Paionia

Paionia (gresk Παιονία, latin Paeonia) var i antikken landet til paionerne, gresk Παίονες. Hva som var grensene til Paionia, som den tidlige historien til de som bodde der, er meget uklart. Det er antatt at Paionia var lokalisert i den samme regionen som Trakia. Fra klassisk tid, perioden mellom rundt 500 til 300 f.Kr., synes Paionia å ha bestått av hele Vardardalen og det omliggende området i hva som i dag er en smal stripe langs den nordlige delen av Hellas, det meste av dagens Nord-Makedonia, en liten del vestlige Bulgaria.^[1] Paionia var lokalisert umiddelbart nord for Kongeriket Makedonia (som løselig tilsvarer dagens moderne greske region Makedonia og til sørøst for Dardania (tilsvarer løselig til dagens moderne Kosovo). I øst var trakere og i vest illyrere.

Opprinnelse

Det har vært spekulert i om paionerne kan ha vært trakere,^[2] eller av blandet trakisk-illyrisk opprinnelse.^[3] Paionerne ble senere hellenisert.^[4] Lingvistisk har paionisk språk blitt ulikt knyttet til nabospråk som illyrisk og trakisk, og muligens også et blandingsspråk av illyrisk og trakisk.^[5] Flere østlige paioniske stammer, blant annet agrianerne, falt åpenbart innenfor den trakiske sfære av innflytelse. Dog i henhold til den nasjonale legende (Herodot v. 13), var de teukritiske kolonister fra Troja. Homer forteller om paionerne i Iliaden (bok II, linje 848), som kom fra Axios for å slåss sammen med trojanerne, men Iliaden nevner ikke om de var i slekt med trojanerne. Homer nevner en av deres høvdinger som en viss Pyraechmes (uten henvisning til slekt), men senere i Iliaden (bok 21) nevner Homer en annen høvding, Asteropaeus, sønn av Pelagon.

Før regimet til Darius Hystaspes (Dareios I av Persia) hadde de kommet så langt øst som til Perinthos i Thrakia ved Marmarahavet. På den tiden var Mygdonia, sammen med Krestonia, underlagt dem. Da Xerxes I av Persia krysset Khalkidiki på sin veg mot Therma (senere omdøpt til Thessaloniki) er det sagt at han marsjerte gjennom hele området til paionerne. De okkuperte hele dalen Axios (i dag Vardar) så langt innover landet som til Strobi, dalene til øst for den så langt som til elven Struma og landet rundt Astibo og elven av samme navn hvis vann som de døpte sine konger. Imathia, løselig distriktet mellom Haliakmon og Axios som en gang ble kalt for Paionia; og Pieria and Pelagonia var bosatt av paionerne. Som konsekvens av at kongeriket Makedonia vokste i makt, og under press fra deres trakiske naboer, ble paionernes området betydelig minsket, og i historisk tid var den begrenset til området nord for Makedonia fra Illyria til Struma.

I gresk mytologi ble det sagt at paionerne hadde avledet deres navn fra Paion, sønnen til Endymion.^[6]

Paioniske kongedømme

I tidlige tider var hovedsetet for de paioniske kongene Bylazora (i dag Veles i Nord-Makedonia) ved Axios; senere flyttet kongene sitt hovedsete til Stobi (i dag Pusto Gradsko). En tid deretter vokste de ulike høvdingdømmene sammen til kongedømme sentrert i sentrale og øvre elveløpene ved elvene Vardar og Struma. De slo seg sammen med illyrerne og infiltrerte de mest befolkede områdene nordpå av den hellenistiske staten Makedonia. Illyrerne som hadde en kultur som innbefattet piratvirksomhet ville ha blitt kuttet av fra en del handelsruter om bevegelsen gjennom dette landet hadde blitt blokkert. De angrep uten hell det nordlige forsvaret til det makedonske området i et forsøk på å legge det under seg. I 360-359 f.Kr. angrep de sørlige paioniske stammene Makedonia,^[7] i støtte av en illyrisk invasjon.

Den makedonske kongefamilien ble kastet ut i en usikkerhet da Perdikkas III av Makedonia døde, men hans bror, Filip II av Makedonia, grep tronen, reformerte hæren med falankser (gresk infanteri), og stoppet både den illyriske invasjonen og de paioniske angrepene ved bevæpne grenene som var den nordligste delen som han aktet å forsvare. Han fulgte Perdikkas' suksess i 358 f.Kr. med et hærtokt dypt inn i nord, inn i Paionia.^[8]^[9]^[10] Dette angrepet reduserte det paioniske kongedømmet, da hersket av Agis, til delvis selvstyrt, men underkastet rike og som førte til en gradvis og formell hellenisering av paionerne. Det forente også de hellenistiske folkene og stammene som ikke tidligere hadde tilhørt en annen hellenistisk stat innenfor regionen. En paionisk kontingent deltok i Aleksander den stores hær.

På den tiden da perserne invaderte, hadde paionerne ved nedre Strauma tapt, mens de nord ennå satt på sine besittelser. Datteren til Audoleon, en av paionernes konger, var hustruen til Pyrrhos, kongen av Epirus, og Aleksander den store ønsket å love bort sin søster Kynane til Langaros, konge av agrianerne, som hadde vist seg lojal til Filip II. Aleksanders mor var fra hellenistiske Epirus og med slekt fra Epirotøyene. Et dynasti som fortsatte via styrene til de paioniske kongene.

Kultur

Paionerne omfattet en rekke uavhengige stammer som alle til sist ble forent under styret til enkelt konge. Lite er kjent om deres skikker og kultur. De tilpasset seg kulten til Dionysos, kjent blant dem som Dyalos eller Dryalos, og historikeren Herodot nevner at trakiske og paioniske kvinner ofret til dronning Artemis (antagelig Bendis). De dyrket solen i form av en liten rund disk plassert på enden av en stålpe. En passasje hos forfatteren Athenaios synes å indikere at det var et språklig slektskap med befolkningen i Mysia. De knappe levningene som er igjen i dag av paioniske språket er for lite til at det kan bedømmes. De drakk øl brygget på bygg og ulike avkok fra planter og urter. Landet var rikt på gull og en bituminøs form for tre (eller stein som brøt ut i flammer i kontakt med vann) kalt for tanrivok eller tsarivos.

De paioniske konge utstedte mynter fra Filip II av Makedonias tid og framover, og kongenavnene er skrevet på gresk. Alle navnene på kongen som har kommet ned til oss er også greske; Agis, Ariston, Audoleon, Lycceios, etc, noe som gjør forbindelsen illyrisk eller tragisk vanskeligere å forklare.

Kvinnene var kjente for deres industri. I denne sammenhengen forteller Herodot (v. 12) historien at da Dareios I av Persia hadde sett ved Sardis en vakker paionisk kvinne bære en krukke på sitt hode, ledet hest til drikkevann, og spinnet lin, alt på samme tid, spurte han hvem hun var. Etter å ha blitt informert at hun var paionisk, sendte Dareios instruksjoner til Megabazos, kommandanten i Trakia, om å deportere to stammer av denne nasjonen uten nøling til Asia. En inskripsjon, oppdaget i 1877 ved Olympia på basen til en statue, hevder at statuen var blitt reist av samfunnet til paionerne til ære for deres kongen og grunnlegger Dropion. En annen konge, hvis navn opptrer som Lypperios på et fragment av en inskripsjon som er funnet i Athen angående en avtale om allianse er uten tvil identisk med Lycceios eller Lycpeius av paionerne som er funnet på mynter.^[11]

Nedgang

I 280 f.Kr. invaderte gallere under Brennus galleren og herjet landet til paionerne som ble ytterligere presset av dardanere. Paionerne hadde ikke annet valg enn å gå sammen med makedonerne. Til tross for deres samlede anstrengelser ble deres hær beseiret. Paionia ble konsolidert igjen, men i 217 f.Kr. la den makedonske kongen Filip V av Makedonia (220-179 f.Kr.), sønn av Demetrios II, under seg de adskilte regionene av Dassaretia og Paionia. Rundt 70 år senere, i 168 f.Kr., erobret romerske legioner Makedonia. Paionia ved Axios utgjorde andre og tredje distrikter under den nye romerske provinsen Makedonia.^[12] Århundrer senere under keiser Diokletian ble Paionia og Pelagonia til sammen en ny romersk provins, Macedonia Secunda eller Macedonia Salutaris, som tilhørte Pretorianske prefekturet Illyricum. Imidlertid, ved 400 e.Kr., hadde paionerne mistet sin opprinnelige identitet og begrepet Paionia var blitt en ren geografisk identifikasjonsnavn.

Referanser

^ Encyclopædia Britannica online: «Paeonia»
^ Bauer, Susan Wise (2007): The History of the Ancient World: From the Earliest Accounts to the Fall of Rome, ISBN 0-393-05974-X, side 518: «... Italy); to the north, Thracian tribes known collectively as the Paeonians.»
^ Se: Encyclopaedia Britannica – online.
^ En del av personnavnene til paionerne som er blitt bevart er åpenbart greske; Lycceios, Ariston, Audoleon. Se: «The Ancient Kingdom of Paionia», Irwin L. Merker, Balkan Studies 6 (1965) 35)
^ Villar, Francisco (1997): Gli Indoeuropei e le origini dell'Europa. Il Mulino. ISBN 88-15-05708-0
^ Pausanias, 5.1.5; Smith «Paeon» 3.
^ Diodorus Siculus XVI. 2.5
^ Thomas, Carol G. (2006): Alexander the Great in his World, Wiley-Blackwell; Hornblower, Simon (2002): The Greek world, 479-323 BC, Routledge
^ Diodorus Siculus, Library, 16.4, hos Perseus
^ Sealey, Raphael (1976): A History of the Greek City States, 700-338 BC, University of California Press, 1976, s.442.
^ Head, B. V. (1887): Historia numorum, s. 207
^ Livy xiv. 29

Litteratur

Pausanias: Description of Greece. W. H. S. Jones (oversetter). Loeb Classical Library. Cambridge, MA: Harvard University Press; London, William Heinemann Ltd. (1918). Vol. 1. Books I–II: ISBN 0674991044.
Smith, William (1870): A dictionary of Greek and Roman biography and mythology. London. Online hos Perseus
Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.

[1] Encyclopædia Britannica online: «Paeonia»

[2] Bauer, Susan Wise (2007): The History of the Ancient World: From the Earliest Accounts to the Fall of Rome, ISBN 0-393-05974-X, side 518: «... Italy); to the north, Thracian tribes known collectively as the Paeonians.»

[3] Se: Encyclopaedia Britannica – online.

[4] En del av personnavnene til paionerne som er blitt bevart er åpenbart greske; Lycceios, Ariston, Audoleon. Se: «The Ancient Kingdom of Paionia», Irwin L. Merker, Balkan Studies 6 (1965) 35)

[5] Villar, Francisco (1997): Gli Indoeuropei e le origini dell'Europa. Il Mulino. ISBN 88-15-05708-0

[6] Pausanias, 5.1.5; Smith «Paeon» 3.

[7] Diodorus Siculus XVI. 2.5

[8] Thomas, Carol G. (2006): Alexander the Great in his World, Wiley-Blackwell; Hornblower, Simon (2002): The Greek world, 479-323 BC, Routledge

[9] Diodorus Siculus, Library, 16.4, hos Perseus

[10] Sealey, Raphael (1976): A History of the Greek City States, 700-338 BC, University of California Press, 1976, s.442.

[11] Head, B. V. (1887): Historia numorum, s. 207

[12] Livy xiv. 29

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]