[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Valéry Giscard d’Estaing

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Valéry Giscard d’Estaing
FødtValéry René Marie Georges Giscard d'Estaing
2. feb. 1926[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Koblenz[5]
Død2. des. 2020[6][1][7]Rediger på Wikidata (94 år)
Authon (Frankrike, Domaine de l'Étoile, Château de l'Étoile)[8][9][10]
BeskjeftigelseStatsmann Rediger på Wikidata
Utdannet vedÉcole polytechnique
Lycée Louis-le-Grand
École nationale d'administration (1949–1951)
Lycée Janson-de-Sailly
EktefelleAnne-Aymone Giscard d'Estaing (1952–)
FarEdmond Giscard d'Estaing[9]
MorMay Bardoux[9]
SøskenOlivier Giscard d'Estaing
Sylvie Giscard d'Estaing
BarnLouis Giscard d'Estaing
Valérie-Anne Giscard d'Estaing
Henri Giscard d'Estaing
Jacinte Giscard d'Estaing
PartiUnion pour la démocratie française
Républicains indépendants
NasjonalitetFrankrike
GravlagtAuthon
Medlem avAcadémie française (2003–2020)
Real Academia de Ciencias Económicas y Financieras[11]
Utmerkelser
26 oppføringer
Karlsprisen (2003)[12]
Storkors av Æreslegionen
Croix de guerre 1939–1945
Storkorset av Den nasjonale fortjenstorden
Robert Schuman-medaljen (1993)
Nansenprisen (1979)
Ewald-von-Kleist-prisen (2014)
Prix Trop Virilo (2009)
Æreslegionens stormester
Storkors med kjede av Karl IIIs orden (1978)[13]
Storkors med kjede av Isabella den katolskes orden (1976)[14]
Storkorset av Isabella den katolskes orden (1963)[15]
Storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1975)
Ridder av Elefantordenen (1978)[16][17]
Serafimerordenen
Ordenen pro merito melitensi
Storkors av St. Olavs Orden (1962)
Storkjede av Infante Dom Henriks orden (1978)[18][19]
Storkjede av Santiago av sverdets orden (1975)[18][19]
Hessens fortjenstorden
Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden
Storkors av Republikken Italias fortjenstorden (1973)[20]
Stort fortjenstkors med stjerne og skulderbånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1965)
Æresmedlem i akademiet i Aten (1979)[21]
Baden-Württembergs fortjenstorden (2005)
Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1980)[22]
Frankrikes president
1974–1981
ForgjengerGeorges Pompidou
EtterfølgerFrançois Mitterrand
Signatur
Valéry Giscard d’Estaings signatur
Valéry Giscard d’Estaing på Commons
Valéry Giscard d'Estaing i 1979 med Helmut Schmidt, Jimmy Carter og James Callaghan på Guadeloupe
Valéry Giscard d'Estaing og den italienske presidenten Giorgio Napolitano, 20. juni 2006

Valéry Marie René Georges Giscard d'Estaing (født 2. februar 1926 i Koblenz i Tyskland, død 2. desember 2020 i Authon i Loir-et-Cher i Frankrike) var en fransk politiker. Han var Frankrikes president fra 1974 til 1981 og medlem av det høyreliberale partiet Union pour la Démocratie Française. I kraft av å være tidligere president var han siden 1986 medlem av Conseil constitutionnel, som fungerer som Frankrikes grunnlovsdomstol. Han fikk i 2003 Karlsprisen i Aachen for sitt arbeid for europasaken.[23] I 2003 ble han også medlem av Académie française (16. stol).

Opphav og utdannelse

[rediger | rediger kilde]

Valéry Giscard d'Estaing ble født i Koblenz mens Rhinland var under fransk okkupasjon. Hans far, Jean Edmond Lucien Giscard d'Estaing (1894–1982) var en høyere embedsmann i den franske administrasjonen. Også i familien til hans mor May Giscard d'Estaing, født Bardoux, var det en lang tradisjon for å tjene i embedsverket.[trenger referanse]

Som 17-åring ble han medlem av den franske motstandsbevegelsen mens han ennå var skoleelev i Clermont-Ferrand.[trenger referanse] Som 18-åring ble han regulær soldat i sluttfasen av den andre verdenskrigen.[trenger referanse]

Etter krigen avsluttet han sin skoleutdannelse og begynte studiene. Dette ble fulgt av et år som lærer på en skole i Montréal i Canada (1948). Han ble tatt opp på det franske eliteuniversitetet for administrasjon, École nationale d'administration, og ble uteksaminert derfra i 1952. Samme år giftet han seg med Anne-Aymone Sauvage de Brantes som han fikk fire barn med: Valérie-Anne (1953), Henri (1956), Louis (1958) og Jacinthe (1960).

Karriere til 1974

[rediger | rediger kilde]

Han startet sin karriere i de sentrale skattemyndighetene, Inspection générale des finances etter avsluttet utdannelse. I 1954 (28 år gammel) ble han her direktør og assosiert til regjeringssjefens kabinett. I 1956 gav han opp denne karrieren for å bli representant i Frankrikes nasjonalforsamling for departementet Puy-de-Dôme (som sin bestefar). Han var finansstatssekretær i 1959–1962.

I 1962, mens han var kandidat for statsrådsposten for økonomi og finans, brøt hans parti Centre National des Indépendants et Paysans (CNIP) med gaullistene. D'Estaing nektet å gå av og grunnla sitt eget parti, Républicains indépendants (RI) som i 1978 gikk opp i UDF. Han måtte forlate statsrådsposten i 1966 på grunn av dalende popularitet.[trenger referanse] Han fortsatte videre som et sentralt medlem i nasjonalforsamlingen. Han jobbet mot presidenten, Charles de Gaulle som i d'Estaings øyne var for skeptisk mot den europeiske samlingen (helt konkret innlemmelsen av Storbritannia i Det europeiske økonomiske fellesskap).[trenger referanse] Dessuten var d'Estaing mot en reform av de franske regionene i 1969.[trenger referanse] De Gaulle hadde knyttet sin stilling til referendumet om dette og gikk av etter at refomforslaget falt gjennom.

I det påfølgende presidentvalget støttet d'Estaing og hans parti Georges Pompidou. Etter Pompidous seier ble d'Estaing igjen statsråd for økonomi og finans. I 1974 døde Pompidou uventet. D'Estaing ble presidentkandidat og klarte ikke bare å få støtte fra sentrumspartiene, men også fra gaullistene. Disse ville forhindre at venstresidens kandidat François Mitterrand ble valgt. D'Estaing vant med 50,81 % og ble i mai 1974 Frankrikes president, 48 år gammel.

President 1974–1981

[rediger | rediger kilde]

I løpet av sitt presidentskap måtte han kjempe mot økonomiske nedgangstider etter oljekrisen som førte til inflasjon, høy arbeidsløshet og sosial uro. På den annen side klarte han å gjennomføre flere reformer som moderniserte Frankrike, blant annet en ny abortlov, en skilsmissereform og senket myndighetsalder fra 21 til 18 år. Også utbyggingen av høyhastighetstognettet TGV ble påbegynt under ham.

Han gjorde gaullisten Jacques Chirac til sin statsminister. Når de etter en tid ble uoverens om politikken, ble Chirac avløst av Raymond Barre.

Utenrikspolitisk var den europeiske integrasjonen sentral for d'Estaing. Han var med på å grunnlegge det europeiske monetære system, som ledet til euroen. Også opprettelsen av Europaparlamentet skjedde i hans tid som president. Han samarbeidet tett med den tyske forbundskansleren Helmut Schmidt som han også ble personlig venn med utover deres perioder som regjeringssjefer. I 1975 inviterte han regjeringssjefene fra Vest-Tyskland, Italia, Japan, Storbritannia og de Forente Stater til et møte i Rambouillet for å grunnlegge G6 (senere G8, med Canada og Russland), en koalisjon av de økonomisk ledende stater.

Han fortsatte å forsvare Frankrikes særstilling internasjonalt. Overfor de tidligere franske koloniene var hans politikk til dels kontroversiell, særlig Frankrikes engasjement i krisen i Den sentralafrikanske republikk i slutten av 1970-tallet er omdiskutert, selv om d'Estaing til slutt hjalp å fjerne diktatoren Jean-Bedel Bokassa.[trenger referanse] Bokassa hadde tidligere gitt d'Estaing diamanter i personlig gave, noe som utløste en skandale i Frankrike i 1981 og skadet hans omdømme betydelig. Det var med på å føre til at han tapte presidentvalget dette året mot François Mitterrand.[trenger referanse]

Etter 1981

[rediger | rediger kilde]

Etter tapet trakk han seg midlertidig tilbake fra politikken. I 1984 ble han igjen valgt til parlamentsmedlem. Han engasjerte seg ikke særlig i den nasjonale politikken, men heller regionalt og europeisk. Han var representant i Europaparlamentet 1989-1993 og leder for Europabevegelsen fra 1989 til 1997. Han ble valgt til president for det europeiske konvent 2001. Her var han med på å utarbeide et forslag til en europeisk grunnlov, fremlagt 2003. I årene som fulgte forble han en ettertraktet foredragsholder for europasaken.

Regionalt var han leder for regionalrådet for Auvergne fra 1986 til 2004 da han tapte valget. Han var også i en periode leder i partiet UDF (1988–1996). Det var i denne perioden flere muligheter for en comeback i nasjonalpolitikken som ikke realiserte seg.[trenger referanse]

Død

[rediger | rediger kilde]

Giscard døde den 2. desember 2020 i Authon i departementet Loir-et-Cher av komplikasjoner forårsaket av covid-19.[24] Han ble 94 år gammel.[25][26][27] Han var blitt innlagt med en annen diagnose på Hôpital européen Georges-Pompidou i Paris 14. september og overført til et sykehus i Tours i november. Han fikk tilbringe sine siste dager på sin eiendom i Authon.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Who's Who in France, Who's Who in France biografi-ID 14696[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, oppført som Valery Giscard d'Estaing, Munzinger IBA 00000009749, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 118635[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Genealogics, genealogics.org person ID I00066237[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Europe 1, «L'ancien président Valéry Giscard d'Estaing est mort», internblad Europe 1, verkets språk fransk, utgitt 2. desember 2020, besøkt 2. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Financial Times, www.ft.com, utgitt 2. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Le Parisien[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c Le Monde[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Agence France-Presse, verkets språk fransk, twitter.com, tweet-ID 1334260242776023041, utgitt 2. desember 2020, besøkt 2. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ racef.es[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ «Der Karlspreisträger 2003 Valéry Giscard d´Estaing», arkiv-URL web.archive.org, verkets språk tysk, arkivert hos Wayback Machine, besøkt 14. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ BOE ID BOE-A-1978-18087[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ BOE ID BOE-A-1976-21450[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ BOE ID BOE-A-1963-10075[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ kongehuset.dk[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ www.legiondhonneur.fr, besøkt 15. mai 2022[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ a b www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ a b www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ www.quirinale.it[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ www.academyofathens.gr[Hentet fra Wikidata]
  22. ^ Suomen Valkoisen Ruusun ja Suomen Leijonan ritarikunnat, side(r) 498[Hentet fra Wikidata]
  23. ^ Karlsprisens internettside: Der Karlspreisträger 2003 Arkivert 24. september 2014 hos Wayback Machine. besøkt 28. juni 2014
  24. ^ Valéry Giscard d’Estaing, former French president, dies at 94 The Washington Post, 2 December 2020
  25. ^ «L'ancien président Valéry Giscard d'Estaing est mort des suites du Covid». Europe 1 (på fransk). Besøkt 3. desember 2020. 
  26. ^ «Valéry Giscard d'Estaing est mort à l'âge de 94 ans». BFMTV (på fransk). Besøkt 3. desember 2020. 
  27. ^ «Valéry Giscard d’Estaing dies after Covid-19 diagnosis». The Guardian. 2. desember 2020. Besøkt 2. desember 2020. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forrige mottaker:
Euroen 		Mottager av Karlsprisen
 Neste mottaker:
Pat Cox
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Valéry_Giscard_d’Estaing&oldid=24529629»