NO156942B

NO156942B - Analogifremgangsmaate for fremstilling av nye terapeutiske virksomme 1,2-dihydropyrido (3,4-b)-pyraziner.

Info

Publication number: NO156942B
Application number: NO82820953A
Authority: NO
Inventors: Carroll G Temple Jr; John A Montgomery; Robert D Elliott; Glynn P Wheeler
Original assignee: Southern Res Inst
Priority date: 1981-03-24
Filing date: 1982-03-23
Publication date: 1987-09-14
Also published as: ES515558A0; FI75567C; ES8400435A1; EP0061178A2; CA1198111A; EP0151765A3; FI820982L; NO820953L; ES515559A0; DK164160B; JPH01279865A; DE3269284D1; JPH01279863A; AU547435B2; JPH0428263B2; EP0061178B1; ES8400434A1; DK133782A; EP0151765B1; FI75567B

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører fremstilling av nye l,2-dihydropyrido[3,4-b]-pyraziner, også kjent som l-deaza-7,8-dihydropteridiner.

De antimitotiske kjemiske midlene alminnelig kjent som spindelgifter er planteprodukter hvorav de best kjente er colchicin, podofyllotoksin og vinca-alkaloidene. [L.

Wilson, J.R. Bamburg, S.B. Mizel, L.M. Grisham og K.M. Cres. well, Federation Proceedings, 33, 158 (1974)]. To med-lemmer av den sistnevnte, vincristin og vinblastin, er vanlig brukte klinisk i behandlingen av svulster. Selv om disse midlene frembringer en rekke biokjemiske virkninger slik som inhiberingen av makromolekylære synteser, er deres primære virkning å forhindre mitose ved å gripe inn i funksjonene til mikrorør, som resulterer i akkumuleringen av celler i metafase. Dertil har flere benzimidazol-2-yl-karbamater blitt introdusert som fungicider, antelmintika og antitumor midler. [L.C. Davidse og W. Flach, J. Cell Biol., 7_2, 174 (1977)]. Disse forbindelsene forhindrer

også mitose og deres biologiske aktivitet kan sannsynligvis tilskrives at de griper inn i dannelsen eller virkningen av mikrorør.

Utviklingen av fremgangsmåter for fremstillingen av 1-deazapteridiner er rapportert av J.A. Montgomery og N.F. Wood, J. Org. Chem., 29, 734 (1964), R.D. Elliott, C. Temple, Jr. og J.A. Montgomery, J. Org. Chem., 33.' 5^3 (1968),

R.D. Elliott, C. Temple, Jr., J.L. Frye og J.A. Montgomery,

J. Org. Chem., 36, 2818 (1971) og R.D. Elliott, C. Temple, Jr. og J. A. Montgomery, J. Med. Chem.,' 17, 553 (1974). Disse referanser omhandler fremstillingen og bruken av forskjellige 1,2-dihydro[3,4-b]-pyrazinderivater. J. Org. Chem., 1964, angir således forbindelsene:

J. Org. Chem., 1968, angir forbindelsen:

J. Org. Chem., 1971, angir forbindelsen:

J. Med. Chem. angir at en dihydro-1-deazapteridin-forløper for 1-deazametotrexat oppviste aktivitet mot LI210-leukemi hos mus. Et sammendrag som ble fremlagt ved det 28. South-east Regional Meeting til The American Chemical Society i Gaithinburg, Tennessee 27.-29. oktober 1976 angir at forbindelsen :

oppviste cytotoksisitet i KB-cellekultur-undersøkelsen og aktivitet mot L1210-leukemi hos mus.

Det er nå funnet at visse 1,2-dihydropyrido-[3,4-b]pyraziner som ikke er angitt i noen av referansene omtalt ovenfor, innehar anticancer-virkning. Forbindelsene som fremstilles ifølge foreliggende oppfinnelse, har strukturen: hvor x er 1, 2 eller 3; ^ er Ci-C4 alkYl; R2 er hydrogen, Cl-C4 a-"-kyl, Ci-C4 alkoksy, halogen, amino og/eller trifluormetyl, idet R£ sammen med den aromatiske ringen til hvilken den er festet, kan danne naftyl; og og R^ er begge hydrogen eller en av disse kan være hydrogen og den andre laverealkyl; og farmasøytisk akseptable salter derav.

Forbindelsene med formel I fremstilles ifølge foreliggende oppfinnelse ved at man utsetter et keton med formelen:

hvor R^, R£, R 4 og x har de ovenfor angitte betydninger, forutsatt at R2 også kan være nitro i mellomproduktene, for katalytisk hydrogenering hvorved ringslutning oppnås, og,

om ønsket, omdannelse av en således oppnådd forbindelse til et farmasøytisk akseptabelt salt derav.

Spesielt foretrukne forbindelser med formel I er etyl-5-amino-1, 2-dihydro-3-f enylpyrido [ 3 , 2-b] pyrazin-7-y.l-karbamat, og etyl-5-amino-l, 2--dihydro-3- [4 1 - (trif luormetyl) f enyl] -pyrido-[3,4-b]pyrazin-7-yl-karbamat, og disse forbindelsene fremstilles ved ringslutning av tilsvarende utgangsmaterialer med formel VB.

Ved å innbefatte fremstilling av utgangsmaterialer kan fremstillingen av forbindelser med formel I hvor R^ er hydrogen, illustreres ved at man starter med å aminere en laverealkylester av 6-amino-4-klor-5-nitropyridin-2-yl-karbamat med strukturen:

med oksimet av et a-aminoketon med strukturen: hvorved man får en laverealkylester av et 6-amino-5-nitro-4-[(2-oksoetyl)amino]pyridin-2-ylkarbamatoksim med strukturen: hvor R^, R^, R^j og x er de samme som definert tidligere, under den ytterligere forutsetning at kan være en nitrogruppe. Forbindelsen med formel IV hydrolyseres, f.eks. ved syrehydrolyse hvorved man får det korrespon-derende keton med formelen:

hvor R^, R^, R^ og x er de samme som definert tidligere,

under den ytterligere forutsetning at R_ kan være en nitrogruppe. Forbindelsen med formel V omdannes til forbindelsen med formel I ved katalytisk hydrogenering. Et mellomprodukt som dannes under hydrogeneringen, har formelen:

hvor R^, R2, R^ og x er de samme som definert tidligere.

Ved å innbefatte fremstilling av utgangsmaterialer kan fremstillingen av forbindelser med formel I hvor R4 er hydrogen, illustreres ved at man starter med å aminere forbindelsen med formel II med en a-aminoalkohol med strukturen:

hvorved man får en forbindelse med strukturen: som oksyderes hvorved man får et keton med strukturen:

hvor R^, R£, R2 og x er de samme som definert tidligere, under den ytterligere forutsetning at R2 kan være en nitrogruppe. Forbindelsen med formel VA omdannes til en forbindelse med formel I ved katalytisk hydrogenering.

En foretrukket laverealkylester av 6-amino-4-klor-5-nitro-pyridin-2-ylkarbamat er etylesteren, dvs. etyl-6-amino-4-klor-5-nitropyridin-2-ylkarbamat. Denne forbindelsen fremstilles i henhold til fremgangsmåten beskrevet av R.D. Elliott, C. Temple, Jr. og J.A. Montgomery, J. Org. Chem., 31, 1890 (1966) .

Oksimer av a-aminoketoner, dvs. forbindelser med formel III, kan fremstilles ved tidligere kjente fremgangsmåter. De kan således fremstilles ved å omsette det tilsvarende a-bromacetofenon med heksametylentetramin hvorved man får det tilsvarende ammoniumsaltet som hydrolyseres ved hjelp av etanolisk saltsyre, hvorved man får det tilsvarende a-aminoacetofenon-hydrokloridet [L.M. Long og H.D. Trout-man, J. Amer. Chem. Soc, 71, 2473 (1949) og A.B. Sen og D.D. Mukerji, J. Indian Chem. Soc, 2_8. 401 (1951)]. Kondensasjonen av disse a-aminoketoner med hydroksylaminhydroklorid i en blanding av pyridin og etanol under tilbakeløpskoking gir oksimderivatene [R.D. Elliott, C. Temple, Jr. og J.A. Montgomery, J. Org. Chem., 35, 1676 (1970)].

Forbindelsene med formel III kan også fremstilles ved alkylering av ftalimid med det tilsvarende o-bromacetofenon, behandling av a-(ftalimido)-acetofenonproduktet

[G.C. Schweiker, Dissertation Abstracts, 21, 464 (1953)]

med hydroksylamin, og fjerning av den ftaloyl-beskyttende gruppen fra det erholdte oksimet med hydrazin [R.D. Elliott, C. Temple, Jr. og J.A. Montgomery, J. Org. Chem. 3J5, 1676

(1970)].

Eksempler på disse to fremgangsmåtene for fremstillingen

av forbindelser med formel III følger:

Metode I. g- amino- 2, 4- dikloracetofenonoksim a,2,4-trikloracetofenon (15 g, 67 mmol) ble tilsatt under omrøring til en suspensjon av kaliumftalimid (16 g, 86 mmol) i N,N-dimetylformamid (68 ml) ved 5°C). Etter 5 minutter lot man den resulterende oppløsning varmes opp til romtemperatur, hvoretter den ble oppvarmet ved 50°C i 15 minutter. Oppløsningen ble blandet først med CHCl^ (103 ml) og B^O (341 ml), hvoretter vannfasen ble fraseparert og ekstrahert med ytterligere CHCl^ (3 x 46 ml). De kombinerte CHCl3-ekstraktene ble vasket med 2% NaOH (57 ml) og H 2O (57 ml), og inndampet til et lite volum under vakuum (40°C). Resten ble fortynnet med kald H20 (225 ml) og blandingen ble avkjølt, hvorved det fallt ut et halvfast stoff, som ble fraseparert ved dekantering. Resten ble vasket med C2H,-OH og (<C>2H5)20 og tørket hvorved man fikk fenacylftalimidet, utbytte 9,2 g. En oppløsning av dette faste stoffet (28 mmol) og hydroksylaminhydroklorid (2,9 g, 41 mmol) i en blanding av pyridin (28 ml) og C2H,-OH (117 ml) ble omrørt ved tilbakeløpskoking i 1% time. Oppløs-ningsmidlet ble fordampet under vakuum og det resulterende oljeaktige ketonoksimet ble vasket med H„0, masse-

+ z

spektrum, m/e 348 (M ). En oppløsning av oksimet 1

etanol (332 ml) ved 70°C ble behandlet dråpevis gjennom 20 minutter med en oppløsning av 95% hydrazin (2,0 g) i etanol (25 ml). Den resulterende oppløsning ble oppvarmet ved 40°C i 22 timer, og den avkjølte reaksjonsblan-dingen ble behandlet med IN HC1 (30 ml). Etter omrøring på et isbad i 1 time, ble det utfelte ftalhydrazidet fjernet ved filtrering og vasket med 1:1 etanol-vann (36 ml). Det kombinerte filtrat og vaskevann ble fordampet

til tørrhet under vakuum (4 0°C), resten ble ekstrahert med varmt vann (120 ml), og filtratet ble behandlet med konsentrert NH^OH (2 ml) hvorved produktet falt ut, utbytte 3,2 g.

Metode II. g- amino- p- nitroacetofenonoksim

En oppløsning av a-brom-p-nitroacetofenon (20 g, 82 mmol) og heksametylentetramin (12 g, 86 mmol) i kloroform (300 ml) ble omrørt ved romtemperatur i 24 timer. Det kvater-nære saltet (34 g) ble samlet opp ved filtrering og omrørt i en blanding av etanol (175 ml) og konsentrert saltsyre (55 ml) i 19 timer hvorved man fikk hydrokloridsaltet, utbytte 9,0 g. En suspensjon av dette produkt og hydroksylaminhydroklorid (10 g) i 1:1 etanol-pyridin (135 ml) ble tilbakeløpskokt under omrøring i 2 timer, fordampet til tørrhet under vakuum og den resulterende rest ble oppløst i vann og behandlet med 50% natriumhydroksyd, hvorved produktet falt ut, utbytte 3,2 g.

Oksimene som er omtalt i tabell I ble fremstilt ved metode I eller metode II som angitt i tabell I. Den første kolonnen i tabell I angir strukturen til gruppen

i formel III. Referanser for kjente forbindelser er angitt i fotnoten til tabell I.

a-amin.oalkoholen med formel HIA, der R2 er hydrogen og R3 er CH3 ble fremstilt i henhold til fremgangsmåten beskrevet av S.P. McManus, CA. Lar son og R. A. Hearn, Synthetic Commun., 3_, 177 (1973). Produktet som har den empiriske formel CgH^NO, m/e 151 (M<+>) og et smeltepunkt på 75-77°C, ble erholdt i et totalt utbytte på 52%.

En forbindelse med formel II amineres med en forbindelse

med formel III under nitrogen i etanol som inneholder trietylamin som en syreakseptor, under tilbakeløpskoking hvorved man får en forbindelse med formel IV. Et eksempel på denne fremgangsmåten følger. [Følgende eksempler I-III angår mellomprodukter]: Eksempel I

Etyl-6-amino-5-nitro-4-[(2-okso-2-fenyletyl)amino]-pyridin-2-ylkarbamatoksim (IV: R^C^t^; R2=H; R4=H*

En oppløsning av etyl-6-amino-4-klor-5-nitropyridin-2-yl-karbamat (14,0 g, 53,8 mmol), a-aminoacetofenonoksim (8,07 g, 53,8 mmol) og trietylamin (5,43 g, 53,8 mmol) i etylalkohol (300 ml) ble tilbakeløpskokt under N2 med omrøring i 8 timer. Det faste stoffet som falt ut fra den avkjølte reaksjons-blandingen ble samlet ved filtrering og tørket under vakuum over P2°5' utbytte 10,4 g. Egenskapene er angitt i tabell

II.

Ytterligere forbindelser ble fremstilt på samme måte idet a-aminoacetofenonoksimet ble erstattet av substituerte a-aminoacetofenonoksimer. Egenskapene til disse forbindelsene er angitt i tabell II. Den første kolonnen i tabell II a.igir strukturen til gruppen: i utgangs-a-aminoacetofenonoksimet og i sluttproduktet, hvis formel er angitt i tabell II.

Behandling av en forbindelse med formel IV med en 1:1-blanding av IN saltsyre og dioksan ved 60°C hydrolyserer oksim-fordelen hvorved man får en forbindelse med formel V. Et eksempel på denne fremgangsmåten følger: Eksempel II Etyl-6-amino-5-nitro-4-[(2-okso-2-fenyletyl)amino]pyridin-2-ylkarbamatdioksanat (V: R^C^H,., R2=H, R4=H) .

En oppløsning av etyl-6-amino-5-nitro-4-[(2-okso-2-fenyl-etyl) amino] pyridin-2-ylkarbamatoksim (4,72 g, 12,6 mmol) i en l:l-blanding av IN HCl-dioksan (170 ml) ble oppvarmet under omrøring ved 60°C i 2 timer. Det gule, faste stoffet som falt ut fra den avkjølte oppløsningen ble samlet opp ved filtrering og rekrystallisert fra en l:l-blanding av H20-dioksan (1 liter), utbytte 3,13 g. Egenskapene til den således erholdte forbindelsen er gjengitt i tabell III.

Ytterligere forbindelser ble fremstilt på samme måte idet oksimutgangsmaterialet ble erstattet av substituerte etyl-6-amino-5-nitro-4-[(2-okso-2-fenyletyl)amino]pyridin-2-ylkarbamatoksimer. Egenskapene til disse forbindelsene er gjengitt i tabell III. Den første kolonnen i tabell III angir strukturen til gruppen

i utgangsoksimet, hvis formel er angitt i tabell II, og i sluttproduktet, hvis formel er angitt i tabell III.

Aminering av forbindelsen med formel II med en forbindelse med formel HIA under tilbakeløpskoking med etanol som inneholder trietylamin som en syreakseptor, gir en forbindelse med formel VII. Oksydasjon av en forbindelse med formel VII gir et keton med formel VA. Et eksempel på denne fremgangsmåten følger:

Eksempel III

A. Etyl-6-amino-4-[(N-(2-hydroksy-2-fenyletyl-N-metyl)amino]-5-nitropyridin-2-ylkarbamat (VII: R^C^H,., R2=H, R3=CH3^

En oppløsning av etyl-6-amino-4-klor-5-nitropyridin-2-yl-karbamat (3,40 g, 13,1 mmol), 2-(metylamino)-1-fenyletanol (2,17 g, 14,4 mmol) og trietylamin (1,32 g, 13,1 mmol) i etanol (75 ml) ble tilbakeløpskokt med beskyttelse ved hjelp av et tørkerør i 2 timer og fordampet til tørrhet under vakuum. Resten ble omrørt med IN HC1 i 1 time fulgt av nøytralisering (pH 7) med IN NaOH. Produktet ble samlet opp ved filtrering og brukt uten videre rensning, utbytte 4,81 g, smeltepunkt 108-110°C.

Formel: c17N2iN5°5 m/e 375 (M<+>>•

B. Etyl-6-amino-4-[(N-metyl-N-2-okso-2-fenyletyl)amino]-5-nitro-pyridin-2-ylkarbamat (VA: R^C^Hg, R2=H, R3=CH3)

Til en oppløsning av pyridin (8,70 g, 110 mmol) i CH2C12

(131 ml), beskyttet ved hjelp av et tørkerør, ble krom(VI)-oksyd (5,52 g, 55,2 mmol) tilsatt under omrøring. Etter 15 minutter ble en oppløsning av etyl-6-amino-4-[[(N-(2-hydroksy-2-fenyletyl)-N-metyl]amino]-5-nitropyridin-2-ylkarbamat

(3,45 g, 9,20 mmol) i CH2C12 (35 ml) tilsatt. Etter ytterligere 20 minutter ble resten fraseparert ved dekantering og vasket med (C2H^-) 2° (242 ml). Den kombinerte dekanter-ings- og vaskevæsken ble inndampet til tørrhet, resten ble oppløst i (C2H5)20 (1700 ml) og oppløsningen ble vasket med vandig 5% NaHC03 (200 ml), H20 (200 ml) og mettet NaCl-oppløsning (200 ml). Konsentrering av (C2H,-) ,,0-oppløsningen

til et lite volum fulgt av avkjøling i et isbad ga produktet: utbytte 1,99 g, smeltepunkt 139-140°C,

Elementæranalyse, beregnet for ci7Hi9<N>5°5: c 54,69, H 5,13,

N 18,76, Funnet: C 54,88, H 5,49, N 18,50.

Den katalytiske hydrogenering av en forbindelse med formel

V eller VA med en treganger så stor mengde Raney-nikkel

i et stort volum etanol (dvs. mer enn 1 liter pr. gram)

ved atmosfæretrykk og romtemperatur eller med oppvarming ved jevne mellomrom (f.eks. til en temperatur som ikke er høyere enn 60°C) ved hjelp av et vannbad gir mellomprodukt-forbindelsen med formel VI som ringsluttes in situ under eliminering av vann, hvorved man får en forbindelse med formel I. En slik reaksjon er vist i eksempel 4. Forbindelsene med formel I kan også fremstilles direkte ved hydrogenering av en forbindelse med formel IV i nærvær av Raney-nikkel som vist i eksempel 2. [Følgende eksempler 1 og 2 illustrerer fremstilling av sluttprodukter].

Eksempel 1

Etyl-5-amino-l,2-dihydro-3-fenylpyrido(3,4-b)pyrazin-7-ylkarbamat (I: R^C^, R2=H, R3=H, R4=H) .

En oppløsning av etyl-6-amino-5-nitro-4-[(2-oksofenyl-2-etyl)amino]pyridin-2-ylkarbamatdioksanat (10:7) erholdt i eksempel 2 (3,10 g, 7,25 mmol) i etylalkohol (4 liter) ble hydrogenert i nærvær av Raney-nikkel (9 g, oppveidd i fuktig tilstand etter vasking med etylalkohol) ved atmosfæretrykk og med oppvarming ved jevne mellomrom på et vannbad. Etter 6 timer ble katalysatoren fjernet ved filtrering og filtratet, ble konsentrert under vakuum (<40°C) til 1/16 volum. Det faste stoffet som falt ut fra den avkjølte blandingen, ble samlet opp ved filtrering og tørket under vakuum over P205, utbytte 1,82 g. Fra filtratet ble en andre mengde erholdt, utbytte 0,17 g. Det totale utbyttet var 1,99 g. Egenskapene er angitt i tabell IV.

Eksempel 2

Hydrogenering av etyl-6-amino-5-nitro-4-[[2-[4'-(trifluormetyl)fenyl]-2-okso-etyl]-amino]pyridin-2-karbamatoksim.

En oppløsning av oksimet (0,5 g) i etanol (1000 ml) som inneholder Raney-nikkel (1,5 g fuktig, vasket suksessivt med H20 og etanol) ble hydrogenert ved romtemperatur og atmosfæretrykk i 7 timer. Katalysatoren ble fjernet ved filtrering gjennom "Celite" under nitrogenatmosfære, og filtratet ble konsentrert under vakuum til 1/20 volum, hvorved etyl-5-amino-l,2-dihydro-3-[4'-(trifluormetyl)fenyl]-pyrido [ 3 , 4-b] pyrazin-7-^yl-karbamat ble utfelt. Produktet ble samlet opp ved filtrering, vasket med eter og oppløst i en blanding av etanol (35 ml) og IN HC1 (15 ml) under oppvarming. Etter filtrering gjennom "Celite", ble filtratet nøytralisert med IN NaOH og konsentrert under vakuum hvorved produktet falt ut, utbytte 0,20 g (47%). Tynn-sjiktskromatografering viste identitet mellom dette materialet og det materialet som ble fremstilt ved hydrogenering av det tilsvarende ketonet.

Forbindelsene angitt i tabell IV ble fremstilt ved fremgangsmåten ifølge eksempel 1 eller eksempel 2 , som antydet i tabell IV. Egenskapene til disse forbindelsene er angitt i tabell IV. Den første kolonnen i tabell IV angir strukturen av gruppen

i utgangsmaterialet, hvis formel er angitt i tabell II

eller III (unntak som angitt), og i sluttproduktet, hvis formel er angitt i tabell IV.

1, 2-dihydropyrido [3, 4-b] pyraziner fremstilt ifølge foreliggende oppfinnelse er virkningsfulle inhibitorer for celledelingen hos dyrkede lymfoide leukemia Ll210-celler som vist i tabell V. Konsentrasjonen som forårsaker en 50% inhibering av celledelingen hos cellene i løpet av 24 timer, tilsvarer den som er funnet for vinkristin, vinblastin og kolchicin. Dessuten overvant ikke tilsetningen av inosin, tymidin, glycin, citrovorum-faktor, individuelt eller i kombinasjoner, og forhøyede konsentrasjoner av aminosyrer og vitaminer til prøvemediet inhiberingene.

I tillegg til cellecytotoksisitet, oppviste 1,2-dihydropyrido [3,4-b]pyrazinene virkning mot lymfocytisk leukemia P388-celler (10^) implantert intraperitonealt hos mus. Etyl-5-amino-l,2-dihydro-3-fenylpyrido[3,4-b]pyrazin-7-yl-karbamat var også aktiv hos mus mot P388-celler som var resistente mot vinkristin.

1,2-dihydropyrido[3,4-b]pyraziner i konsentrasjoner som beskyttet mot enhver økning i antall celler over en 24

timers periode, hadde liten virkning på syntesen av DNA,

RNA og protein hos dyrkede Ll210-celler under eksponering

i fire timer. Dette resultatet og de som er beskrevet ovenfor, førte til bestemmelsen av virkningen av 1,2-dihydropyrido [ 3 , 4-b] pyraziner på celledeling. Eksponering av dyrkede Ll210-celler mot den 1,2-dihydropyrido[3,4-b]pyra-zin-inhiberte celledelingen, målt ved den mitodiske indeks (MI) (Tabell V), som angir den delen av cellepopulasjonen

som utgjøres av metafase-celler. Senere eksperimenter viste at disse midlene forårsaket akkumuleringen i metafase av epidermoide carcinoma 2-celler fra menneske, P388-celler og P388-celler som er resistente mot vinkristin, dyrket i suspensjonskultur, og mot kolontumor 26-celler og kolontumor 38-celler, dyrket på plastiske overflater.

Tabell V angir biologiske data for l-deaza-7,8-dihydro-pteridiner fremstilt ifølge foreliggende oppfinnelse og for to tidligere kjente forbindelser. Den første kolonnen i tabell V angir strukturen til gruppen

i formel i tabellhodet for de undersøkte l-deaza-7,8-di-hydropteridiner.

(e) To overlevende etter 4 0 dager.

(f) Tre overlevende etter 4 0 dager.

(g) Gjennomsnitt av 2-bestemmelser.

(h) Cinkristin-resistent cellelinje av P388. Wilkoff, L.J.

og Dulmadge, E.A., J. Nati. Cancer Inst., 1978, (vi, 1521.

(i) Høyeste undersøkte mengde.

(j) En overlevende etter 30 dager.

Dataene i tabell V viser at l-deaza-7,8-dihydropteridiner fremstilt ifølge foreliggende oppfinnelse er aktive mot leukemi hos laboratoriedyr.

Forbindelsene fremstilt ifølge oppfinnelsen danner farmasøy-tisk aksepterbare salter med både organiske og uorganiske syrer. Eksempler på egnede syrer hvor saltdannelse er saltsyre, svovelsyre, fosforsyre, eddiksyre, sitronsyre, oksal-syre, malonsyre, salicylsyre, eplesyre, fumarsyre, ravsyre, askorbinsyre, maleinsyre, metansulfonsyre og lignende. Saltene fremstilles ved å bringe den frie base i kontakt med en ekvivalent mengde av den ønskede syre på vanlig kjent måte. Den frie baseformen kan regenereres ved å behandle salt-formen med en base. F.eks. kan det anvendes fortynnede vandige baseoppløsninger. Fortynnet vandig natriumhydroksyd-, kaliumkarbonat-, ammonium- og natriumbikarbonat-oppløsninger er egnet for dette formålet. De frie baseformene adskiller seg fra sine respektive saltformer i noen grad med hensyn til bestemte fysikalske egenskaper slik som oppløselighet i polare oppløsningsmidler, men saltene er ellers ekvivalente med sine respektive frie baseformer med hensyn yil opp-finnelsens formål.

Terapeutiske preparater for en forbedring av kreftsykdommer hos pattedyr inneholder l-deaza-7,8-dihydropteridiner fremstilt ifølge oppfinnelsen eller farmasøytisk akseptable salter derav.

Nevnte terapeutiske preparater inneholdende de nye forbindelsene fremstilt ifølge foreliggende oppfinnelse in-hiberer transplantert musetumorvekst når de administreres i mengder i området 5-200 mg pr. kg kroppsvekt pr. dag.

En foretrukket doseringsmengde for optimale resultater ville være 5-50 mg pr. kg kroppsvekt pr. dag, og slike doserings-enheter anvendes slik at totalt 350 mg - 3,5 g av den aktive forbindelsen for et individ på ca. 70 kg kroppsvekt administreres i en 24 timers periode. Denne doseringsmengde kan justeres for å gi optimal respons. F.eks. kan flere opp-delte doser administreres daglig, eller dosen kan reduseres proporsjonalt som indikert av behovene ifølge den terapeutiske situasjonen. En ønsket, praktisk fordel er at den aktive forbindelse kan administreres på en hvilken som helst passende måte slik som ad de orale, intravenøse, intra-muskulære eller subkutane veier.

Claims

1. Analogifremgangsmåte for fremstilling av terapeutisk virksomme 1,2-dihydropyrido(3,4-b)pyrazin- forbindelser med formelen: hvor x er 1, 2 eller 3; R, er C^-C^ alkyl; P*2 er hydro gen, C^-C^j alkyl, C-^-C^ alkoksy, halogen, amino og/eller trifluormetyl, idet R2 sammen med den aromatiske ringen til hvilken den er festet, kan danne naftyl; og R., og R^ er begge hydrogen eller en av disse kan være hydrogen og den andre laverealkyl; og farmasøytisk akseptable salter derav, karakterisert ved at man utsetter et keton med formelen: hvor R^, R2, R4 °9 x har de ovenfor angitte betydnin ger, forutsatt at R2 også kan være nitro i mellom produktene, for katalytisk hydrogenering hvorved ring slutning oppnås, og, om ønsket, omdannelse av en således oppnådd forbindelse til et farmasøytisk akseptabelt salt derav.

2. Analogifremgangsmåte ifølge krav 1, til fremstil ling av etyl-5-amino-l,2-dihydro-3-fenylpyrido[3,2-b]pyrazin- 7-yl-karbamat, karakterisert ved at til svarende utgangsmateriale med formel (VB) ringsluttes.

3. Analogifremgangsmåte ifølge krav 1, for fremstilling av etyl-5-amino-l,2-dihydro-3-[4'-(trifluormetyl)fenyl]-pyrido[3,4-b]pyrazin-7-yl-karbamat, karakterisert ved at tilsvarende utgangsmateriale med formel (VB) ringsluttes.