[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Herodot

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Herodot
Fødtca. 484 f.Kr.Rediger på Wikidata
Halikarnassos, Mausoleet i Halikarnassos
Dødca. 425 f.Kr.Rediger på Wikidata
Thurioi
BeskjeftigelseHistoriker, politiker, skribent, geograf Rediger på Wikidata
NasjonalitetHalikarnassos
Herodot på Commons

Herodot (gresk: Ἡρόδοτος – Hēródotos; latin: Hērodotus; født 484 f.Kr., død ca. 425 f.Kr.) fra Halikarnassos (nåværende Bodrum i Tyrkia) var en dorisk historiker i antikken som er nesten utelukkende kjent for sitt historieverk Undersøkelse (Gresk: Historia) som handler om persernes invasjon i antikkens Hellas.

Herodots Historie handler om de persiske invasjoner av Hellas i årene 490 og 480 f.Kr., hvor grekerne vant mot alle odds. Første halvdel av verket handler imidlertid ikke om perserkrigene, men om forhistorien, og Herodot, som har en ualminnelig fortellerglede, kommer derfor ut i lange digresjoner om ulike kulturer fra fortiden og hans egen samtid; Lydia, Persia, Egypt, Babylonia, Skytia. I den forstand er Herodots Historie også en verdenshistorie.

Det hadde vært historieskrivere før Herodot, først og fremst Hekataios, men Herodot er den første som har blitt bevart for ettertiden, og allerede i oldtiden ble han oppfattet som grunnlegger av historiesjangeren. Cicero kaller ham således «historiens far» (pater historiae).

For Herodot hadde historiē ikke betydningen ‘historie’, men «utforskning» (av (w)id- «se, erfare»).

Hans liv

[rediger | rediger kilde]

Det meste som vites om Herodots liv er glimt fra hans eget verk.

Men ifølge den bysantinske, leksikalske ordboken kjent som Suda, ble han sendt i eksil fra Halikarnassos etter å ha vært involvert i et mislykket statskupp mot det herskende dynastiet. Han trakk seg da tilbake til øya Samos. Det ser ut til at han aldri returnerte til Halikarnassos, til tross for at det virker som han var svært stolt av sin by og dens dronning, Artemisia I av Karia.

Det må ha vært under sitt eksil at han foretok reisene han beskriver i Historier. Disse reisene førte ham til Egypt, så langt sør som Nilens første katarakt, til Ukraina, Italia og Sicilia. Hans beskrivelse av Babylon inneholder svært vage bemerkninger som: «folk som ikke har vært der, vil finne det svært vanskelig å tro at...» og «dette var fremdeles tilfellet i mine dager», men han hevder at han ikke har besøkt byen, og hans beskrivelse er svært usannsynlig.

Herodot nevner et intervju med en informant i Sparta, og han bodde nesten helt sikkert en stund i Athen. I Athen ble han kjent med de berømte muntlige tradisjonene til framstående familier, særlig alkmaeonidene, som Perikles tilhørte på morssiden. Men siden athenerne ikke aksepterte utlendinger som borgere, må Herodot ha følt seg malplassert der. Da Athen trengte borgere til den italienske kolonien Thurii i 444 f.Kr., var Herodot ifølge Suda blant dem som var villige til å dra. Det er usikkert om han døde i sin adopterte by.

På et tidspunkt ble Herodot en logios, en gjenforteller av logoi eller fortellinger, skrevet i prosa. Hans verk var opprinnelig presentert muntlig og var laget slik at det skulle ha et nesten teatralsk element. Hans emner omfatter ofte slag eller andre politiske hendelser, og særlig det praktfulle ved fremmede land. Han gjennomførte turnéer til greske byer og de største religiøse og atletiske festivalene hvor han opptrådte og forventet betaling.

Det kan ha vært konflikten mellom Athen og Sparta i 431 f.Kr. (Peloponneserkrigen) som inspirerte ham til å samle fortellingene sine til en kontinuerlig fortelling. Siden de sentrerte på temaet om Persias imperielle fremgang som bare et forent Athen og Sparta hadde klart å stå i mot, kan de sees på som en kritikk av, eller angrep på, den krigshissingen som truet med å omfatte hele den greske verdenen.

Bidrag

[rediger | rediger kilde]

Herodot har overlevert en stor mengde med informasjon om verdenen på hans tid. Han rapporterer for eksempel at Nilens årlige oversvømmelse skal ha vært et resultat av snøsmelting lenger sør. Hans kommentar til dette er at han ikke kan forstå hvordan det kan være snø i Afrika, den varmeste delen av den kjente verden. Vi vet at dette ikke er den egentlige grunnen, men hadde det ikke vært for Herodots måte å sammenligne alle teorier som var kjent for ham, hadde vi antagelig aldri oppdaget at en slik hydrologisk spekulasjon fantes i antikkens Hellas. Han viderefører også rapporter fra fønikiske sjømenn om at mens de seilte rundt Afrika, «så de solen på høyre side mens de seilte vestover». Takket være denne korte beskrivelsen som nesten bare er en ettertanke, har moderne forskere klart å fastslå at Afrika faktisk ble seilt rundt av antikke sjøfarere, for dette er nøyaktig hvor solen er på denne geografiske posisjonen.

Historie ble skrevet mellom 431 og 425 f.Kr. og ble delt opp i ni bøker av senere redaktører, oppkalt etter de ni musene (Historiens muse, Klio, representerer den første boken).

Ettersom verket skrider frem blir det tydelig at Herodot fullfører sitt ønske i åpningen om å «forhindre at de store og flotte handlingene til grekerne og barbarene mister æren de har krav på, og å nedtegne hvilke årsaker som førte dem i konflikt.» Det er bare i dette perspektivet at hans åpningsdiskusjon om antikkens stjeling av koner er forståelig. Han forsøker å avsløre hva som fikk Vesten og Østen til å bli fiender, og myten er den eneste kilden han kan bruke for å finne informasjon om emnet.

De første seks bøkene tar bredt for seg fremveksten av det persiske riket. Fortellingen begynner med en beretning om de første vestlige monarkene som kom i konflikt med et østlig folk, Krøsus av Lydia angrep de greske bystatene i Jonia før han (ved å mistolke et kryptisk orakel) også angrep perserne. Som det skjer mange ganger gjennom Historie for de som ser bort fra god rådgivning, mistet snart Krøsus sitt kongedømme og nesten sitt liv. Krøsus ble beseiret av Kyros den store, grunnlegger av perserriket og Lydia ble en persisk provins.

Den andre boken utgjør en lengre digresjon om Egypts historie som Kyros' etterfølger, Kambyses II, annekterer til riket. De følgende fire bøkene tar for seg den videre veksten til riket under Dareios I, det joniske opprøret og brenningen av Sardis, en handling som athenerne og minst en annen gresk polis deltok i. Den sjette boken beskriver det første persiske streiftoget inn i Hellas, et angrep på de som hjalp jonerne og som hevn for det påfølgende angrepet på Sardis, som endte med persernes nederlag i 490 f.Kr. i slaget ved Marathon, nær Athen.

De siste tre bøkene beskriver forsøket til den persiske kong Xerxes I på å hevne det persiske nederlaget ved Marathon, og endelig å absorbere Hellas inn i riket. Historie ender i år 479 f.Kr. med at den persiske invasjonsstyrken led både et knusende nederlag i et sjøslag ved Salamis og nesten fikk utslettet sine landstyrker i slaget ved Plataiai. Perserriket stoppet dermed ved Egeerhavets kystlinje i Lilleasia, fremdeles truende, men kuet.

Det er mulig å se det materielle temaet av persisk makt og dets forskjellige utløp som en rød tråd gjennom fortellingens årsak og virkning, hybris og skjebne, hevn og vold. Selv de merkelige og fantastiske fortellingene som blir spredt i teksten, har sin kilde i denne drivkraften. Hver gang en persisk monark krysser vann eller andre grenserom, får det konsekvenser: Kyros angriper massagetene på den østlige bredden av en elv og ender opp halshogd, Kambyses angriper etiopierne sør for Egypt over ørkenen og blir gal, Dareios angriper skyterne mot nord og kastes over Donau og Xerxes går over Hellespont og hans styrker knuses av grekerne. Han returnerer alltid til oppgaven med å svare på hvordan og hvorfor grekerne og perserne gikk inn i den største konflikten som da var kjent og hva som var konsekvensene, selv om han til tider tar store avstikkere i beretningen.

Meninger

[rediger | rediger kilde]

Herodots nyvinning har gitt ham tvillingtitlene historiens far og løgnens far. Som disse epitetene antyder, har det vært en lang debatt, i det minste fra tiden til Ciceros Om lovene (bok 1, kapittel 5), om holdbarheten i hans fortellinger, og i hvilken grad han selv visste at han fabrikkerte historier. Alle slags karakteristikker har dukket opp, fra en ond og bevisst fiksjonaliserende Herodot til en uvitende Herodot hvis kilder «så ham komme på lang avstand».

Vurdering av hans verk

[rediger | rediger kilde]

Der er mange tilfeller hvor Herodot rapporterer flere av de viktigste beretningene om et emne eller en prosess, og så sier sin mening om hvilken han tror er mest sannsynlig, enten fordi han er usikker på sannheten i en hendelse, eller ikke er overbevist av foreliggende fakta. Historie ble ofte kritisert i antikken for metodefeil, unøyaktighet og til og med plagiat. Lukian av Samosata angrep Herodot som løgner i Verae historiae og gikk til og med så langt som å nekte ham plass blant de berømte på de velsignedes øy. Herodots metoder har blitt sett på i et mer positivt lys av mange moderne historikere og filosofer, særlig de som lette etter et eksempel på et relativt objektivt, historisk forfatterskap. Men med tanke på sensitiviteten i emnet, selve grunnlaget i historiens disiplin, er ikke dette allment akseptert. Angrep har blitt utført av flere forskere i moderne tid, noen få hevder at Herodot overdriver sine reiser og fabrikkerte kildene. Fra Herodot stammer den utbredte misforståelsen at Egypts pyramider ble reist av slaver.[1]

Oppdagelser som ble gjort mot slutten av det 19. århundre har hjulpet til med å rehabilitere Herodots rykte en del. Arkeologiske studier av den nå undersjøiske antikke byen Heraklion ble grunnlagt under det nye rike i Egypt.[2] På grunn av dette har respekten for hans nøyaktighet økt, i tillegg til kvaliteten og innholdet i hans observasjoner. Herodot er nå anerkjent som en pionér, ikke bare i historien, men i etnografi og antropologi.

Trivialiteter

[rediger | rediger kilde]

I boken (og filmen) Den engelske pasienten av Michael Ondaatje leser en av hovedpersonene, grev Laszlo de Almásy (en historisk person), stadig fra Herodots Historie for å finne opplysninger om fortidens folkeslag, og han siterer flere ganger fra boken.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Herodot i norsk oversettelse (bokmål)

[rediger | rediger kilde]

Herodot i engelsk oversettelse

[rediger | rediger kilde]
  • Flere engelske oversettelser av Historie av Herodot er tilgjengelige for lesning i flere utgaver. De som er mest tilgjengelige er oversatt av:
    • A. D. Godley, 1920; revidert 1926. Nytrykk 1931, 1946, 1960, 1966, 1975, 1981, 1990, 1996, 1999, 2004. Tilgjengelig i fire deler fra Loeb Classical Library, Harvard University Press. ISBN 0-674-99130-3 Skrevet med gresk til venstre og engelsk til høyre.
    • Aubrey de Sélincourt, opprinnelig 1954; revidert av John Marincola i 1972. Flere utgaver fra Penguin Books er tilgjengelige.
    • David Grene, Chicago: University of Chicago Press, 1985.
    • George Rawlinson, oversettelse 1858–1860. Public domain; mange utgaver tilgjengelig, selv om Everyman Library og Wordsworth Classics utgavene er de vanligste trykte.
    • Robin Waterfield, Oxford World's Classics, 1998.

Sekundærlitteratur om Herodot

[rediger | rediger kilde]
  • Bakker, Egbert e.a. (red.), Brill's Companion to Herodotus. Leiden: Brill, 2002
  • Evans, J. A. S., Herodotus. Boston: G. K. Hall, 1982.
  • — . Herodotus, Explorer of the Past: Three Essays. Princeton, NJ: Princeton University Press, 1991.
  • Fehling, Detlev. Herodotus and His "Sources": Citation, Invention, and Narrative Art. Translated by J.G. Howie. Arca Classical and Medieval Texts, Papers, and Monographs, 21. Leeds: Francis Cairns, 1989.
  • Flory, Stewart, The Archaic Smile of Herodotus. Detroit: Wayne State University Press, 1987.
  • Fornara, Charles W. Herodotus: An Interpretative Essay. Oxford: Clarendon Press, 1971.
  • Hartog, F., The Mirror of Herodotus. Berkeley, CA: University of California Press, 1988.
  • Lateiner, D., The Historical Method of Herodotus. Toronto: University of Toronto Press, 1989.
  • Momigliano, A., The Classical Foundations of Modern Historiography. University of California Press, 1992.
  • Pritchett, W. K., The Liar School of Herodotus. Amsterdam: Gieben, 1991.
  • Romm, James S. Herodotus. New Haven, CT; London: Yale University Press, 1998 (hardcover, ISBN 0-300-07229-5; paperback, ISBN 0-300-07230-9).
  • Thomas, R., 'Herodotus in Context; ethnography, science and the art of persusion'. Oxford University Press 2000.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Lehner, Mark (1997): The complete pyramids (s. 39), forlaget Thames and Hudson, London, ISBN 978-0-500-28547-3
  2. ^ Heracleum: The Legendary Submerged City

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Wikisource har originaltekst relatert til denne artikkelen:
Herodot

Oversettelser på nettet

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Herodot&oldid=23621683»