Thrasybulos

Thrasybulos Θρασύβουλος
Født		ca. 440–årene Athen
Død		388 f.Kr. Aspendos
Beskjeftigelse		Politiker, militært personell
Embete		Strategos
Far		Lycus
Nasjonalitet		Antikkens Athen
Militær grad		Strategos
Deltok i		Peloponneskrigen Korintkrigen

Thrasybulos (gresk: Θρασύβουλος, «modig–viljet», død 388 f.Kr.) var en athensk strategos og demokratisk leder. I det oligarkiske kuppet i Athen i 411 f.Kr. valgte de prodemokratiske sjømennene ved Samos ham til general og gjorde ham til den øverste lederen for den vellykkede demokratiske motstanden til kuppet. Som general var han ansvarlig for å kalle tilbake den kontroversielle Alkibiades fra eksil, og de to arbeidet mye sammen de neste årene. I 411 og 410 ledet Thrasybulos sammen med Alkibiades og andre den athenske flåten til flere kritiske seiere.

Etter Athens nederlag i Peloponneskrigen ledet Thrasybulos den demokratiske motstanden til den nye oligarkiske styresmakten, nå kjent som de Tretti tyranner, som spartanerne innsatte i Athen. Han ledet en liten styrke av eksilanter som invaderte Attika i 404. Han beseiret først en spartansk garnison før han slo styrkene til oligarkiet. I etterkant av disse seirene ble demokratiet gjeninnsatt i Athen. Som leder for det fornyede demokratiet i det 4. århundre f.Kr., talte Thrasybulos for en politikk med motstand mot Sparta og forsøkte å gjeninnføre Athens imperielle makt. Han ble drept i 388 f.Kr. mens han ledet en athensk marinestyrke under Korintkrigen.

Personliv og tidlig karriere

Nesten ingenting er kjent om Thrasybulos' bakgrunn eller hans tidlige liv. Hans far het Lykos, og han tilhørte demen Steiria i Athen. Han ble antagelig født mellom 455 og 441 f.Kr., selv om en dato så sent som i 430–årene ikke kan utelukkes. Han var gift og hadde to barn. Flere fakta gjør det klart at han var fra en velstående familie: Han hadde embetet trirark som involverte betydelige personlige utgifter, ved flere anledninger, og i det 4. århundre f.Kr. kunne hans sønn betale en betydelig bot på 10 talenter.

Thrasybulos var innen 411 etablert som prodemokratisk politiker, slik hendelsene som nevnes nedenfor vil gjøre tydelig. Han nevnes ikke før denne tiden i noen kilder. Som politiker talte han for flere ulike politikker i løpet av sin karriere. Han var talsmann for athensk imperialisme og ekspansjonisme og sterk tilhenger av Perikles' demokrati. Han ser ikke ut til å utmerket seg som offentlig taler, men Plutark bemerker at han hadde «den kraftigste stemmen blant athenerne.» I perioden han hadde innflytelse innen demokratiet, ser det ut til at han ledet det som i dag vil kalles en populistisk fraksjon.

Kuppet i 411 f.Kr.

En massiv athensk ekspedisjonsstyrke ble i 413 fullstendig utslettet på Sicilia. I etterkant av dette nederlaget befant Athen seg i en krise som var uten sidestykke på den tiden. Byer i dets egeiske imperium begynte å gjøre opprør, og en peloponnesisk flåte seilte for å hjelpe dem. Athen forsøkte å begrense krisen ved å tappe sine reservemidler for å gjenoppbygge flåten og sendte alle skip byen hadde for å etablere en fremrykket marinebase ved Samos.

I denne generelle kriseatmosfæren begynte aristokratene i Athen som lenge hadde ønsket å kaste demokratiet, å agitere offentlig for endring i styresmakten. De dannet en konspirasjon for å gi et oligarki makten i Athen. Deres plan inkluderte å kalle tilbake Alkibiades som hadde blitt sendt i eksil av den demokratiske styresmakten. Disse oligarkene satte i gang sine planer ved Samos, hvor de lyktes i å oppmuntre et antall samoiske oligarker til å begynne en lignende konspirasjon.

Moderne historikere er ikke enige i Thrasybulos' involvering i dette komplottet. Donald Kagan har foreslått at Thrasybulos var en av de grunnleggende medlemmene til planen og var villig til å støtte et moderat oligarki, men ble fremmedgjort av de ekstreme handlingene til konspirasjonsmedlemmene. R.J. Buck fastholder derimot at Thrasybulos antagelig aldri var involvert i komplottet, muligens fordi han var fraværende fra Samos da det ble satt i gang.

Da konspiratørene returnerte til Athen, lyktes de i å gjøre slutt på det demokratiske styret og innsatte et oligarki med 400 herskere. Men ved Samos gikk ikke kuppet like problemfritt. Samoiske demokrater fikk høre om konspirasjonen og informerte fire innflytelsesrike athenere, generalene Leon og Diomedon, Thrasybulos og Thrasyllos som på den tiden var hoplitt i rekkene. Med støtte fra disse mennene og generelt de athenske soldatene, klarte de samoiske demokratene å beseire konspiratørene da de forsøkte å ta makten.

Det ble sendt et skip til Athen for å informere om denne suksessen mot oligarkene. Men da det ankom, ble mannskapet arrestert, siden nyheter om en demokratisk seier langt fra var velkommen i den nye oligarkiske styresmakten. Da hæren hørte om dette, avsatte de sine generaler og valgte nye generaler som det ble antatt var mer faste i sin støtte for demokratiet, blant disse var Thrasybulos og Thrasyllos. Hæren hevdet at de ikke hadde gjort opprør fra byen, men at byen hadde gjort opprør fra dem, og var fast bestemt på å stå fast ved demokratiet mens de fortsatte krigen mot Sparta.

Noe av det første Thrasybulos gjorde som general, var å sørge for at Alkibiades ble kalt tilbake, en politikk som han hadde støttet siden før kuppet. Han overtalte sjømennene til å støtte sin plan, seilte for å hente Alkibiades og førte ham til Samos. Målet for denne politikken var å vinne Persias støtte fra spartanerne, siden det ble antatt at Alkibiades hadde stor innflytelse hos Tissafernes. Alkibiades ble valgt som general sammen med Thrasybulos og de andre. Kort tid etter dette, etter opprøret til Évvia, ble styret til de 400 i Athen kastet og erstattet av et bredere oligarki som til slutt måtte vike for demokratiet.

I ledelsen

I månedene som fulgte disse hendelsene, ledet Thrasybulos den athenske flåten i flere betydelige trefninger. I slaget ved Cynossema ledet han en av flankene til flåten og forhindret et athensk nederlag ved å utvide sin flanke for å forhindre omringelse. Slaget endte med athensk seier. Kort tid etterpå ledet Thrasybulos igjen en av flankene til den athenske flåten i slaget ved Abydos som ble nok en athensk seier.

Den athenske strategien ved Kyzikos. Venstre: Alkibiades' lokkestyrke (blå) trekker den spartanske flåten (sort) ut til sjøs. Høyre: Thrasybulos og Theramenes fører sine skvadroner inn bak spartanerne for å avskjære deres retrett mot Kyzikos, mens Alkibiades snur for å møte forfølgelsesstyrken.

Thrasybulos hadde igjen kommandoen over en skvadron i den athenske flåten i slaget ved Kyzikos som var en strålende athensk seier. I dette slaget trakk athenerne den spartanske flåten ut i forfølgelse ledet av Alkibiades. Da spartanerne hadde kommet et godt stykke fra land, dukket to skvadroner under Thrasybulos og Theramenes opp bak dem og avskar deres retrettmuligheter. Spartanerne ble tvunget til å flykte til nærmeste strand hvor Alkibiades gikk i land med sine menn i et forsøk på å ta de spartanske skipene. Men spartanerne begynte med hjelp fra en persisk hær å drive denne athenske styrken til sjøs. Da han så dette, gikk Thrasybulos i land med sin egen styrke for å lette trykket på Alkibiades, og han beordret samtidig Theramenes til å slutte seg til de athenske landstyrkene i nærheten og ta dem med for å forsterke sjømennene og marinesoldatene på stranden. Spartanerne og perserne ble overveldet av ankomsten til flere styrker fra flere retninger, ble beseiret og drevet bort. Athenerne erobret alle de spartanske skipene som ikke ble ødelagt.

Thrasybulos hadde fortsatt kommandoer i 409 og 408, men det er vanskelig å spore hans handlinger. Det ser ut til at han brukte mye tid i felttog i Thrakia og tok tilbake byer og gjenopprettet skattestrømmen fra regionen. Han var i 407 i ledelsen for en flåte som ble sendt for å beleire Fokaia. Men denne beleiringen måtte avsluttes etter at spartanerne under Lysander beseiret athenernes hovedflåte i slaget ved Notion. Dette nederlaget førte til Alkibiades' fall og hans eksil. Thrasybulos ble enten fjernet fra kommandoen på stedet av Alkibiades eller ikke gjenvalgt da hans periode gikk ut. Han var uansett uten embete fra da av og til krigen sluttet.

Thrasybulos deltok riktignok i slaget ved Arginusai i 406. Der var han trirark i den athenske unnsetningsstyrken som ble sendt for å støtte admiralen Konon som var blokkert ved Mytilene. Det slaget var en betydelig athensk seier. Etter slaget tok de ansvarlige generalene mesteparten av sine skip for å angripe peloponnesernes flåte som hadde lagt Konon under blokade. De etterlot en liten styrke under Thrasybulos og hans medtrirark Theramenes for å redde overlevende. Denne operasjonen ble forhindret av en plutselig storm som drev redningsstyrken på land, og et stort antall athenere drukte. Anslag på antall druknede har variert mellom 1000 og 5000

De tretti tyrannene

Etter et nederlag i slaget ved Aigospotamoi ble Athen i 404 tvunget til å overgi seg, og Peloponneskrigen var slutt. I etterkant av denne overgivelsen innsatte den spartanske navarken Lysander et strengt oligarkisk styre i Athen som ble kjent som de Tretti tyranner. Dette styret henrettet et antall borgere og tok fra alle unntatt noen få deres rettigheter. Dette ble etterhvert så ekstremt at selv den moderate oligarken Theramenes kom på kant med styresmakten og ble henrettet. I frykt for sine liv flyktet tallrike athenere til Theben.

Thrasybulos hadde vært en av de første til å motsette seg oligarkiet og ble sendt i eksil til Theben kort tid etter at det kom til makten. Der ble han ønsket velkommen og fikk støtte av den thebanske lederen Ismenias og hans tilhengere som hjalp ham i forberedelsene for hans tilbakereise til Athen. Han ledet i 403 en styrke på 70 eksilanter for å ta Fyle, en forsvarsstilling på grensen mellom Attika og Boeotia. En storm forhindret styrkene til de tretti fra å kaste ham ut umiddelbart, og tallrike landsforviste strømmet til for å slutte seg til ham. Da den spartanske garnisonen i Athen støttet av athensk kavaleri ble sendt for å angripe ham, ledet Thrasybulos sin styrke som nå var på 700 menn, i et overraskelsesraid midt på dagen mot deres leir, drepte 120 spartanere og fikk resten til å flykte.

Fem dager senere ledet han sin styrke som allerede hadde vokst til det punkt at han kunne etterlate 200 menn ved Fyle og ta med seg 1000 menn, til Pireus, Athens havn. Der befestet han Munykia, en høyde som dominerte havnen, og ventet på det kommende angrepet. Styrkene til de tretti, støttet av den spartanske garnisonen, marsjerte til Pireus for å angripe ham. Thrasybulos og hans menn var tallmessig underlegne i forholdet 5 til 1, men holdt en overlegen stilling og trakk antagelig nytte av misnøye i rekkene til oligarkene. I slaget fikk eksilantene oligarkenes styrke til å flykte og drepte Kritias, lederen for de tretti.

Etter denne seieren, flyktet resten av de tretti til Eleusis, og oligarkene inne i Athen begynte å krangle seg i mellom. Nye ledere ble valgt, men de klarte ikke å ta seg av Thrasybulos og ble tvunget til å sende etter hjelp fra Sparta. Men fra Sparta kom nå ikke den aggressive Lysander, men den mer konservative Pausanias. Pausanias' styrke beseiret så vidt Thrasybulos' menn, men bare med stor møye, og han var ikke villig til å legge press på saken og ordnet en avtale mellom Thrasybulos styrker og oligarkene i byen. Demokrati ble gjeninnsatt, mens de oligarkene som ønsket å trekke seg tilbake til Eleusis, gjorde det. Thrasybulos presset gjennom en lov som gav amnesti til alle med unntak av noen få av oligarkene. Dermed forhindret han brutale hevnaksjoner fra de seirende demokratene. For sine handlinger ble Thrasybulos gitt en olivenkrone av sine landsmenn.

Senere handlinger

I det gjeninnsatte demokratiet som ble etablert i 403, ble Thrasybulos en betydelig leder med mye prestisje, selv om han snart ble etterfulgt som statsleder av Arkinos. Therasybulos ser ut til å ha vært talsmann for en mer radikal demokratisk politikk enn befolkningen var villig til å akseptere på den tiden. Han ønsket å gjeninnføre lønn for politisk tjeneste og forsøkte å utvide borgerskapet til alle metoiker og utlendinger som hadde kjempet sammen med ham mot de tretti. Han var innledningsvis forsiktig for ikke å fornærme Sparta, men da persisk støtte ble tilgjengelig ved utbruddet av Korintkrigen, ble han talsmann for aggressive handlinger. Det ser ut til at det var på denne tiden han nådde høyden i athensk politikk. Han satte i gang gjenoppbyggingen av de lange murene som ble ødelagt på slutten av Peloponneskrigen, og ledet athenske kontingenter i slaget ved Nemia og Koroneia. men disse to nederlagene skadet hans politiske makt, og han ble erstattet som statsleder av Konon. Konons seier i slaget ved Knidos gjorde slutt på Spartas drøm om et maritimt imperium.

Thrasybulos svant stort sett hen i flere år mens Konon ledet den athenske flåten til en rekke seire, men i 392 ble Konon fengslet av den persiske satrapen Tiribazos mens han deltok i en fredskonferanse i Sardis. Selv om han ble løslatt, døde han i Kypros uten å returnere til Athen. Thrasybulos ledet fraksjonen som ønsket å avslå fredstilbudet, og fikk tilbake sin stilling på toppen av athensk politikk. Han ledet i 389 en styrke triremer for å samle inn skatt fra byer rundt i Egeerhavet og for å støtte Rhodos hvor et demokratisk styre strevde mot Sparta. I dette felttoget la Thrasybulos et grunnlag for et athensk imperium etter modellen i det 5. århundre f.Kr. Han erobret Bysantium, innførte skatt på skip som passerte gjennom Hellespont og samlet skatt fra mange av øyene i Egeerhavet. Da han ledet sin flåte sørover gjennom Egeerhavet i 388, herjet hans soldater markene til Aspendos. Som hevn raidet aspendierne den athenske leiren om natten. Thrasybulos ble drept i sitt telt.

Fremskrittene Thrasybulos gjorde i dette felttoget ble snart reversert av persisk intervensjon. De var alarmert av at noe som minnet om det athenske imperiet plutselig dukket opp. Det gamle athenske imperiet hadde drevet dem fra Egeerhavet i det 5. århundret, derfor begynte perserne å støtte Sparta, og en persisk flåte var snart i Hellespont der de truet Athens kornforsyninger. Det ble raskt inngått en fredsavtale på samme betingelser som athenerne hadde avslått i 392. Thrasybulos' felttog som selv om det var imponerende vellykket i å spre athensk innflytelse, hadde liten langvarig effekt, siden de fikk Persia til å tvinge athenerne til å gi opp det de hadde skaffet seg.

Vurdering

Thrasybulos ble vidt anerkjent som en suksessrik militær kommandant. De fleste betydelige antikke historikere gav ham noe av æren for de dramatiske athenske seirene til Alkibiades i 411, men noen få, slik som Cornelius Nepos, påpekte den avgjørende rollen som Thrasybulos spilte i disse slagene. Nyligere historikere som Donald Kagan og R.J. Buck heller også mot denne analysen og peker på den rolle Thrasybulos spilte i utformingen av athensk strategi i alle disse slagene, og spesifikt til det avgjørende grep han tok ved Kyzikos og som reddet Alkibiades' styrke fra å bli knust. Han vendte et potensielt athensk nederlag til en strålende seier. R.J. Buck har foreslått at Thrasybulos led under en «antidemokratisk tradisjon i antikk historiografi,» som førte til at mange forfattere minimaliserte bedriftene til en av demokratiets sterkeste forsvarere.

Gjennom sin karriere forsvarte Thrasybulos demokratiet i Athen mot dets motstandere. Han var en av de få innflytelsesrike borgere som samoierne stolte på til å forsvare sitt demokrati og som flåten valgte til å lede den gjennom den vanskelige tiden med konflikten mot de fire hundre. Thrasybulos risikerte senere livet i sin motstand mot de tretti tyrannene da få andre gjorde dette, og hans handlinger førte til at demokratiet raskt ble gjeninnsatt. Cornelius Nepos sa at «denne edleste handlingen, er alene Thrasybulos' verk. For da de tretti tyranner, utnevnt av lakedaimonierne, holdt Athen undertrykket i en tilstand av slaveri og hadde delvis sendt i eksil fra sitt land og delvis dømt til døden et stort antall av borgere viss lykke hadde spart i krigen og hadde delt deres konfiskerte eiendom mellom seg, var han ikke bare den første, men også den eneste i denne samlingen som erklærte krig mot dem.» John Fine peker på mildheten som Thrasybulos og de andre demokratene etter seieren viste ovenfor de tretti som et nøkkelbidrag for å reetablere et stabilt styre i Athen. Mens mange bystater i den greske verden brøt sammen i sykluser av borgerkrig og hevnaksjoner, forble Athen forent og demokratisk uten avbrytelse frem til slutten av det 3. århundre f.Kr., og demokratiet, selv om det ble avbrutt flere ganger av erobring eller revolusjon, fortsatte der til romersk tid, flere århundre senere.

Dermed vant Thrasybulos lovprisning som athensk patriot og fast, prinsipiell demokrat. Han har derimot blitt kritisert av moderne historikere for ikke å anerkjenne at Athen i det 4. århundre f.Kr. ikke kunne opprettholde en imperialistisk politikk. R.J. Buck foreslår at Thrasybulos som ble voksen mens demokratiet og imperiet under Perikles var på sin høyde, aldri aksepterte at det ødeleggende tapet Athen led i Peloponneskrigen gjorde at de tidene ikke kunne komme tilbake.

Thrasybulos var en dyktig general, særlig i marin krigføring, og en brukbar taler, men ble jevnlig overskygget eller skjøvet til side av mer karismatiske eller spektakulært vellykkede ledere. Buck har sammenlignet han med Winston Churchill, en annen forkjemper for imperialistisk politikk som fastholdt sin tro etter at historien hadde vendt seg mot ham og som hadde sin mest innflytelsesrike tid i sitt lands mørkeste time. Gjennom to tiår med innflytelse, enten i eller utenfor lederskapet, forble Thrasybulos en fast forkjemper for tradisjonelt athensk imperialistisk demokrati, og han døde i kampen for den samme sak som han talte for da han først dukket opp i 411.

Litteratur

(en) The Public Orations of Demosthenes/On the Embassy – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden

• Diodorus Siculus, Library Fra Perseus Project. Oversatt til engelsk av C.H. Oldfather.
• Cornelius Nepos, Lives Arkivert 27. januar 2006 hos Wayback Machine. Fra ccel.org. Oversatt til engelsk av John Selby Watson, MA.
• Thukydid, Historien om Peloponneserkrigen
• Xenofon, Hellenica
• Buck, RJ, Thrasybulus and the Athenian Democracy: the Life of an Athenian Statesman, 1998, (= Historia Einzelschriften, vol. 120), Stuttgart: Franz Steiner Verlag. ISBN 3-515-07221-7.
• Fine, JVA, The Ancient Greeks: A critical history, 1983, Cambridge: Harvard University Press. ISBN 0-674-03314-0.
• Hornblower, S & Spawforth A., The Oxford Classical Dictionary, 2003, Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-866172-X.
• Kagan, D, The Peloponnesian War, 2003, New York: Penguin Books. ISBN 0-670-03211-5.