn i formasjonen, idet denne bølge beveger seg i de lag som kommer mellom borehullene.

Geofoner 18 og 20 innbefatter begge et bevegelsesfølsomt registrerende eller mottakende element av den samme type. Det betyr at begge er enten "horisontale" geofoner eller "vertikale" geofoner, avhengig av direktiviteten for registreringselementet. De to geofoner er atskilte ved hjelp av en forbindelse 22 for derved å holde de to geofoner på samme avstand. Typisk er avstanden lik 0,61 m. Vanligvis utvikler hver geofon et elektrisk spenningssig-nal som er representativt for den akustiske bølge som avføles av geofonen. Ved diskutering av bølgemønstrene som er presentert på figurene 3-4 og 6-7 nedenfor, antas det at kun én geofon er operativ. I henhold til oppfinnelsen er imidlertid begge geofoner operative og er elektrisk forbundet på en slik måte at utmatningen fra en av geofonene subtraheres fra den andre. Denne signalutvik-ling frembringer et "differansesignal", slik som mer fullstendig omtalt nedenfor i forbindelse med omtalen av figurene 5 og 8.

Ser man nå på figur 3, er en bølgemønsterutvikling vist

slik den er relatert til et signal frembrakt av en enkelt horisontal geofon, orientert for å motta bølger på linje med retning 24 etablert av borehull 12 og 14. Borehullene er kjent å være 591,3 m fra hverandre. Et lavhastighetslag er kjent å være innenfor ca. 18,3 m representert ved diagrammet. Dette betyr at hver vertikal linjeseparering representerer en avstand på 0,305 m. Hastighetskarakteristikkene for lagene som traverseres over undersøkelsesom-rådet, er vist på toppen av diagrammet i m/sek, selv om det antas at disse lag ikke er nøyaktig kjent ved begyn-nelsen. Hva som er kjent er at et lavhastighetslag av interesse ligger et eller annet sted innenfor det totale område.

Kilden og mottakeren er plassert i sine respektive borehull på de samme omtrentlige dybder og søking initieres. I dette tilfelle er det kun én opererbar mottaker og den mottakeren er en "horisontal" geofon. Mottakerutmatnings-registrering er vist for den første dybde på venstre side av tegningen. Kilden forblir fast i laget og mottakeren senkes 30,5 cm og kilden blir på ny aktivert til å frembringe et signal på den andre linje. Denne prosedyre vedvarer for hver suksessiv linje, inntil hele diagrammet er utviklet.

Det er to serier av bølger som utvikles, hvorav den førs-te kan identifiseres med primær- (kompresjon) bølgene og den andre med sekundær- (skjær) bølgene. Det er ikke noen vesentlig forskjell i utseendet av lavhastighetslaget i midten og det for naboliggende lag. Dette betyr at sig-nalene som registreres på lavhastighetslaget er ganske like de som registreres over og under laget, og laget kan ikke lett identifiseres.

Figur 4 utvikles på samme måte som figur 3, bortsett fra at en "vertikal" geofon anvendes som mottaker. Igjen er det to grupper av bølgemønstre, men utseendet av mønstre-ne er ikke vesentlig forskjellige for lavhastighetslaget og laget over og laget under et slikt lag. Det vil imidlertid sees at det er faseomsnuing i midten som omtrentlig identifiserer lavhastighetslaget. Dessuten, slik det vil fremgå, vil denne del av signalet bli forbedret når differansesignalet tilveiebringes.

Ser man nå på figur 5, blir en serie av signaler utviklet på stort sett samme måte som for figurene 3 og 4, bortsett fra at i dette tilfelle blir to "vertikale" geofoner som er sammenkoblet 0,61 m fra hverandre, anvendt som en enkelt mottaker, idet utmatningen derfra er "differansesignalet". Lavhastighetslaget er nå skarpt definert for begge sett av bølger. Dessuten er hele grensen av laget definert, ikke bare mindten eller senteret derav. Det som er vist ved diagrammet er ikke bare at det er et lavhastighetslag i midten, men at laget opprettholder bølgene og derfor angir kontinuitet hos laget.

En lignende serie av diagrammer som det som er vist på figurene 3, 4 og 5, fremgår av figurene 6, 7 og 8. I det sistnevnte tilfelle er den struktur som undersøkes en leireskifter-struktur, i stedet for en kull-struktur. I dette tilfelle er kildeborehullet og mottakerborehullet kun ca. 91,5 m fra hverandre. Således er de primære og sekundære bølger ikke atskilt i tid. Ellers er forholdene de samme. Det betyr at figur 6 viser resultatene av å

anvende en enkelt horisontal geofon som mottaker, figur 7 viser resultatene av å anvende en enkelt vertikal geofon, og figur 8 viser resultatene av å anvende et par vertikale geofoner som er atskilt med en 0,61 m avstand, idet

utmatningen er differansesignalet. I tilfellet av et leireskiferlag, trenger hastighetskarakteristikkene for hele laget ikke å være homogene. Imidlertid består skif-eren av materiale med lavere hastighet enn dets naboliggende lag. Derfor, slik det stemmer for kullmodellen, definerer de store differansesignalene for skifermodellen også skarpt kantene av laget (figur 8) på en måte som ikke er åpenbar fra enkeltmottakerdiagrammene (figurene 6 og 7). Dessuten er hver av de tre sublagene av det prin-sipalt detekterte lag, også identifisert.

Det bør bemerkes at de data som er vist på figurene 3-8 faktisk ble registrert med kilden fast på ett sted, med mottakeren plassert på forskjellige posisjoner eller steder relativt laget. Dette viser at den teknikk som er beskrevet her er i stand til å skille mellom tilfeller hvor kilden er i laget, men hvor mottakerne ikke er i laget. Dette er viktig på grunn av at stedet i laget ikke kan vites nøyaktig. Dessuten kan laget i visse tilfeller avskjære borehullene på forskjellige dybder i stedet for på den samme dybde, slik som det hittil er blitt antatt.

Idet det nå vises tilbake til figurene 4 og 7, vil det ses at den ene vertikale geofon i hvert tilfelle utvikler en faseomsnuing i passende senter eller midtseksjonen av det detekterte lag. Således, ved serien av signaler, er man i stand til å skille mellom grensene og sentersek-sjonen av de kontinuerlige lavhastighetslagene i formasjonen .

Selv om figurene 5 og 8 ble utviklet under anvendelse av vertikale geofoner, er lignende diagrammer mulige ved å anvende et par av horisontale geofoner. Et vertikalt par foretrekkes imidlertid, på grunn av at de ikke må være spesielt innrettet i sine respektive horisontale orien-teringer til å være på linje med formasjonsretningen mellom borehullene.

Dessuten kunne hydrofoner eller mottakere som har trykkregistrerende elementer også anvendes, om ønskelig, under riktige miljømessige forhold for deres operasjoner, slik som med et fluidumsfyllt borehull.

Selv om to bestemte foretrukne utførelsesformer for oppfinnelsen er blitt vist og beskrevet, vil det forstås at oppfinnelsen ikke er begrenset til dette, ettersom mange modifikasjoner kan foretas og vil være åpenbare for fag-folk.

Claims (14)

1. Fremgangsmåte for kontinuitetslogging av bølger i en litografisk region som befinner seg mellom to borehull, karakterisert ved seismisk å søke på et første dybdested i et første borehull (12), å motta direkte impulser fra nevnte søking på omtrentlig det samme første dybdested og et andre dybdested som er vertikalt atskilt med en kort distanse fra det første dybdested, for å omdanne de mottatte direkte impulser på nevnte første og andre dybdesteder til respektive tilsvarende utgangssignalverdier, og å utvikle en differansesignalverdi som er representativ for differan-sen mellom nevnte respektive utgangssignalverdier, og å gjenta de foregående trinn på følgende diskrete dybdesteder i nevnte første og andre borehull (12, 14), hvorved et relativt stort differansesignal for en bestemt dybde angir nærværet av ledede bølger i et kontinuerlig lavhastighetslitografisk lag (10) på slik dybde.

2. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at en enkelt mottaker anvendes til å generere en av nevnte respektive utgangssignalverdier på nevnte første dybdested, og mottakeren så flyttes til nevnte andre dybdested for å generere den andre av nevnte respektive utgangssignalverdier.

3. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at respektive første og andre mottakere (18, 20) som er vertikalt atskilt med en kort distanse fra hverandre, anvendes til å generere nevnte respektive utgangssignalverdier.

4. Fremgangsmåte som angitt i krav 1 , karakterisert ved at nevnte første og andre seismiske mottakere (18, 20) hver innbefatter et vertikalt seismisk bevegelsesregistrerende element.

5. Fremgangsmåte for kontinuitetslogging som angitt i krav 3, karakterisert ved at nevnte første og andre seismiske mottakere (18, 20) hver innbefatter et horisontalt seismisk bevegelsesregistrerende element.

6. Fremgangsmåte for kontinuitetslogging som angitt i krav 3, karakterisert ved at nevnte første og andre seismiske mottakere (18, 20) hver innbefatter et trykkregistrerende element.

7. Fremgangsmåte for kontinuitetslogging som angitt i hvilket som helst av kravene 3-6, karakterisert ved at den innbefatter fastholding av nevnte første og andre mottakere på en fast avstand fra hverandre.

8. Fremgangsmåte for kontinuitetslogging som angitt i krav 7, karakterisert ved at nevnte faste avstand er ca. 0,61 m.

9. Fremgangsmåte for kontinuitetslogging som angitt i krav 7, karakterisert ved at nevnte faste distanse er ca. 0,305 m.

10. Fremgangsmåte for kontinuitetslogging som angitt i hvilket som helst av kravene 3-9, karakterisert ved at den samme kilde anvendes for hver seismisk søkingshendelse og samme førs-te og andre mottaker anvendes for hver mottakingshendel-se.

11. Fremgangsmåte for kontinuitetslogging som angitt i hvilket som helst av kravene 3-10, karakterisert ved at nevnte respektive søkings- og mottakingshendelser anvender respektive forskjellige kilder og første og andre mottakere.

12. Fremgangsmåte for kontinuitetslogging som angitt i hvilket som helst av kravene 3-11, karakterisert ved at nevnte respektive søkings- og mottakingshendelser opptrer i alt vesentlig samtidig.

13. Fremgangsmåte for kontinuitetslogging som angitt i krav 4 eller hvilket som helst av kravene 7-12, karakterisert ved at nærværet av en faseforskyvning i nevnte ledede bølger fra et dybdested til den neste angir krysningen av midtpunktet i det rela-terte kontinuerlige lavhastighetslitografiske lag.

14. Fremgangsmåte for kontinuitetslogging som angitt i krav 4 eller hvilket som helst av kravene 7-12 underord-net krav 4, karakterisert ved at nærværet av en faseforskyvning i differansesignalet fra én dybde til den neste validerer nærværet av ledede bølger på disse to dybder.