Norvagisering
Norvagisering er en av tre måter man i Norge behandler importord.[1] De to andre måtene er fornorsking eller å la dem være uten å gjøre noe med dem.[2] Et importord som tilpasses norsk uttale eller skrivmåte kalles låneord, mens importord som beholder sin opprinnelige form kalles fremmedord.[3]
Norvagisering er å ta utgangspunkt i den importerte formen og tilpasse det norsk både fonetisk, som i uttale fra juice til «jus», og ortografisk, som i å skrive «jus» i stedet for «juice». Formålet med norvagisering er ikke å samsvare skrivemåte med tale. Dette er ikke mulig fordi norsk rettskriving er mer historisk enn lydrett og er derfor full av stumme bokstaver og andre forskjeller mellom tale og skrift. Derimot er hensikten ved å norvagisere å ha faste skriftregler i det norske skriftspråket med færrest mulig unntak.[1]
Historie
[rediger | rediger kilde]Første gang norske ord ble norvagisert og tilpasset norske former skjedde i 1862. Det var i stor grad Knud Knudsen som stod bak. I 1860 skrev han til departementet og bad om endringer i rettskrivingen. Argumentet hans var at hver lyd skal ha et tegn (bokstav), og at hvert tegn kun betyr en lyd. Departementet godkjente flere av forslagene og sendte i 1862 ut et skriv med nærmere beskrivelse av endringene. I dag har vi en tradisjon for å gi importerte ord en norsk skrivemåte.[trenger referanse]
Språkrådet vedtok i 1996 norsk skrivemåte for mange importord. Gisle Andersen undersøkte disse 15 år etter og fant at 7,5 % av forekomstene i norske tekster brukte norvagisert form. Ordet fight («fait») var ikke norvagisert i det hele tatt, mens ord som champagne («sjampanje») og ketchup («ketsjup») var norvagisert i opp mot 36 % av tilfellene. Clinch («klinsj») og straight («streit») var norvagisert i minst 70 % av forekomstene.[3]
Regler
[rediger | rediger kilde]Det finnes i dag noen retningslinjer og regler for hvordan man skal norvagisere noen lyder og tegn:
Fra fransk
[rediger | rediger kilde]- u → «y» eller «v» (bureau → «byrå»; qualificere → «kvalifisere»)
- eau → «å» (bureau → «byrå»)
- stum e forsvinner (ceremonie → «seremoni»)
- eu → «ø» eller «øy» (chauffeur → «sjåfør»; neutral → «nøytral»)
- ph → «f» (philosophe → «filosof»)
- nasal n → «ng» (terrain → «terreng»)
- ge, ch og j → «sj» (sergeant → «sersjant»; chauffeur → «sjåfør»; jaloux → «sjalu»)
- c, q, x og z → «s» og/eller «k» etter uttale
Mer om dette er formulert av professor Helge Sandøy.[trenger referanse]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Sandøy, Helge (2004). Norsk skrivemåte av importord – norvagisering (PDF). Språkrådet.
- ^ Omdal, Sven Egil (17. april 2014). «Språkrådet har gitt opp faiten». Aftenposten. Besøkt 7. mai 2017.
- ^ a b Andersen, Gisle (2011). «Finisj eller finish? – Norvagisering femten år etter normeringsvedtaket». Språknytt (på norsk). Språkrådet. Besøkt 7. mai 2017.