NO171203B - Varmeforseglbar krystallinsk tilfeldig propylen-kopolymerblanding samt anvendelse derav - Google Patents

Description

Den foreliggende oppfinnelse vedrorer en selvdempende leder for anvendelse i lufttransmisjonslinjer omfattende en sentral styrke-tilveiebringende kjerne og et par adskilte hule lederelementer som er radielt bevegelige med hensyn til hverandre for selvdempningsformål.

Konvensjonelle ledere for lufttransmisjonslinjeliner er sammen-satte av enkelte tråder som er slått sammen, slike ledere er ofte sammensatt av en kjerne av tråder av et materiale med hby strekkfasthet og som spesielt er beregnet på å tjene for.det meste utelukkende som strekkelement mens andre tråder av godt ledende metall er anbragt rundt kjernetrådene og tjener til

! ledning av elektrisk strom.

Ledere for lufttransmisjonslinjer har en tendens til å bli utsatt for alvorlige vibrasjonsproblemer. Når ledere utsettes for vin-der av lav hastighet/ dvs. i området 1-30 km/t, oppstår "æo-liske vibrasjoner". Disse vibrasjoner har en liten amplitude (en amplitude på f.eks. inntil lederens diameter) og hoy fre-kvens (f.eks. fra 1 til 200 Hz), og jo mer strekket i lederen okes, desto mer besværlig blir vibrasjonene.

Et formål med den foreliggende oppfinnelse er å bevirke dempning av vibrasjoner i luftlinjeledere slik at de destruktive egenskaper ved slike vibrasjoner elimineres, dvs. svekking av mastene, uttretting av ledermetallet ved strekking utover elasti-sitet sgrensen.

Det er kjent å dempe disse vibrasjoner ved anvendelse av en indre kjerne av stålwire og en separat ytre vikling av ledere, idet den ytre vikling har en storre indre diameter enn den ytre diameter for kjernen som er sterkt strukket og således i vesentlig grad bidrar til lederens styrke. Når lederen utsettes for vibrasjoner under bruk, slår viklingstrådene og kjernetrådene mot hverandre slik at vibrasjonene dempes på grunn av interferens,

og ved absorbering og utveksling av vibrasjonsenergien i sammen-støt mellom den indre kjerne og den ytre vikling. Efter som de sterke stålkjernetrådene er mye hårdere enn de godt ledende viklingstråder, vanligvis aluminiumlegering, er denne konstruk-sjonen utsatt for sterk slitasje ved dempning av transmisjons-linj evibrasj oner.

Med uttrykket "aluminium" skal herefter forstås både aluminium og aluminiumslegeringer av den type som anvendes i transmisjons-linjeledere.

Tilstotende lag av kjerne- og viklingstråder er vanligvis slått

i motsatte retninger for maksimal torsjonsmotstand og stabilitet, og således finner sammenstot mellom kjernen og omviklingstråder sted ved kontaktpunkter hvis det er slått med runde tråder i motsatte retninger. Således oppstår det meget hoye slagbelast-ninger i slike punkter. Imidlertid kan noen tilstotende lag av kjernen og viklingstråder også være slått i samme retning, men

også i dette tilfellet finner sammenstøtene sted ved kontaktpunkter fordi selv om viklingsstigningen for to lag kan være den samme/ er det usannsynlig at trådslagningen vil falle sammen, hvilket betyr at det fremdeles oppstår hoye belastninger ved kontaktpunkter.

Ved vibrasjon stoter kjernen og viklingstrådene sammen som det er meningen de skal gjore, men på grunn av de ovenfor nevnte kontaktpunkter vil et hvert blott beskyttende belegg som f.eks. sink slites vekk fra de enkelte stålkjernetråder, og viklingstrådene av aluminium eller av annet godt ledende metall blir også slitt ved disse punkter. Hvis belegget slites vekk fra stålkjernetrådene, kan disse bli utsatt for korrosjonsangrep, og hvis de ytre tråder av aluminium risses eller slites på annen måte, vil deres styrke bli alvorlig redusert. Disse resultater er meget uonskelige sett ut fra vedlikeholdssynspunkt, og er minst like uonsket som de vibrasjonsinduserte.problemer.

Det er kjent at koronautladningsfenomenet kan kreve at den ytre diameter av en lufttransmisjonslinjeleder må være over et visst minimum for å begrense utladningstapene til et akseptabelt nivå. Tverrsnittet for en ledervikling som er påkrevet for foring av strommen, betinger en minste indre diameter som langt over-skrider diameteren for konvensjonelle kjerner som er slått av stålwire, for å bære lederviklingen, og den derav folgende

store differanse mellom den indre diameter av viklingen og den ytre diameter av kjernen kan fore til meget store sammenstot-belastninger mellom kjernen og viklingen på grunn av vibrasjon. Folgelig er det allerede foreslått å anordne en hul vikling av ledertråder med en hul kjerne med en jevn ytre overflate for å redusere gapet mellom viklingen og kjernen. I slike konstruksjoner er imidlertid de motstående overflater av viklingen og kjernen, enn skjont jevne, av meget forskjellig hårdhet, hvilket resulterer i at slitasjon av lederviklingen vil bli meget sterk, og videre at den hule kjernen vil ha en betydelig stivhet.

Med det formål å overvinne disse vanskeligheter kjennetegnes oppfinnelsen ved at de motstående overflatene av de hule lederelementene er dannet av et materiale som er blott i forhold til stål, og at den styrke-tilveiebringende kjernen er lost anordnet inne i det indre hule lederelementet, hvorved det befinner seg to konsentriske rom mellom nevnte leders elementer.

Når det ovenfor ble henvist til et element eller lederviklingslag med en overflate av et materiale som er blott i forhold til stål, ble det tilsiktet å innebære at den relevante overflate av elementet begrenses av et sjikt av et materiale av vesentlig tykkelse og ikke en tynn film eller et belegg som f.eks. kan opp-nås ved å galvanisere ståltråder.

Oppfinnelsen skal nærmere beskrives nedenfor ved hjelp av ut-forelseseksempler under henvisning til tegningene hvorpå: fig. 1 er et tverrsnitt av en leder med et indre og et ytre lederviklingssjikt og med en los kjerne bestående av et flertall tråder, hvilken kjerne har en jevn ytre overflate,

fig. 2 er et tverrsnitt gjennom et alternativt arrangement som omfatter et indre og et ytre lederviklingssjikt og med en kjerne dannet av runde tråder som er slått,

fig. 3 er et delvis tverrsnitt av et annet arrangement av et indre og et ytre lederviklingssjikt fir anvendelse i forbindelse med kjernen vist i fig. 1 eller 2,

fig. 4, 5 og 6 er tverrsnitt i likhet med fig.3, hvorpå

det vises tverrsnitt av andre på avstand fra hverandre anbragte indre og ytre lederviklingslag.

Ved utforelsesformen ifolge fig. 1-6 har lederen i det minste to på avstand fra hverandre skrueviklede ledertrådesjikt, av hvilke lag i det minste et er anordnet slik at de individuelle tråder har stor innbyrdes kontaktflate med inntil hverandre be-liggende tråder slik at aksiale spenninger (f.eks. belastning under bruk) forer til små eller ingen radiale krefter i slike lag.

I fig. 1 omfatter en leder 110 en vikling 111 og en los indre kjerne 112. Viklingen 111 omfatter to sjikt 113 og 114. Hvert av sjiktene 113 og 114 omfatter et flertall ledere henholdsvis 113a, 114a, som er formet for å gi en stabil kontakt med tilstotende tråder i det samme sjikt ved påvirking av krefter som virker i omkretsretningen.

Mellom paret av sjikt 113, 114 forefinnes det et ringformet

gap 115. Sjiktene 113, 114 og deres individuelle tråder 113a og 114a er dimensjonerte slik at gapet 115 eksisterer når lederen 110 utsettes for det normale strekk frembragt av vekten av selve lederen og dens ytre belastning når den er opphengt, og denne tilstand er vist i fig. 1.

For å opprettholde gapet 115 kan de individuelle tråder, f.eks. trådene 113a i sjikt 113 være slik dimensjonerte at hvert sjikt har en i den vesentlige konstant indre og ytre diameter når sjikttrådene er utsatt for vanlig strekk.

I fig. 2 er det vist en leder 110' omfattende en vikling 111' av to sjikt og en kjerne 112". Prinsippene for denne utforelseform er de samme som for de som er beskrevet under henvisning til fig. 1. Denne utforelsesform viser en annen form av de individuelle tråder 113b, 114b. I denne utforelsesform omfatter sjiktene 113' 114' vekselvis runde tråder og tråder med takkede tverrsnitt, hvor det vekselvise arrangement gir en periferisk låsevirkning og likevel anvender et visst antall tråder med rundt tverrsnitt av okonomiske grunner. Den totale effekt er den samme fordi de skrueviklede tråder 113', 114' i hvert av sjiktene presses sammen i omkretretning på grunn av strekk under bruk slik at det gir et mellomsjiktgap 115' mellom sjiktene med de fordeler som allerede er beskrevet ovenfor.

I fig. 3 - 6 er det vist ytterligere utforelsesformer hvor trådene 113c, 114c, til 113f er forsynt med forskjellig tverrsnitt som gir låsingen i omkretsretning under påvirking av krefter i denne retning slik at sammenholdelsen av hvert sjikt opprettholdes under strekk samtidig som gapet opprettholdes mellom sjiktene.

I alle disss utforelsesformer kan det anvendes en kjerne av forskjellige konstruksjoner.

Selv om det foretrekkes at hvert sjikt har den samme sammenset-ning hva angår trådenes tverrsnitt, er dette ikke essensielt.

Et ytre sjikt av tråder av rundt eller annet tverrsnitt kan anvendes påu-tsiden av det ytre sjikt, dvs. på utsiden av sjikt

113 i fig. 1/ for å beskytte det mot værpåvirkning.

Det er ved konstruksjon av aluminiumsluftlinjeledere kjent å anvende en slått kjerne av en aluminiumlegering med relativ hdy strekkstyrke i steden for en slått stålkjerne. Det skal be-merkes at ved de ovenfor angitte eksempler kan stålkjernen eller kjerneelementer erstattes av en aluminiumlegeringskjerne eller aluminiumlegeringskjerneelementer av passende dimensjon og legeringsmateriale. Særlig kan den kjernen som er slått av runde tråder som angitt i fig. 2 hensiktsmessig dannes av tråder av aluminiumlegering av hensiktsmessig strekkstyrke efter som dette vil fore til lav slitasje av det indre ledersjikt, hvilken slitasje er et resultat av sammenstot mellom kjernen og det indre ledersjikt.

Med uttrykket "element" skal forstås en kjerne eller en ledervikling.

Claims (1)

1. Selvdempende leder for anvendelse i lufttransmisjonslinjer omfattende en sentral styrketilveiebringende kjerne (112) og et par adskilte hule lederelementer (113, 114) som er radielt bevegelige med hensyn til hverandre for selvdempningsformål, karakterisert ved at de motstående overflatene av de hule lederelementene (113, 114) er dannet av et materiale som er blott i forhold til stål, og at den styrketilveiebringende kjernen (112) er lost anordnet inne i det indre hule lederelementet (114), hvorved det befinner seg to konsentriske rom mellom nevnte leders elementer (112, 113, 114).