NO169275B - Trebeskyttelsesmiddel paa basis av di(n-cykloheksyldiazoniumdioksy)-kobber - Google Patents

Description

Bærer for elektrostatografiske fremkallerblandinger.

Denne oppfinnelse vedrører bærer for elektrostato-graf i ske fremkallerblandinger, omfattende en kjerne omgitt av et tynt ytre lag.

Dannelsen og fremkallingen av bilder på overflaten av fotoledende materialer på elektrostatisk måte er vel kjent. Den grunnleggende xerografiske prosess som er beskrevet i US-patent nr. 2.297.691, omfatter plassering av en homogen elektrostatisk ladning på et fotoledende, isolerende lag, blo.ttleggelse av laget for et bilde av lys og skygge for å fortære ladningen i de områder av laget som har vært blott-lagt for lys, og fremkalling av.det resulterende latente, elektrostatiske bilde ved å påføre biidet et finfordelt elektroskopisk materiale, kalt "toner". Toneren vil normalt tiltrekkes av de områdene av laget som bibeholder en ladning, hvorved dannes et tonerbilde som svarer til det latente, elektrostatiske bilde. Dette pulverbilde kan så overføres til en underlagsflate, slik som papir. Det overførte bilde kan deretter fikseres til underlagsflaten ved oppvarming. Istedenfor dannelse av latent bilde ved homogen ladning av

det fotoledende lag og etterfølgende blottleggelse av laget for et bilde av lys og skygge, kan det latente bilde dannes ved direkte ladning av laget i billedkonfigurasjon.• Pulverbildet kan så fikseres til det fotoledende lag hvis man vil eliminere overføringen av pulverbildet. Andre egnete fikser-ingsmåter, slik som løsningsmiddelbehandling eller belegnings-behandling kan erstatte det forannevnte oppvarmings-fikserings-trinnet.

Mange fremgangsmåter er kjent for påføring av de elektro-skopiske partikler på det latente, elektrostatiske bilde som skal fremkalles. En fremkallingsmåte, beskrevet i US-patent nr. 2.618.552, er kjent som "kaskade"-fremkalling. Ved denne fremgangsmåten blir et fremkallermateriale omfattende relativt store bærerpartikler, som har finfordelte tonerpartikler heftende fast til bærerpartiklenes overflate, transportert til og rullet eller drysset over den latente, elektrostatiske billedbærende overflate. Sammensetningen av tonerpartiklene velges slik at de har en triboelektrisk polaritet som er motsatt bærerpartiklenes. Når blandingen drysses eller rulles over den billedbærende flate, avsettes tonerpartiklene elektrostatisk og festes til den ladete del av det latente bilde, men avsettes ikke på de ikke-ladete eller bakgrunns-partier av bildet. Mesteparten av tonerpartiklene som ved uhell avsettes på bakgrunnen, fjernes av de rullende bærerpartikler, øyensynlig på grunn av den større elektrostatiske tiltrekning mellom tonerpartiklene og bærerpartiklene enn mellom tonerpartiklene og den utladete bakgrunn. Bærerpartiklene og ubrukte tonerpartikler blir så resirkulert. Denne teknikk er meget god for fremkalling av linjekopi-bilder. Kaskadefremkalling er den mest anvendte kommersielle xerografiske fremkallingsteknikk. En kontorkopieringsmaskin basert på denne teknikk er beskrevet i US-patent nr. 3-099.943.

En annen teknikk for, fremkalling av elektrostatiske bilder er den såkalte "magnetiske børste"-metode som eksempelvis er beskrevet i US-patent nr. 2.874.063. Ved denne fremgangsmåte bæres et fremkallermateriale, inneholdende toner- og magnetiske bærerpartikler av en magnet. Magnetens magnetiske felt bevirker utretting av de magnetiske bærerpartikler i en børsteliknende fasong. Denne "magnetiske børste" bringes i kontakt med en elektrostatisk billedbærende flate og tonerpartiklene trekkes fra kvasten til det elektrostatiske bilde ved elektrostatisk tiltrekning.

Mens de -ordinært er i stand til å produsere bilder av god kvalitet, lider konvensjonelle fremkallermaterialer av alvorlige mangler på visse områder. Fremkallermaterialene må strømme fritt for å lette nøyaktig tilmåling og jevn fordeling under fremkallingen og fremkaller resirkulerings-fasene av den elektrostatografiske prosess. Noen fremkallermaterialer er, til tross for at de besitter ønskelige egenskaper, så som riktige triboelektriske egenskaper, uønsket fordi de har tendens til å bake sammen, fremkalle brodannelse og agglomerere under behandling og lagring. Heftingen av bærerpartikler til elektrostatografiske avbildningsflater som skal brukes omigjen, bevirker dannelse av uønskete skrammer på overflatene under billedoverførings- og overflaterense-trinnene.. Tendensen hos bærerpartiklene til å hefte ved av-bildningsflatene øker når bæreroverflatene er ru og ujevne. Beleggene på de fleste bærerpartikler skades hurtig når de anvendes i kontinuerlige prosesser som krever resirkulering av bærerpartiklene ved hjelp av skovltransportører delvis neddykket i fremkallerbeholderen, slik som beskrevet i US-patent nr. 3.O99.943. Beskadigelse finner sted når deler av eller hele belegget skilles fra bærerkjernen. Fraskillelsen kan være i form av fliser, flak eller hele lag og skyldes hovedsakelig sprø og dårlig klebende belegningsmaterialer som svikter ved anslag og slipende kontakt med maskindeler og andre bærerpartikler. Bærerpartikler som har belegg som har tendens til å flise av eller på annen måte skilles fra bærerkjernen, må hyppig utskiftes, hvilket øker omkostningene og forbruk av tid. Utvisket og dårlig trykkvalitet opptrer når bærerpartikler med beskadigede belegg ikke utskiftes.

Støv og korn dannet ved spaltingen av bærerpartikler har en tendens til å drive omkring og danne uønskete avsetninger på kritiske maskindeler. Mange bærerbelegg som har høy trykkfasthet og strekkfasthet, hverken hefter godt til bærerkjernen eller besitter de ønskete triboelektriske egenskaper. De triboelektriske egenskaper og strømningsegenskapene til mange bærere påvirkes ugunstig når den relative fuktighet er høy. Eksempelvis svinger de triboelektriske verdier for noen belegg med forandringer i den relative fuktighet, og disse belegg er således ikke egnet for anvendelse i Xerografiske systemer, spesielt i automatiske maskiner som krever bærere som har stabile og forutsigelige triboelektriske verdier. En annen faktor som påvirker stabiliteten av bærernes triboelektriske verdier er bærerbeleggenes tilbøyelighet til "tonersammenstøt". Når bærerpartikler anvendes i automatiske maskiner og resirkuleres gjennom en rekke sykluser, bevirker de mange kollisjoner som opptrer mellom bærerpartikler og andre flater i maskinen, at tonerpartikler båret på overflaten av bærerpartiklene sveises eller på annen måte tvinges inn i bærerbeleggene. Den gradvise akkumulering av permanent festet, tonermateriale på overflaten av bærerpartiklene bevirker en forandring av bærerpartiklenes triboelektriske verdi og bidrar direkte til forringelse av kopikvaliteten med mulighet for ødeleggelse av bærerpartiklenes bærerkapasitet. Det er såle des et stadig behov for et bedre system for fremkalling av latente, elektrostatiske bilder.

Formålet me.d den foreliggende oppfinnelse er derfor å tilveiebringe et fremkallermateriale som overvinner de oven-. nevnte ulemp_er og som er frittstrømmende.

Det tas spesielt sikte på å tilveiebringe bærerbelegg

som er mer. motstandsdyktig mot avflising, avflaking fra

kjernen og liknende, og som har stabile triboelektriske verdier og som er motstandsdyktig mot tonersammenstøt.

Bæreren ifølge oppfinnelsen er kjennetegnet ved at det

ytre lag består av en fast terpolymer av fra 5 til 94,5 vektsprosent styren, fra 94,5.til 5 vektsprosent av en forbindelse valgt fra gruppen som består av akrylat- og metakrylatestre og fra 0,5 til 50 vektprosent av et silan med fra 1 til 3 hydrolyserbåre grupper og inneholdende en gruppe med en umettet karbon- til karbbnbinding som er festet direkte til et silisiumatom, idet den faste terpolymer har en gjennom-

snittlig molekylvekt på minst 5000 og en glassomvandlingstemperatur på minst 55°C.

Rent generelt består det tynne ytre lag av en fast terpolymer av fra 5 til 94,5 vektsprosent styren, fra 94,5 til 5 vektsprosent av en forbindelse valgt fra gruppen som består av akrylat- og metakrylatestre og fra 0,5 til 50 vektsprosent av et silan med fra 1 til 3 hydrolyserbare grupper og inneholdende en gruppe med en umettet karbon-

til karbon-binding som er festet direkte til et silisiumatom,

idet den faste terpolymer har en gjennomsnittlig molekylvekt på minst 5000 og en glassomvandlingstemperatur på minst 55°C.

Optimale resultater er oppnådd med polymerer som har-

en gjennomsnittlig molekylvekt varierende mellom 50. 000 og 1.250.000 og en T på minst 60 C, idet det derved oppnås maksimal varighet og slagfasthet. G-lass-omvandlings-temperaturer av andre orden (T O) kan naturligvis bestemmes ved å måle den dynamiske modul foi.- en plast i forhold til dens temperatur og avsette de to verdier grafikk roe ved torsjonspendelmetoden. Når de fleste polymerer oppvarmes, eksisterer de først i en glassaklig tilstand ot; do.11 dynamiske modul forblir tilnærmet konstant ettersom temperaturen øker, inntil glassomvandlingstemperåturen av andre ordon (T s)'nås,

hvor det opptrer en skarp økning og topp i den dynamiske modul. Utover denne temperatur eksisterer polymeren i en gummiliknende tilstand ved en lavere dynamisk modul enn toppen og forblir ved dette nivå når temperaturen økes over et annet relativt vidt område inntil smeltepunktet eller omvandlingstemperaturen av første orden (T ) nås, hvor en andre og generelt meget større topp opptrer i den dynamiske modul. Utover denne,topp er plasten i en viskøs flytetilstand. Den gjennomsnittlige molekylvekt M ,' er ganske enkelt summen

av produktene av kvadratet av molekylvekten Mi av molekylene av en spesifikk størrelse, multiplisert med antallet mole-

kyler av denne størrelse Ni dividert med vekten av alle molekylene, og er representert ved formelen :

Fortrinnsvis bør organosilisiumbestanddelen av polymeren være tilstede i en mengde av fra omkring 0,5 til omkring 50 vekstprosent for maksimal vedhefting og stabile triboelektriske egenskaper. Polymerene i henhold til den foreliggende oppfinnelse kan omfatte vilkårlig blokk- eller pode-kopolymerer, terpolymerer og sterkt blandete polymere systemer.

Utmerkete resultater er oppnådd med et bærerbelegg som inneholder det faste polymerreaksjonsprodukt av monomerer eller prepolymerer av : (l) styren, (2) akrylat- eller metakrylat-estere og (3) organosilaner, som har fra 1 til 3 hydrolyserbare grupper, og en organisk gruppe festet direkte til silisiumatomet og inneholder en umettet karbon-til-karbon-binding som er istand til å undergå addisjonspolymerisasjon.

Fortrinnsvis bør den faste terpolymer omfatte fra 5 til 94,5 vektsprosent styren, fra 94»5 til 5 vektsprosent av en akrylat- eller metakrylateste.r og fra 0,5 til 50 vektsprosent av den polymeriserbare organosilisiumforbindelse, idet det da oppnås høy slagfasthet. Tilfredsstillende resultater oppnås imidlertid med faste terpolymerer som omfatter fra omkring 0,5 til 99 vektsprosent styren, fra omkring 99 til omkring 0,5 vektsprosent åv en akrylat- eller metakryl-atester og fra omkring 0,5 til omkring 50 vektsprosent av den polymeriserbare organosilisiumforbindelse. Disse reak-sjonsproduktene har en gjennomsnittlig molekylvekt på minst 5,000 og en Tg av annen orden på minst 55°C. Optimale resultater oppnås med en terpolymer dannet ved en polymerisasjonsreaksjon mellom monomerer eller prepolymerer av: styren, metylmetacrylat og umettete organosilaner, -silanoler eller -siloksaner som har fra 1 til 3 hydrolyserbare grupper, og en orgShisk gruppe som er festet direkte til silisiumatomet og inneholder en karbpn-til-karbon-binding som er istand til å undergå addisjonspolymerisasjon. Disse reak-sjonsprodukter har en gjennomsnittlig molekylvekt på minst 5.000 og en Tg på minst 55°C. Disse polymerer foretrekkes fordi de besitter spesielt god triboelektrisk stabilitet og utmerket motstand mot fysisk og kjemisk nedbrytning. Gode resultater er oppnådd med andre addisjonsreaksjonsprodukter av en umettet organosilisiumforbindelse og en umettet silisiumfri'forbindelse.

Den umettete organiske gruppe festet til et silisiumatom er en ikke-bensoid gruppe" og er fortrinnsvis en umettet hydrokarbongruppe eller derivater derav. Typiske umettete organiske grupper omfatter' : vinyl-, klorvinyl-, divinyl-, styryl-, disyryl-, allyl-, diallyl-, triallyl-, allylfenyl-, dimetallyl- og matakryloksypropyl-grupper og derivater derav. Typiske hydrolyserbare grupper omfatter etoksy-, metoksy-, klor-, brom-, propyloksy-, acetoksy- og amino-grupper. •Eksempler på typiske umettete organosilaner som har hydrolyserbare grupper festet til et silisiumatom omfatter : vinyltriet-oksysilan, vinyltrimetoksylilan, vinyl-tris(beta-metoksy-etoksy)-silan, gamma—metakryloksypropyltrimetoksysilan, vinyl-triklorsilan, vinyltriacetoksysilan, divinyldiklorsilan og dimetylvinylklorsilan. Hvis mer enn en organisk gruppe er festet til et silisiumatom, behøver -bare den ené av dé organiske grupper å være umettet for å inngå polymerisasjonsreaksjon med. andre umettete monomerer. Følgelig er forbindelser som dimetylvinylklorsilan egnet. Hvis mér enn en umettet gruppe festet til silisiumatomet er tilstede, behøver de umettete grupper ikke å være' identiske. Eksempelvis kan' vinylallylsilisiumklorider og -bromider anvendes.

Egnete silisiumfri monomerer eller prepolymerer hvormed ovennevnte organosilisiumforbindeler er spesielt beregnet på

å reagere under dannelse av de forbedrete bærerbelegg i- henhold til oppfinnelsen, omfatter de umettete forbindelser som normalt danner plastpolymerer ved addisjonspolymerisasjon. Monomerer

eller.prepolymerer som inneholder umettetheten i en ikke-bensoid gruppe kan anvendes, slike umettete monomerer eller prepolymerer omfatter dem som har en etylen- eller acetylen-bi-nding. Følgelig omfattes ole fine r, diolefiner, acetylener og deres derivater, spesielt derivater som har substituenter

som halogen, alkyl, aryl, umettete alisykliske og andre typer substituenter, innbefattende for eksempel nitril- eller nitrogrupper. De. umettete organiske monomerer som inneholder;

umettetheten i.en ikke-bensoid gruppe omfatter også umettete hydrokarboner, alifatiske,.karbosykliske og heterosykliske forbindelser.inklusive umettete alkoholer, aldehyder, ketoner, kinoner, syrer, syreanhydrider, estere, nitriler eller nitro-forbindelser. Typiske umettete monomerer omfatter : etylen, propylen, butener, isobutylen, pentener,. heksener, metylmetakrylat,, metylakrylat, vinylklorid, vinylidenklorid, akrylnitril, klorvinylacetat, styren, butadien, kloropren, syklopentadien,

divinylbenzen, sykloheksadien, etylmetacrylat, vinylacetat, vinyltoluen, acetylen, fenylacetylen, etylvinylbenzen, allyklorid, allybenzen, maleinsyreanhydrid, etylakrylat, dietylmaleat, butylakrylat, butylmetakrylat, isobutylmet-akrylat, metakrylsyreanhydrid, vinylformat og blandinger derav.

De polymeriserbare monomerer eller prepolymerer i henhold til oppfinnelsen blandes med hvilken som helst fri-radikal initiator eller - katalysator som er istand til å polymerisere monomerene. Med en "fri-radikal initiator eller -katalysator" menes en forbindelse som er istand til å frembringe frie radikaler under de anvendte polymerisasjons-betingelser, slik som forbindelser som har en -0-0- eller en -N-N- binding. Eksempler på mer vanlig anvendte fri-radikal-initiatorer eller -katalysatorer omfatter: alkylperoksyder, slik som tert-butylhydroperoksyd, di-tert-butylperoksyd;

acyl- og aroylperoksyder, slik som dibensoylperoksyd, perbensosyre, dilauroylperoksyd, perlaurinsyre og acetyl-bensoylperoksyd; azoforbindelser slik som azo-bis-isobutyrni-tril, dimetylazodiisobutyrat, azo-bis-l-fenyletan og alka-limetall-azodisulfonater; og liknende. Rent generelt anvendes fri-radikal-initiatorene eller -katalysatorene i en mengde fra omkring 0,0001 til omkring 5,0 % basert på den samlete vekt av de polymeriserbare bestanddeler.

Den anvendte.polymerisasjonstemperatur er generelt avhengig av satsens størrelse, mengden av tilstedeværende katalysator, molekylvekten som skal oppnås og aktiverings-energien av polymerisasjonsreaksjonen. Polymerisasjons-hastigheten øker med en økning i temperaturen. På grunn av at kraftigere eksotermiske reaksjoner opptrer ved høyere temperaturer og øker faren for ukontrollerbare reaksjoner, blir høye temperaturer anvendt i prosesser hvor polymerisa-sjonsvarmen kan fjernes under kontrollerte betingelser, for eksempel i rør forsynt med kjølemantler gjennom hvilken det polymeriserbare eller delvis polymeriserbare materialet passerer, og i kjeler med omrøring. Den anvendte polymeri-sas jonstempe ra tur ligger vanligvis innenfor området av omkring 60°C til omkring koketemperaturen for monomer-blandingen ved- atmosfære trykk. Økonomi- og drif tsbetinge-lser, slik som bruk av trykk eller vakuum, kan imidlertid bestemme bruken av høyere eller lavere temperaturer.

Polymerisasjon kan gjennomføres ved egnete metoder slik som

ved masse- eller løsningsmiddelpolymerisasjonsteknikk.

Hvis et løsningsmiddel anvendes, kan det være hvilket som helst egnet "ekte" organisk oppløsningsmiddel, d.v.s. en væske som er inert overfor systemet, men istand til å løse de reaktive komponenter. Typiske, vel kjente oppløsningsmidler omfatter de klorerte, keton-, ester-, og hydrokarbonoppløsnings-midlene som for eksempel xylen, bensen, toluen, heksan, syklo-pentan, 1,1,1-trikloretylen, etylacetat, metyletylketon, og liknende. Når den gjennomsnittlige molekylvekt av polymeren eller prepolymeren er tilstrekkelig, styrt av reaksjonsbetin-gelsene som omfatter tid, temperatur, katalysator og monomer-type, kan polymeren eller prepolymeren, om nødvendig, løses i hvilket som helst egnet løsningsmiddel og påføres ved vanlig belegningsteknikk, for eksempel sprøyting, dypping eller fluidi-seringsbelegning. Typiske løsningsmidler for polymerene er de ovenfor nettopp beskrevne.

Hvilken som helst beleggtykkeIse kan anvendes. Imidlertid er et belegg som har en tykkelse som minst er tilstrekkelig til å danne en kontinuerlig film foretrukket, idet bærerbelegget da vil besitte tilstrekkelig tykkelse til å motstå avsliping og dannelse av små hull som i uheldig grad påvirker de belagte bærerpartiklers triboelektriske egenskaper. Hvis en partielt polymerisert, lineær eller tverrbundet prepolymer brukes som belegningsmateriale, fullføres polymerisasjonen in situ på overflaten av bæreren ved ytterligere tilførsel av varme.

Por å oppnå ytterligere variasjoner i egenskapene til det endelige plastprodukt, kan vel kjente additiver som mykgjørere, reaktive eller ikke-reaktive plaster, fargestoffer, pigmenter, fuktemidler og blandinger av slike blandes med plasten. Hydrolyse av de hydrolyserbare gruppene festet til -silisi-umatomene kan påskynnes ved forhåndsbehandling av bærerkjernen med hvilket som helst egnet hydrolyseringsmiddel, slik som en fortynnet oppløsning av eddikksyre eller natriumhydroksyd, eller ved blanding av de hydrolyserbare materialer med polymeren før belegningsoperasjonen.

Hvilket som helst egnet kjent, belagt eller ikke-belagt bærerinateriale kan anvendes som kjerne i bærerne i henhold til den foreliggende oppfinnelse. Typiske bærermaterialer omfatter natriumklorid, ammoniumklorid, aluminiumkaliumklorid, kalium-natriumtartrat, natriumnitrat, kaliumklorat, granulert zirkoniumsilikat, granulert silisium, metylmetakrylat, glass, silisiumdioksyd, flintkorn, jern, stål, ferritt, nikkel carbo-rundum og blandinger derav. Mange av de foregående og andre typiske bærere er beskrevet i U.S.patenter nr. 2.618.551, 2.685. 416 og 2.618.552. En maksimal belagt bærerpartikkeldiameter mellom 50 og 600 mikron foretrekkes på grunn av at bærerpartikkel-en da bes.itter tilstrekkelig tyngde og treghet til å unngå hefting ved det elektrostatiske bilde under kaskadefremstillingsprosessen. Hefting av bærerkuler ved en elektrostatografisk trommel er uønsket på grunn av dannelsen av dype skrammer på trommelover-flaten under billedoverførings- og trommelrensetrinnene, spesielt hvor rensing utføres med en renseklut, slik som beskrevet i U.S.patent nr. 3.186.838. De overraskende bedre resultater oppnådd ved anvendelsen av polymere bærerbelegg som inneholder reaksjonsproduktet av umettete organosilisiumforbindelser og silisiumfri umettete monomerer kan skyldes mange faktorer. Eksempelvis kan den markerte varighet av bæreren skyldes den kjensgjerning at disse organosilisiumpolymerer hefter ytterst godt ved bærerkjernene. Usedvanlig hefting oppnås når orga-nosilisiumf orbindelsene i henhold tilden foreliggende oppfinnelse anvendes på glass eller liknende silikatmaterialer. Organosilisium-bærerbeleggene i henhold til oppfinnelsen besitter en glatt ytre overflate som er meget motstandsdyktig mot avflising og avflaking. Den glatte, seige overflate forhøyer rullevirk-ningeh til bærerpartiklene over de elektrostatografiske flater og reduserer tendensen hos bærerpartiklene til å klebe til disse flater.■ Anvendelsen av organosilisium-terpolymerer i bærerbeleggene forlenger i uventet grad bærerens levetid, spesielt med hensyn til motstand mot tonersammenstøt. Dessuten synes de hydrofobe" egenskaper til plastene i henhold til oppfinnelsen på en ukjent måte å bidra til stabiliteten av de belagte bæreres triboelektriske egenskaper over et bredt fuktighets-område.

De forekjellige trekk, fordeler og begrensninger av oppfinnelsen vil ytterligere bli klargjort ved henvisning til den medfølgende tegning som skjematisk viser variasjonene i billedoppløsning oppnådd når forskjellige bærermaterialer ut-settes for forandringer i fuktighetsbetingelsene.

På tegningen er den gjennomsnittlige oppløsning oppnådd med et organosilisium-terpolymerbelegg ~i henhold til oppfinnelsen representert ved kurve A sammenliknet med den gjennomsnittlige billedoppløsning oppnådd med et polykarbonat-bærerbelegg representert ved kurve B og et vinylklorid-vinylacetatkopolymer-bærerbelegg representert ved kurve C under varierende relative fuktighetsbetingelser. Teknikken anvendt for å oppnå de sammenstilte data er gjengitt detaljert i eksempel XXXVI nedenfor. Som det vil sees av tegningen, er den gjennomsnittlige billedoppløsning oppnådd med bærerne belagt med en terpolymer i henhold til oppfinnelsen både tilnærmet konstant og ytterst høy under varierende relative fuktighetsbetingelser sammenliknet med den gjennomsnittlige billedopp-løsning oppnådd ved de belagte bærere representert ved kurvene B og C under tilnærmet identiske betingelser.

De følgende eksempler vil ytterligere definere, beskrive og sammenlikne fremgangsmåter for fremstilling av bærermaterial-ene i henhold til den foreliggende oppfinnelse samt anvendelse av dem for fremkalling av elektrostatiske, latente bilder. Deler og prosenter er basert på vekt hvis ikke annet spesielt er nevnt-.

Eksemplene I til XXVII ble utført ved å vaske de silisiumfrie, umettete monomerer med en natriumhydroksyd-oppløsning for å fjerne inhibitorer, hvoretter de ble vasket med deionisert vann. De silisiumholdige, umettete monomerer og oppløsnings-midlet, i de tilfeller slikt ble brukt, ble tørket med- vann-fritt magnesiumsulfat i 10 til 24 timer, hvoretter det ble filtrert. De umettete organosilisiumforbindelser ble, hvor ikke annet er angitt, destillert ved redusert trykk før polymerisasjonen. De silisiumfrie monomerer og organosilisium-monomerene ble anbrakt i en reaktor med eller uten et løsningsmiddel og ble blåst med en inert gass, for eksempel argon, eller tørr nitrogen, i 30-45 minutter. Den inerte gass ble innført under reaktantenes nivå idet rektantene ble omrørt. Etterat kataly-satoren var tilsatt blandingen, ble reaktoren holdt på atmos-færetrykk og en konstant polymerisasjonstemperatur i det ønskete tidsrom hvor ikke annet er angitt. Alle de dannete terpolymerer hadde en gjennomsnittlig molekylvekt på minst 5.000.

Eksempel XXVIII.

En kontrollprøve inneholdende 1 del fargete tonerpartikler med en gjennomsnittlig partikkelstørrelse på 10 til 20 mikron og 99 deler belagte bærerpartikler som anvendes i "Xerox 813"-fremkalleren, ble drysset over "en elektrostatisk billedbærende flate. Det resulterende fremkalte bildet ble overført på elektrostatisk måte til et papirark hvortil det ble festet ved smelting under oppvarming. Det resterende pulver ble fjernet fra den elektrostatiske, billedbærende flate ved hjelp av en renseklut av den type som beskrevet i US-patent nr. 3.186.838. Etter at kopieringsprosessen var blitt gjentatt 8.000 ganger ble fremkallerblandingen undersøkt for tilstedeværelse av fliser og flak av be.legningsmateriale. Fremkallerblandingen viste seg å inneholde tallrike fliser og flak av bærerbelegget.

Eksempel XXIX.

En belegningsløsning inneholdende 10 vektsprosent silisiumfri polymermateriale som angitt i eksempel VI, ble løst i toluen og påført 600-mikrons glassbærerkjerner som samtidig ble oppvarmet og suspendert i en vibrasjonstrommel. Omkring 20 gram polymermateriale ble påført på ca. 2.500 gram glasskjerner. Fremkallingsmåten fra eksempel XXVIII ble gjentatt med slike belagte bærere istedenfor "Xerox 813"-bærerne. En undersøkelse av fremkallerblandingen etter prøveperioden viste at den inneholdt tallrike fliser og flak av belegningsmaterialet.

Eksempel XXX.

En belegningsløsning som inneholdt 10 vektsprosent av silisiumfri polymermateriale fra eksempel I oppløst i toluen ble påført 600-mikrons glassbærerkjerner■under samtidig oppvarming og suspendert i en vibrasjonstrommel. Omkring 20 gram polymermateriale ble anvendt til omkring 2.500 gram glasskjerner. Fremkallingsmåten fra eksempel XXVIII ble gjentatt med slike belagte bærere istedenfor "Xerox 813"-bærerne. En under-søkelse av fremkallerblandingen etter prøveperioden viste at den inneholdt tallrike fliser og flak av belegningsmaterialet.

Eksempel XXXI.

En belegningsløsning som inneholdt 10 vektsprosent av polymermaterialet fra eksempel XIV løst i toluen ble påført 600-mikrons glassbærerkjerner under samtidig oppvarming og suspendering i en vibrasjonstrommel. Omkring 20 gram polymer-, 'materiale ble anvendt til omkring 2.500 gram glasskjerner. Fremkallingsmåten fra eksempel XXVIII ble gjentatt med slike belagte bærere istedenfor "Xerox 813"-bærerne. Kopieringsprosessen ble I dette tilfelle gjentatt 21.000 ganger.

En undersøkelse av fremkallerblandingen etter prøveperioden viste at den praktisk talt ikke inneholdt avskallet belegningsmateriale.

Eksempel XXXII.

En løsning som inneholdt 10 vektsprosent av polymermaterialet fra eksempel XV løst i toluen ble påført 600-

mikrons glassbærerkjerner under samtidig oppvarming og suspendering i en vibrasjonstrommel. Omkring 20 gram polymermateriale ble anvendt til 2.500 gram glasskjerner. Fremkallingsmåten fra eksempel XXVIII ble' gjentatt med slike belagte bærere istedenfor "Xerox 815"-bærerne. Kopieringsprosessen ble i dette tilfelle gjentatt 21j000 ganger. En undersøkelse av fremkallerblandingen etter prøveperioden viste at den praktisk talt ikke inneholdt avskallet belegningsmateriale.

Eksempel XXXIII.

En belegningsløsning som inneholdt 10 vektsprosent av polymermaterialet fra eksempel XVI løst i toluen ble påført 600-mikrons glassbærerkjerner under samtidig oppvarming og suspendering i en vibrasjonstrommel. Omkring 20 gram polymermateriale ble anvendt til omkring 2.500 gram glasskjerner. Fremkallingsmåten fra eksempel XXVIII ble gjentatt med slike belagte bærere istedenfor "Xerox 813"-bærerne. Kopieringsprosessen ble i.dette tilfelle 21.000 ganger gjentatt.

En undersøkelse av fremkallingsblandingen etter prøveperioden viste at den praktisk talt ikke inneholdt avskallet belegningsmateriale.

Eksempel XXXIV. ■ '.:?■• /l'-^;"

En belegningsløsning som inneholdt 10 vektsprosent polymermateriale fra eksempel XVIII løst i dioksan ble påført på 600-mikrons glassbærerkjerner under samtidig oppvarming og suspendering i en vibrasjonstrommel. Omkring 20 gram polymermateriale ble anvendt til omkring 2.500 gram glasskjerner..Fremkallingsmåten fra eksempel XXVIII ble gjentatt med slike belagte bærere istedenfor "Xerox 813"-bærerne..

En undersøkelse, av fremkallingsblandingen etter prøveperioden viste at den inneholdt relativt få fliser og flak av belegningsmaterialet.

Eksempel XXXV.

En belegningsløsning som inneholdt 10 vektsprosent av et polymermateriale fra eksempel XIX løst i trikloretylen, ble påført på 600-mikrons glassbærerkjerner under samtidig oppvarming og suspendering i en vibrasjonstrommel. Omkring 20 gram polymermateriale ble anvendt til omkring 2.500 gram glasskjerner. Fremkallingsmåten fra eksempel XXVIII ble gjentatt med slike belagte bærere istedenfor "Xerox 813"-bærerne. En undersøkelse av fremkallingsblandingen etter prøveperioden viste at den inneholdt meget få fliser og flak av belegningsmaterialet. ■

Eksempel XXXVI.

Tre forskjellige belegningsløsninger, A, B og C, som inneholdt 10 vektsprosent polymermateriale løst i passende løsningsmidler, ble fremstilt. løsning A inneholdt polymermaterialet fra 'eksempel XIV. Løsning B inneholdt en polykar-bonatplast- ("Lexån").løst i etylendiklorid. Løsning C inneholdt én. kopolymer.av 87 i° vinylklorid og 13 $ vinylacetat

■løst-i en blanding-av metyletylketon og. toluen. Belegnings-løsningene .ble -sprøytet .på tre forskjellige satser 450-mikrons glassbærerkjerner.og de resulterende belagte kjerner oppvarmet fo-r avdrivihg av <p>ppløsningsmiddel.. Omkring 20 gram polymermateriale ble påført på omkring 2.500 gram' glasskjerner. Omkring 99 deler av hver bærerprøve ble blandet med .1 del farget styrenkopolymer-tonerpartikler som har en gjennomsnittlig partikkelstørreTse på omkring 10 til 20 mikron og -drysset over en elektrostatisk, billedbærende flate. Det fremkalte bildet ble så overført, elektrostatisk til et mottakerark. Fremkallings-' og overføri-ngstrinnene ble gjentatt ved forskjellige relative fuktighetsbetingelse-r i 10 fo økninger fra 20 til 80 fo. ■ Billedoppl.øsningene i linjer pr. millimeter i

hvert av de overførte bilder.ble avsatt grafisk mot tilsvarende prosent relativ fuktighet. Forandringen i oppløsning mellom 20 og 80 fy relativ fuktighet for prøvene B og C var mer enn .4 ganger større enn forandringen i oppløsning for prøven A.

Eksempel XXXVII.

En kontrollprøve som inneholdt 1 del pigmenterte tonerpartikler med en gjennomsnittlig partikkelstørrelse på 10 til 20 mikron og 99 deler belagte bærerpartikler, "Xerox 813", ble tromlet i en roterende, sylindrisk rystetrommel som har en innvendig diameter på omkring 57 mm og en overflatehastig-het på omkring 42 m/min. Tonersammenstøt sammen med belegnings-fliser og -flak ble iakttatt innen 50 timer etterat prøven ble igangsatt.

Eksempel XXXVIII.

En belegningsløsning som inneholdt 10 vektsprosent polymermateriale fra eksempel XVII løst i toluen ble påført på 600-mikrons glassbærerkjerner under samtidig oppvarming og suspendering i en vibrasjonstrommel. Omkring 20 gram polymermateriale ble anvendt til 2.500 gram glasskjerner. Toner-sammenstøtprøven fra eksempel XXXVII ble gjentatt med de foreliggende belagte bærere istdenfor "Xerox 813"-bærerne. Toner-sammenstøt ble iakttatt etter 100 timer etter prøvens igangsetting. Det ble ikke funnet noen fliser eller flak av be.legningsmateriale.

Eksempel XXXIX.

En belegningsløsning som inneholdt 10 vektsprosent poly-o

mermateriale fra eksempel XVII løst i toluen ble påført på 250-mikrons stålbærerkjerner, hvoretter de ble tørket. Omtrent 20 gram polymermateriale ble anvendt til 500 gram stålkjerner.

Sammenstøtprøven fra eksempel XXXVII ble gjentatt med slike belagte bærere istedenfor "Xerox 813"-bærerne. Tonersammen-støt ble iakttatt 100 timer etter prøvens igangsetting. Det ble ikke funnet noen fliser eller flak av belegningsmaterialet.

Eksempel XXXX.

En belegningsløsning som inneholdt 10 vektsprosent av polymermaterialet fra eksempel XXII løst i toluen ble påført på 600-mikrons glassbærerkuler under samtidig oppvarming og suspendering i en vibrasjonstrommel. Omkring 20 gram polymermateriale ble påført på 2.500 gram glasskjerner. Sammenstøt-prøven fra eksempel XXXVII ble gjentatt med slike belagte bærere ' istedenfor "Xerox 8.13"-bærerne . Tonersammenstøt ble iakttatt etter omkring 100 timer. Det ble ikke funnet hverken fliser eller flak av belegningsmateriale.

Claims (2)

1. .1. Bærer for elektrostatografiske f remkallerblandinger omfattende en kjerne omgitt av et tynt ytre lag, karakterisert ved at det ytre lag består av en fast terpolymer av (l) fra 5 til 94,5 vektsprosent styren, (2) fra 94,5 til 5 vektsprosent av en forbindelse valgt fra gruppen som består av.akrylat- og metakrylatestre og (3) fra 0,5 til 50 vektsprosent av et silan med fra 1 til 3 hydrolyserbare

   grupper og inneholdende en gruppe med en umettet karbon- til karbonbinding som er festet direkte til et silisiumatom, idet de: 1 faste terpolymer har en gjennomsnittlig moLekylvekt på mi."st ;<y>)00 og 3n glassomvandiingstemperåtur på minst 55°C.
2. 2. Bærer i samsvar med krav 1, karakterisert

   v e d at metakrylatesterne omfatter gruppen som består av metyl-, propyl-,- etyl- og butylmetakrylater,