NO144825B - Anordning for regulering av bevegelsen av bommen i en seilbaat - Google Patents

Description

Fremgangsmåte til gjenvinning av vanadium-kobber-katalysatorer fra vandige væsker ved ioneutbytning.

Denne oppfinnelse angår en fremgangsmåte for selektivt å fjerne vanadium - og kobberioner fra væsker som inneholder disse ioner og ferri-ioner, og som erholdes ved fremstilling av adipinsyre ved oxydasjon av cyclohexanol og/eller cyclohexanon med salpertesyre eller lignende.

En velkjent og kommersiell fremgangsmåte til fremstilling av adipinsyre, som er et verdifullt kjemikalium med utstrakt anvendelse, omfatter en rekke trinn innbe-fattende: (1) oxydasjon av cyclohexan i væskefase med luft eller annen gass inne-holdende molekylært oxygen, til en blanding av cyclohexanol og cyclohexanon med

forholdsvis liten overføringsgrad, men med

høyt utbytte, (2) fraskillelse av det ikke oxyderte cyclohexan fra cyclohexanol- og cyclohexanon-mellomproduktet ved reak-sjonen, (3) den endelige oxydasjon av mellomproduktet med et sterkt oxyderende

middel, som f. eks. salpetersyre, til adipinsyre og mindre mengder av andre samtidig erholdte organiske toverdige syrer såsom glutarsyre og ravsyre, og (4) isolering av adipinsyren fra disse biprodukter. En foreslått fremgangsmåte til utførelse av salpetersyre-oxydasjonen av nevnte mellom-produkt omfatter anvendelse av et blandet katalysatorsystem bestående av vanadium-og 'kobberforbindelser. Den således frem-stilte adipinsyre krystalliseres fra salpetersyre- oxydasjonsproduktet og skilles fra

adipinsyre-morluten.Denne morluten inne-

holder de verdifulle katalysator-forbindel-ser og oppløselige organiske toverdige syrer erholdt som biprodukter. Hittil gjel-dende økonomiske hensyn ved prosessen har nødvendiggjort at en del av morluten behandles som avfall, eksempelvis ved brenning av resterende hydrocarboner, hvorved kostbare katalysatorforbindelser går tapt.

Skjønt mange fremgangsmåter til å gjenvinne den blandede kobber- vanadium-katalysator er foreslått, har fremgangsmåten i henhold til norsk patent 105 915 vist seg å være meget gunstig sett fra et økonomisk synspunkt. Grunnlaget for fremgangsmåten ifølge norsk patent 105 915 er at ved passende valg av oxydasjons-mot-standsdyktig ionebyttermateriale og ved hensiktsmessig regulering av konsentra-sjon og pH i en vanadium- og kobberhol-dig oppløsning, kan vanadium- og kobberionene gjenvinnes sammen på økonomisk måte ved bruk av et enkelt ionebyttermateriale.

Nå er det fra tidligere kjent å utvinne vanadium i anionisk form under anvendelse av en anionbytterharpiks og det er likeledes kjent å utvinne vanadium i fireverdig positiv form ved å redusere vanadium fra femverdig anionisk form til fireverdig kationisk form før behandling med en kationbytterharpiks fra hvilken vanadium elueres i femverdig positiv form efter oxy-dering. Det er likeledes kjent å fjerne kob-ber, og likeledes jern, fra en væske ved hjelp av ioneutveksler.

Imidlertid angår ingen av de tidligere kjente fremgangsmåter en utvinning av fremverdig vanadium i kationform med en ionebytterharpiks ved pH-verdier på ikke over 1,8. Det er åpenbart at foreliggende fremgangsmåte gir besparelser ved at man unngår oxydasjons- og eventuelle reduk-sj onsbehandlinger.

Å finne at en kationbytterharpiks kunne brukes til å gjenvinne vanadium- og kobberioner samtidig var ganske overras-kende. Fremgangsmåten i henhold til norsk patent 105.915 omfatter å regulere pH i morluten som inneholder vanadium- og kobberionene, til en verdi av i høyden 1,8, for å være sikker på at vanadium foreligger i væsken som vanadylioner. Væsken med den passende pH bringes i reagerende kontakt med en kationerbytterharpiks som består av hydrogenformen av et oxydasjonsmotstandsdyktig, vannuoppløselig polymerisat, slik som en sulfonert polyvinyl-aryl-forbindelse tverrbundet med en passende mengde av en divinyl-arylforbindelse. Væskens intime kontakt med polymerisatet medfører bortskaffelse av vanadyl- og kobberionene fra oppløsningen ved å utveksle det til rådighet stående hydrogen i polymerisatet med vanadyl- og kobberionene. Den således behandlede væske skilles fra polymerisatet, og vanadyl- og kobberionene elueres fra polymerisatet med en sterk mineralsyre. Ved en pH av 1,8 eller mindre antar man at alt vanadium i væsken i hovedsaken foreligger som vanadylkationet, V02 + . Følgende ligning representerer den sannsynlige overgang av et metavanadation til en vanadylion i vandig oppløsning ved pH 1,8 eller under.

Derfor illustrerer den følgende ligning den alminnelige reaksjon som finner sted når en vanadiuminneholdende oppløsning med en pH på 1,8 eller mindre bringes i kontakt med en kationbytterharpiks:

hvor A representerer et anion og R representerer en kationbytterharpiks. På samme måte som vanadylionene fjernes, blir kobberionene fjernet, samtidig med vanadylionene.

De gjenvunne vanadium- og kobberioner kan med fordel returneres til systemet for å katalysere salpetersyreoxydasjonen av cyclohexanol og cyclohexanon. Det er funnet at kationbytterharpiksen absor-berer ikke bare vanadium- og kobberionene, men uheldigvis også ferri-ionene som er tilstede i væsken. Når katalysatorlonene elueres for gjentatt bruk i systemer, blir ferri-ionene også eluert. Tilbakeholdelse og opphopning av jernet i systemet kan ha en uheldig virkning på utbyttet av reaksjo-nen som katalyseres av vanadium- og kobberionene. Ved utførelse av den nye fremgangsmåte til å gjenvinne katalysatorbe-standdelene oppstår derfor problemet med å skille de uønskede jernioner fra vanadium- og kobberionene.

Målet med denne oppfinnelse er å skaffe tilveie en forbedret fremgangsmåte

til gjenvinning og fornyet bruk av en kobber-vanadium-katalysator fra en væske

som fåes ved fremstillingen av adipinsyre ved salpetersyre-oxydasjon av cyclohexanol- og cyclohexanonblandinger, hvorved opphopningen av jern i salpetersyre-oxyda-sjonssystemet på grunn av fornyet bruk av katalysatoren bringes ned på et minimum.

Ved hjelp av den foreliggende oppfinnelse skaffes der således en modifikasjon av fremgangsmåten i henhold til norsk patent nr. 105 915, til å fjerne og gjenvinne blandede vanadium-kobber-katalysatorer fra vandige væsker erholdt ved krystallisasjon og utskillelse av adipinsyre fremstilt ved oxydasjon av cyclohexanol og cyclohexanon med salpetersyre i nærvær av sådanne katalysatorer og hvor jern i form ev ferri-ioner er tilstede, som omfatter å bringe ovennevnte vandige væske som inneholder cupri-ioner, vanadium i kationisk form og ferri-ioner, med en pH-verdi på høyst 1,8, i reagerende kontakt med en kationbytterharpiks bestående av hydrogenformen av et oxydasjonsmotstandsdyktig, vannuppløselig polymerisat, og derefter eluere vanadium- og cupri-ionene fra harpiksen og oppsamle de eluerte cupri- og vanadiumioner. Det karakteristiske trekk ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen består i at det benyttes en serie på minst to kolonner med kationbytterharpiksen og at det bevirkes adsorbsjon av ferri-ionet på den første harpiks i serien ved utbytning med den første harpiks' forhåndenværende hydrogen og at væskestrømmen fra den første harpiks bringes i reagerende kontakt med den annen kationbytterharpiks i serien for å bevirke adsorbsjon av vanadium-og cupri-ionene på denne ved utbytning med den ovenfor nevnte annen harpiks' forhåndenværende hydrogen.

Fordi at ferri-ionene har større affinitet til harpiksen enn vanadium- og kobberionene, adsorberes ferri-ionene på den første harpiksen før vanadium- og kobberionene. I begynnelsen under væskens strøm gjennom den første harpiks vil imidlertid noen av vanadium- og kobberionene adsorberes på denne. Ved væskens fortsatte strømning gjennom den første harpiks, vil ferri-ioner anvendt i tillegg replasere vanadyl- og cupri-ionene som til å begynne med ble holdt tilbake av den første harpiks. Når den første harpiks' kapasitet for å adsorbere ferri-ioner tilnærmes eller nås, stoppes væskestrømmen gjennom denne. Derpå elueres vanadyl- og cupri-ionene fra den annen harpiks og oppsamles. Fortrinsvis returneres de eluerte ioner til salpetersyre-oxydasjonssystemet. Den første harpiks regenereres for å fjerne ferri-ionene som er holdt tilbake av denne. Væskestrøm-men fra behandlingen med den annen harpiks kan i kraft av sitt høye forhold hydrogen : metall med fordel brukes til å eluere jernet fra den første harpiks. Fortrinsvis anvendes to par kationbytterkolonner arrangert i serie, slik at et par fjerner ionene fra systemet, mens det annet par regenereres. Dette gjøres av økonomiske grunner og for lettere å kunne behandle materialet.

En spesiell kontinuerlig utførelsesform av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen ut-merker seg ved at strømmen av den vandige væske gjennom nevnte første harpiks stanses når harpiksen i hovedsaken er blitt mettet med ferri-ioner og at derefter den ovennevnte strøm ledes gjennom en tredje kationbytterharpiks av den samme generelle type som den første harpiks, hvilket bevirker adsorbsjon av ferri-ionene som inneholdes i den vandige væske, ved utbytning med de tilstedeværende hydrogenioner i den tredje harpiks, at væskestrøm-men fra den tredje harpiks ledes gjennom en fjerde kationbytterharpiks av den samme generelle type, for å bevirke fjernelse av vanadyl- og cupri-ionene i denne, at væskestrømmen fra den fjerde harpiks ledes gjennom harpiksen i første sone for å eluere ferri-ionene fra denne og de således eluerte ferri-ioner oppsamles, og at vanadyl- og cupri-ionene fra den fjerde harpiks derefter elueres og oppsamles.

Som ovenfor påpekt er det nødvendig at pH i væsken som ionene skal fjernes fra, ikke overskrider en viss grense. Hvis pH er over 1,8, forminskes gjenvinningen av vanadium i merkbar grad. Det er også funnet at for å holde nedbrytningen av harpiksen på et minimum og for å oppnå økonomisk gjenvinning av katalysatoren fra den vandige væske, bør ikke oppløsningens pH være mindre enn —0,3.

Prosenten av vanadium i væsken kan

variere innenfor rimelige vide grenser, av-hengig av den type harpiks som benyttes, den ønskede hastighet av ionebytningen og andre prosessfaktorer. De beste resultater oppnåes imidlertid når vanadium er tilstede i en mengde av ca. 0,05 til 1,5 vektpst., beregnet som ammonium-metavanadat. Konsentrasjonen av kobber er fortrinsvis fra ca. 0,16 til 5,0 vektpst. eller mer. Konsentrasjonen av jern i væsken kan være fra 0,0 til 0,2 vektpst. Tempera-turen ved hvilken ionebytningen foretas, kan variere innen rimelige grenser, tempe-raturen av fra 20° til 90°C gir imidlertid de beste resultater.

Kationbytterharpiksen som anvendes i nærværende prosess er fortrinsvis et polymerisat, slik som en blanding av en sulfonert polyvinyl-aryl-forbindelse og en divinyl-aryl-forbindelse, hvor -SO:!H-radika-let leverer det forhåndenværende hydrogen. Kommersielt forhåndenværende polymeri-sater av denne type er sulfonert polysty-rener kryssbundet i forskjellig grad med divinylbenzen. Passende harpikser kan fås på markedet under følgende varemerker: «Amberlite IR-120», «Amberlite 200», «Per-mutit Q», og «Dowex 50». Disse harpikser kan fås som perlelignende korn, en form som passer bra for bruk i prosessen. Graden av kryssbinding i den sulfonerte poly-styren er av betydning, med den foretrukne grad av kryssbinding på 8 til 16 pst. basert på vekten av styren + divinylbenzen.

For å oppnå en mer fullstendig for-ståelse av foreliggende oppfinnelse refere-res det nå til den medfølgende tegning som er en skjematisk gjengivelse av et system passende for gjenvinnelse av katalysator-blandingen med utelukkelse av ferri-ionene. Tallhenvisning 10 betegner en la-gertank for væsken. Væsken fås, som ovenfor påpekt, ved fremstilling av adipinsyre ved salpetersyre-oxydasjon av cyclohexanol og cyclohexanon i nærvær av en blandet vanadium-kobber-katalysator. Væsken fås fra det sted ved fremstillingen av adipinsyren hvor adipinsyren krystalliseres og skilles fra andre homologe dibasiske syrer som glutar- og ravsyre.Væsken inneholder ikke mer en 20 pst. salpetersyre, men skulle inneholde nok syre til at dens pH i høyden er 1,8. Væsken bringes til tank 10 ved hjelp av en ledning 11. Etter ønske kan væsken tas ut fra bunnen av tank 10 ved å bruke pumpen 12 i ledningen 13 som går til en treveis-ventil 14.

Retningen av væskestrømmen gjennom denne ventilen avhenger av hvilket par kationbytter-kolonner i tegningen som brukes til å adsorbere kationer fra væsken. Hvor de i serie forbundne koloner 15 og 16 er i bruk, stilles ventil 14 slik at væsken vil passere gjennom, ledning 17 og renne ut på toppen av kolone 15 som inneholder en passende kationbytter-harpiks. Under bruk av harpiksen i kolonne 15 vil væsken strømme ned gjennom denne i reagerende kontakt med harpiksen, slik at alle ferri-ionene i hovedsaken adsorberes sammen med noen av vanadyl- og cupri-ionene som temporært holdes tilbake av denne. Væskestrømmen renner ut ved bunnen av kolonne 15 gjen-nem ledning 18 som fører til en treveisventil 19. Her igjen vil retningen av væske-strømmen gjennom 19 avhenge av hvilket par kationbytter-kolonner som er i bruk og hvilket par som regenereres. Til å begynne med vil for letthets skyld kolone 15 og 16 betegnes som i bruk. Væskestrømmen ledes derfor gjenom ledningene 20 og 21 med en treveisventil 22 stillet i overensstemmelse med dette slik at væskestrømmen kan renne ut på toppen av kolonne 16. Denne kolonnen inneholder en passende kationbytter-harpiks som kan være, eller ikke være, av samme type harpiks som kolonne 15 inneholder.

Under bruk av harpiksen i kolonne 16 vil væsken strømme ned gjennom denne i reagerende kontakt med harpiksen, slik at ferri-ionene såvel som vanadyl- og cupri-ionene adsorberes på harpiksen. I betrakt-ning av det faktum at ferri-ionene har den største affinitet til harpiksen, vil disse ved adsorbsjonen åpenbart bli foretrukket i forhold til de andre to ionene. Når en nær-mer seg adsorpsjonskapasiteten til harpiksen i kolonne 15, vil derfor vanadyl- kobberionene som til å begynne med ble adsorbert på harpiksen, til en viss grad bli ut-vekslet med ferri-ioner. Graden av utveks-lingen avhenger av ionenes relative kon-sentrasjoner, strømningshastighet og andre faktorer. For effektiv drift må væske-strømmen fortsettes, slik at forholdet mellom mengden av ferri-ionene på harpiksen og mengden av vanadyl-ioner + cupri-ioner på harpiksen vil holde seg innen for-nuftige grenser, og fortrinnsvis ha den største praktiske verdi.

Væskestrømmen fra hvilken cupri-, vanadyl- og ferri-ionene i hovedsaken er blitt fjernet, renner ut ved bunnen av kolonne 16 gjennom ledning 23 som fører til en treveis-ventil 24. I alminnelighet brukes væskestrømmen til å regenerere en kationbytter-harpiks som er benyttet til å adsorbere ferri-ioner. Slik drives væskestrøm-men gjennom ledningene 25 og 26 ved hjelp av pumpe 27, hvor den siste ledning fører til treveis-ventilen 28. Når kolonne 30 skal regenereres, stilles ventil 28 slik at væske-strømmen fra kolonne 16 renner gjennom ledning 31 og renner inn på toppen av kolonne 30. Kolonne 30 inneholder en passende kationbytter-harpiks som kan være, eller ikke være, av samme type som den kolonne 15 inneholder. Under regenera-sjonen av harpiksen i kolonne 30 renner væskestrømmen fra kolonne 16 ned gjennom denne under ionebyttende betingelser, slik at en betydelig mengde ferri-ioner på harpiksen utveksles med hydrogen-ioner i væskestrømmen.

Væskestrømmen som fjerner ferri-ionene fra harpiksen i kolonne 30, renner ut fra bunnen av denne gjennom ledning 32 som fører til treveis-ventilen 33. Denne ventil er under regenereringen stilt slik at væskestrømmen fra kolonne 30 renner gjennom ledningene 34 og 35, som benyttes til å føre væskestrømmen som inneholder salpetersyrerester og organiske dibasiske syrer, til et samlepunkt for videre behandling eller for bortskaffelse.

Regenereringsmidlet lagres i tank 36 og tilføres denne via ledning 37. Regenereringsmidlet kan være en sterk mineralsyre som salpetersyre og tas ut fra bunnen av tank 36 ved hjelp av pumpe 38 plasert i ledning 39 som fører til en treveis-ventil 40. Retningen av væskestrømmen gjennom denne ventilen avhenger av hvilket par kationbytter-kolonner som regenereres. Når kolonne 30 regenereres, regenereres harpiksen i kolonne 41 på samme tid. I dette tilfelle stilles ventilen 40 slik at regenereringsmidlet renner gjennom ledning 42 og tømmes ut på toppen av kolonne 41. Under regenerering av harpiksen i kolonne 41, flyter regenereringsmidlet ned gjennom denne under ionebyttende betingelser, slik at vanadyl- og cupri-ionene på harpiksen utbyttes med hydrogenioner i regenereringsmidlet. Væskestrømmen som inneholder de utbyttede vanadyl- og cupri-ionene, renner ut fra bunnen av denne gjennom ledning 43 som fører til en treveis-ventil 44. Denne ventil er under regenerering stilt slik at væskestrømmen fra kolonne 41 renner gjennom ledningene 45 og 46 til et hjelpemiddel for oppsamling av produkt, hvor vanadiumet og kobberet i oppløsnin-gen kan gjøres klart for fornyet bruk som

katalysator ved salpetersyreoxydasjonen

av cyclohexanol og cyclohexanon eller for for annet bruk. Det er klart at etter at regenereringen av harpiksen i kolonne 41 er fullført, bringes strømmen av regenere-ringsmiddel til å opphøre.

Slik fjernes ferri-ionene selektivt fra vanadyl- og cupri-ionene i prosessens før-ste cyklus ved å adsorberes på harpiksen i kolonne 15. De siste to typer av ioner adsorberes fra væskestrømmen fra kolonne 15 ved hjelp av harpiksen i kolonne 16. Væskestrømmen fra kolonne 16 brukes til å regenerere harpiksen i kolonne 30 som inneholder adsorberte ferri-ioner, med det resultat at ferri-ionene returneres til prosess-strømmeh. En sterk mineralsyre eller lignende brukes til å eluere vanadyl- og cupri-ionene som er adsorbert på harpiksen i kolonne 41.

I prosessens annen cyclus ledes fra la-gertank 10 inn på toppen av kolonne 30 via ledningene 13 og 47. Under bruk av harpiksen i kolonne 30, vil væsken renne ned gjennom denne, hvorved ferri-ionene i væsken vil bli adsorbert på denne. Væske-strømmen renner ut fra bunnen av kolonne 30 og ledes via ledningene 32, 48 og 49 inn på toppen av kolonne 41. Under bruk av harpiksen i kolonne 41 vil væsken renne ned gjennom denne hvorved vanadyl- og cupri-ionene den inneholder, adsorberes på denne.

Væskestrømmen fra hvilken cupri-, vanadyl- og ferri-ionene i hovedsaken er blitt fjernet, renner ut fra bunnen av kolonne 41 og ledes til toppen av kolonne 15 via ledningene 43, 26 og 50 ved hjelp av pumpe 27. Væskestrømmen fra kolonne 41 renner inn i kolonne 15 og passerer ned gjennom denne under ionebyttende forhold, slik at en betydelig mengde av ferri-ionene på harpiksen veksles ut med hydrogen-ionene i væskestrømmen. Væskestrømmen fra kolonne 15 flyter under regenereringen gjennom ledningene 18, 51 og 35 til samle-punktet for syrerestene.

Mens kolonne 15 regenereres, kan kolonne 16 regenereres. Regenereringsmidlet fra tank 36 ledes til toppen av kolonne 16 via ledningene 39 og 52 og ledes ned gjennom kolonnen for å fortrenge vanadyl- og cupri-ionene fra harpiksen i denne. Væske-strømmen som inneholder de fortrengte vanadyl- og cupri-ionene, ledes til samle-punktet for produkt ved hjelp av ledningene 23, 53 og 46.

Slik fjernes i prosessens annen cyclus ferri-ionene selektivt fra vanadyl- og cupri-ionene ved å adsorberes på harpiksen i kolonne 30. De siste to typer ioner adsorberes fra væskestrømmen fra kolonne 30 ved å adsorberes på harpiksen i kolonne 41. Væs-kestrømmen brukes til å regenerere harpiksen i kolonne 15 som inneholder adsorberte ferri-ioner, med det resultat at ferri-ionene returneres til prosess-strømmen. En sterk mineralsyre eller lignende brukes til å fortrenge vanadyl- og cupri-ionene på harpiksen i kolonne 16.

For bedre å belyse oppfinnelsen bringes det følgende eksempel som gir et eksempel på oppfinnelsen. Deler og prosenter som brukes i dette, er vektdeler og -pro-sent, medmindre annet er angitt.

Eksempel.

Som utgangsmateriale ble brukt adipinsyre-moderlut. Adipinsyre fremstilt ved salpetersyre-oxydasjon av cyclohexanol og cyclohexanon i nærvær av en kobber-vanadium-katalysator ble gjenvunnet fra oxydasjons-reaksjonsproduktet i to trinn. Først ble adipinsyren krystallisert fra sterk salpetersyre og skilt fra denne. I det annet trinn ble den første moderlut konsentrert ved å fjerne salpetersyre med etterfølgende tilføyelse av vann. Det fortynnede og for-dampede residuum ble kjølt for å danne et andre utbytter av adipinsyre-krystaller. Moderluten fra det andre utbytte av adipinsyre var det utgangsmaterialet som ble brukt i dette eksempel.

Den gjennomsnittlige sammensetning av utgangsmaterialet på våt-basis var 4,2 pst. salpetersyre, 28,4 pst. organiske dibasiske syrer inkludert adipinsyre, glutarsyre og ravsyre, 0,46 pst. kobber, 0,10 pst. vanadium som ammonium-metavanadat og 240 d.p.m. jern, resten vann. 6000 deler av utgangsmaterialet ved omkring 25° C ble kontinuerlig ledet gjennom to kolonner forbundet med hverandre i serie i en strøm-ningsperiode på 45 minutter. Den første kolonnen inneholdt 80 deler av en kationbytterharpiks solgt under navnet «Dowex 50 X 16». Den annen kolonne inneholdt

4000 deler av samme harpiks. Kolonnene ble regenerert hver for seg ved å bruke for-tynnet (20 pst.) salpetersyreløsning. Ana-lyser av væskene brukt til å eluere med, viste at 20 pst. av jernet ble adsorbert på harpiksen i den første kolonnen, og at 90 til 95 pst. av kobberet og 70 til 80 pst. av vanadiumet ble adsorbert på harpiksen i den andre kolonnen. To par av ionebyttere av den ovenfor beskrevne type ble holdt i drift over en lang tidsperiode med et par adsorberende metallioner, mens det andre paret ble regenerert. På denne måte ble en for sterk opphopning av ferri-ioner i systemet forhindret, mens vanadium-kobber-kontakten ble gjenvunnet på økonomisk vis.

De gjenvunnede vanadium- og kobber-blandingene ble vurdert som blandet katalysator ved den konvensjonelle salpetersyre-oxydasjon en av cyclohexanol og cyclohexanon. Ingen variasjoner av betydning mellom oxydasjoner katalysert med gjenvunnet katalysator og oxydasjoner katalysert med frisk katalysator kunne obser-veres. Oxydasj onsreaksj onen forløp nor-malt og resulterte i tilsvarende utbytter

av adipinsyre.

Utførelsen av oppfinnelsen som ovenfor beskrevet medfører tallrike fordeler.

For det første gjenvinnes den verdifulle ka-talysatorblandingen av vanadium- og kob-berforbindelser på fordelaktig måte med

et minimum av tilbakeholdte jernmengder

i systemet. For det annet gjenvinnes det

katalyatiske materialet som et produkt med

høy renhet og reaktivitet, i hovedsaken

fritt for jern. For det tredje oppnår en økonomisk fordel, når man bruker gjenvunnet

katalysator på nytt, og opphopningen av

jern holdes på et minimum.

Claims (3)

1.. Modifikasjon av fremgangsmåten i

henhold til norsk patent nr. 105.915, til å fjerne og gjenvinne blandede vanadium-kobber-katalysatorer fra vandige væsker erholdt ved krystallisasjon og utskillelse av adipinsyre fremstilt ved oxydasjon av cyclohexanol og cyclohexanon med salpetersyre i nærvær av sådanne katalysatorer og hvor jern i form av ferri-ioner er tilstede, som omfatter å bringe ovennevnte vandige væske som inneholder cupri-ioner, vanadium i kationisk form og ferri-ioner, med en pH-verdi på - t- 0,3 — 1,8, i reagerende kontakt med en kationbytterharpiks bestående av hydrogenformen av et oxydasj onsmotstandsdyktig, vannuoppløselig polymerisat, og derefter eluere vanadium- og cupri-ionene fra harpiksen og oppsamle de eluerte cupri- og vanadium-ioner, karakterisert ved at det benyttes en serie på minst to kolonner med kation- bytterharpiksen og at det bevirkes adsorb sjon av ferri-ionet på den første harpiks i serien ved utbytning med den første harpiks' forhåndenværende hydrogen og at væskestrømmen fra den første harpiks bringes i reagerende kontakt med den annen kationbytterharpiks i serien for å bevirke adsorbsjon av vanadium- og cupri-ionene på denne ved utbytning med den ovenfor nevnte annen harpiks' forhåndenværende hydrogen.

2. Kontinuerlig fremgangsmåte ifølge påstand 1, karakterisert ved at strømmen av den vandige væske gjennom nevnte første harpiks stanses når harpiksen i hovedsaken er blitt mettet med ferri-ioner og at derefter den ovennevnte strøm ledes gjennom en tredje kationbytterharpiks av den samme generelle type som den første harpiks, hvilket bevirker adsorbsjon av ferri-ionene som inneholdes i den vandige væske, ved utbytning med de tilstedeværende hydrogen-ioner i den tredje harpiks, at væskestrømmen fra den tredje harpiks ledes gjennom en fjerde kationbytterharpiks av den samme generelle type, for å bevirke fjernelse av vanadyl- og cupri-ionene i denne, at væskestrømmen fra den fjerde harpiks ledes gjennom harpiksen i første sone for å eluere ferri-ionene fra denne og de således eluerte ferri-ioner oppsamles, og at vanadyl- og cupri-ionene fra den fjerde harpiks derefter elueres og oppsamles.

3. Fremgangsmåte ifølge påstand 2, karakterisert ved at ferri-ionene fra nevnte tredje harpiks elueres ved å lede væskestrømmen fra den annen harpiks gjennom den tredje harpiks.