Fremmedord
Fremmedord er ord som er lånt fra andre språk og som føles fremmede når det gjelder uttale, rettskrivning eller bøying. Mange ord som tidligere ble oppfattet som fremmedord, er blitt vanlige i språket og kalles derfor oftere lånord.
Begrepet fremmedord kalles fremmedord på dansk og främmande ord på svensk.
Eksempler og bruk
[rediger | rediger kilde]I norsk språk kan fremmedord være lånord med tydelig opphav i gresk, latin og andre språk der grunnbetydingen ikke er umiddelbart forståelig på norsk, ord som for eksempel telefon, satt sammen av de greske ordene for «fjern» og «lyd», eller demokrati, «folkestyre». Det kan også gjelde utenlandske ord der den originale skrivemåten er beholdt, for eksempel nachspiel fra tysk, gelé fra fransk og off shore fra engelsk.
Fremmedord er særlig vanlig i fagspråk. Der er sjargongen og terminologien spesialisert, og deler av ordforrådet er svært ofte hentet utenfra som varianter av internasjonale faguttrykk.
I mange land har det vært sterke språkpolitiske bevegelser som har kjempet for å erstatte fremmedord med nasjonale synonymer eller gjøre skrivemåten mer lik det som er vanlig ellers i språket. Begrunnelsen er ofte å styrke eget språk og egen nasjonal kultur i forhold til et sterkere utenlandsk språk, men også å gjøre et spesialisert maktspråk lettere å forstå for folk flest. Slik politikk har vært viktig for de relativt små språkene i Norden, særlig islandsk, men også i Frankrike og andre land.
Fremmedordbøker
[rediger | rediger kilde]En fremmedordbok er en ordbok eller et kortfattet leksikon som forklarer betydningen av fremmedord.
Se også
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Fremmedordbøker Arkivert 1. mai 2007 hos Wayback Machine.
- Oversiktlig Fremmedordbok