Georges Clemenceau

Georges Clemenceau
Født		Georges Benjamin Clemenceau 28. sep. 1841 Mouilleron-en-Pareds
Død		24. nov. 1929 (88 år) Paris
Beskjeftigelse		Politiker, journalist, lege, manusforfatter, romanforfatter
Embete		Arrondissement mayor (18. arrondissement, 1870–1871) parlamentsmedlem i Frankrike (1871–1871) krigsminister (1917–1920) statsminister (1917–1920) senator i Frankrikes fjerde republikk (1902–1920) statsminister (1906–1909) parlamentsmedlem i Frankrike (1876–1885) stol nr. 3 i Académie française (1918–1929)
Utdannet ved		Universitetet i Paris, Sorbonne
Ektefelle		Mary Plummer (1869–1891) (avslutningsårsak: skilsmisse)
Partner(e)		Rose Caron
Far		Paul Benjamin Clemenceau
Mor		Emma Gautreau
Søsken		Sophie Clemenceau Albert Clemenceau Paul Clemenceau
Barn		Michel Clemenceau Madeleine Clemenceau-Jacquemaire Thérèse Clemenceau
Parti		Parti radical Parti républicain, radical et radical-socialiste
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Mouchamps
Medlem av		Académie française (1918–1929) (erstatter: Émile Faguet, erstattet av: André Chaumeix) Det greske filologiske selskap i Konstantinopel grunnlagt 1861 (1907–) (æresmedlem) Académie nationale de médecine
Utmerkelser		Storkors av Æreslegionen Den hvite ørns orden (1922) Tapperhetskorset Frihetskorset (Estland)
Signatur
Våpenskjold
Georges Clemenceau på Commons

Georges Benjamin Clemenceau (1841–1929) var en fransk statsmann og journalist. Clemenceau var statsminister i periodene 25. oktober 1906 til 20. juli 1909 under president Armand Fallières og 16. november 1917 til 18. januar 1920 under president Raymond Poincaré.

Han fikk på grunn av sitt politiske virke tilnavnene Père la Victoire («Seierens far») og Le Tigre («Tigeren»).

Tidlige år

Clemenceau stammet fra en opprinnelig hugenottisk protestantisk republikansk familie i Vendée. Faren var en velkjent ateist og politisk aktivist.^{[trenger referanse]} Han ble arrestert og i kortere perioder holdt fengslet i 1851 og 1858. Faren oppdro sin sønn til å bli glad i utdannelse, elske den franske revolusjon og hate katolisismen.

Etter studier ved lycéet i Nantes fikk Clemenceau sitt franske baccalaureat i 1858. Han dro til Paris for å studere medisin, men ettersom han ikke tok eksamen fikk han ikke praktisere som lege. Det medisinske fakultet var på den tid et knutepunkt for radikalt republikanske og antireligiøse studenter, der Clemenceau snart engasjerte seg.^{[trenger referanse]} Han var i desember 1861 medgrunnlegger av en liten ukeavis, La Travaille, der han fikk medarbeidere som Jules Méline og Émile Zola. Den 23. februar 1862 ble han arrestert av politiet for å ha limt opp plakater som oppfordret til deltakelse i en demonstrasjon. Han tilbragte 77 dager i Mazas-fengselet.

I mai 1865 avsluttet han studiene og ble uteksaminert som lege. Han foretok deretter en reise til England der han oversatte John Stuart Mill til fransk og traff Herbert Spencer, mannen som overførte Darwins utviklingslære til å gjelde kunst, vitenskap og samfunnsyn og dermed la viktige grunnlag for sosialdarwinismen.

Clemenceau grunnla så en rekke litterære magasiner og skrev mange artikler, stort sett med skarp brodd mot Napoleon IIIs keiserlige styre.^{[trenger referanse]}

Clemenceau forlot Frankrike da keiserlige agenter begynte å slå ned hardere på dissidenter (og sende de fleste av dem til bagne de Cayennes (fengselet på Djevleøya) i Fransk Guyana.

Clemenceau arbeidet i New York City 1865-69. Han holdt seg med et legekontor men brukte brorparten av sin tid på politisk journalisme for en Paris-avis. Han tok post som fransklærer og rideinstruktør ved en pikeskole i Stamford i Connecticut, der han giftet seg borgerlig med sin tidligere elev Mary Plummer den 20. juli 1869, og fikk tre barn med henne. Etter syv år med mye utroskap endte ekteskapet i skilsmisse.

I denne perioden var han med i eksilfranske klubber i New York som motarbeidet det franske keiserlige regime.

Politiker

Hovedtrekk

Politisk tilhørte Clemenceau det franske radikale venstre, jakobinernes arvtagere.^{[trenger referanse]} Clemenceau var overbevist republikaner, sterkt antiklerikal motstander av den katolske kirke, tilhenger av visse sosiale reformer men samtidig ytterst fransknasjonal.^{[trenger referanse]} I sine unge år stod han visse sosialistiske politikere nær, men gled med tiden noe til høyre, skjønt uten å forlate sitt partistandpunkt.^{[trenger referanse]} Grunntanken i hans utenrikspolitiske holdning var tyskfiendtligheten.^{[trenger referanse]} Hele sitt liv var han preget av 1871-nederlaget mot tyskerne, og han betraktet Tyskland som Frankrikes farligste fiende, som for enhver pris måtte stanses.^{[trenger referanse]} Han var derfor ikke særlig interessert i den franske kolonipolitikk, men ønsket konsentrasjon om europeiske forhold.^{[trenger referanse]}

Den tredje republikks tidligste år

Under den fransk-prøyssiske krig trådte han for alvor inn i politikken som medlem av radikalsosialistene. Clemenceau var kommet hjem til Frankrike etter slaget ved Sedan, det slaget som forseglet det franske nederlag, og han deltok en kort tid i Pariserkommunen.

Han ble innvalgt i byrådet for Paris den 23. juli 1871 for Clignancourtkvarteret, et sete han beholdt til 1876 mens han steg i de politiske gradene fra sekretær og visepresident og ble byrådets president i 1875. Han protesterte og stemte mot fredsavtalen av 1871. Gjennom 1870- og 1880-årene ble han en førende opposisjonspolitiker på den borgerlige venstrefløy og kom i første rekke for alvor etter Gambettas død.^{[trenger referanse]}

Deputertkammeret (1876-89)

Han var medlem av Nasjonalforsamlingen 1876-89.

I 1876 ble han innvalgt i deputertkammeret (nasjonalforsamlingen) og ble innvalgt for Paris' 18. arrondissement. Han markerte seg på ytre venstre politiske fløy og ble en lederskikkelse for denne fløy. Hans virke i disse år var ofte av destruktiv art, idet han ustanselig medvirket til å styrte de sittende regjeringer og kun få ganger selv ble minister.^{[trenger referanse]} Dessuten opptrådte han som skarp talsmann for Paris' selvstyre.^{[trenger referanse]} Som utpreget kamplysten enspannspolitiker stod han ofte isolert blant de øvrige politikere og gikk under tilnavnet «tigeren».^{[trenger referanse]}

I 1877, etter Seize Mai-krisen, var han del av den republikanske majoritet som fordømte de Broglie-regjeringen. Han ledet motstanden mot den antirepublikanske politikk som Seize Mai-hendelsen var en manifestasjon av. I 1879 krevde han at de Broglie-regjeringen måtte settes under tiltale.^{[trenger referanse]}

Portrett av Clemenceau av Édouard Manet, ca. 1879–1880.

I 1880 startet Clemenceau sin avis La Justice, som ble det fremste talerør for den parisiske radikalisme. Fra da av, og gjennom Jules Grévys presidentperiode, ble han allment kjent som politisk opposisjonell og fikk tilnavnet le Tombeur de ministères («ødeleggeren av regjeringer») som vek tilbake fra selv å bli med i regjeringer. Han var aktiv opponent mot Jules Ferrys kolonipolitikk (som han fordømte dels med moralske innvendinger, og dels fordi den stjal oppmerksomheten fra «Revansj mot Tyskland»-politikken) og mot Opportunistpartiet. I 1885 bidro hans kritikk av Tonkinkatastrofen sterkt til Ferry-regjeringens fall.^{[trenger referanse]}

Ved valget i 1885 gikk han inn for et sterkt radikalt program, og ble valgt både for sitt gamle valgdistrikt i Paris og for distriktet Draguignan i departementet Var. Han valgte å representerte sistnevnte. Han nektet å danne egen regjering for å overta den han hadde styrket, og støttet høyresiden slik at Freycinet beholdt makten i 1886, og han stod bak at general Boulanger ble med i Freycinetkabinettet som krigsminister. Da Boulangers egne politiske maktambisjoner tiltok og ble litt av litt av en politisk eventyrer, trakk han tilbake sin støtte, og ble en sterk motstander av den heterogene boulangistbevegelsen, selv om den radikale presse og en av partiets fraksjoner fortsatte å støtte generalen.^{[trenger referanse]}

Han ble svekket av Wilsonskandalen og av sin frittalende stil, og bridro vesentlig til Jules Grévys fratreden som president i 1887.^{[trenger referanse]} Han hadde selv avvist Grévys anmodning om å danne egen regjering etter at regjeringen Rouvier falt. Ved å tilrå sine meningsfeller til ikke å stemme for verken Floquet, Ferry eller Freycinet, var Clemenceau instrumentell for valget av outsideren Sadi Carnot til president.^{[trenger referanse]}

Splittelsen av Det radikale parti i synet på boulangismen svekket Clemenceau, og partiets sammenbrudd innebar atg de moderatye republikanere ikke lenger var så avhengige av hans støtte.^{[trenger referanse]} Han ble ytterligere svekket under Panamaskandalen i 1893, da hans relasjoner til Cornelius Herz førte til at han ble gjenstand for allmennhetens mistanker.^{[trenger referanse]}

Han forble den franske radikalismes fremste talsmann, men hans negative innstilling til alliansen med Russland bidro ytterligere til hans upopularitet i den grad at han ved valget i 1893 ikke ble gjenvalgt til nasjonalforsamlingen.^{[trenger referanse]}

Faksimile av forsiden av L'Aurore den 13. januar 1898

Etter valgnederlaget i 1893 viet Clemenceau seg til politisk journalistikk.

Journalistikk, Dreyfus-affæren

Han fikk han et utpreget comeback i og med den langvarige Dreyfus-affæren, og publiserte i alt 665 artikler til Dreyfus' forsvar under saken.

Clemenceau ble en av hovedmennene for å gi Dreyfus oppreisning og hjalp forfatteren Émile Zola med hans berømte avisinnlegg J’accuse. Det var i Clemenceaus avis L'Aurore at denne artikkelen, utformet som et åpent brev til president Faure, ble publisert over hele forsiden. Slagordet J'accuse («Jeg anklager!») synes oppfunnet av Clemenceau.^{[trenger referanse]} Zola anklaget hæren for bevisst å ha gått løs på Dreyfus fordi han var jøde og for å ha fabrikkert anklagene mot ham.

I 1900 trakk Clemenceau seg fra tidsskriftet La Justice og grunnla uketidsskriftet, Le Bloc, som han ble så godt som eneste bidragsyter til. Le Bloc bestod til 15. mars 1902.

Tilbake i politikken

Senator

Den 6. april 1902 ble Clemenmceau valgt til senator for Vars distrikt Draguignan. Tidligere hadde han arbeidet for at hele senatet skulle avskaffet, fordi det var et reir for fransk konservatisme. Han forble valgt senator for Draguignan til 1920.

Han satt sammen med Radikalaosialistene og modererte sine standpunkter, selv om han fremdeles gav sin kraftige støtte til Combes-regjeringen, som var selve spydspissen for de antiklerikale republikanske kampsater.^{[trenger referanse]} I juni 1903 overtok han ledelsen for tidsskriftet L'Aurore, som han hadde grunnlagt. Der ledet han an i arbeidet for å granske Dreyfus-saken, og for å skille kirke og stat. Det siste ble virkeliggjort ved lovgivning i 1905.

Innenriksminister

Rouvier-regjeringen falt i mars 1906. Spørsmålet om fordelingen av kirkegods hadde ført til opptøyer, og regjeringen ble svekket ved valget i 1906. I den nye regjeringen, under Ferdinand Sarrien, ble Clemenceau innenriksminister. Clemenceau reformerte politiet og iverksatte repressive tiltak mor arbeiderbevegelsen.^{[trenger referanse]} Han støttet opprettelsen av Alphonse Bertillons «vitenskapelige politi», og grunnla Brigades mobiles (mobile politienheter) kommandert av Célestin Hennion. Disse innsatsstyrkene fikk tilnavnet Brigades du Tigre («Tigerens brigader») etter Clemenceau.

Politiprefekt Louis Lépine og Clemenceau i 1908.

Gruvestreiken i Pas de Calais etter gruvekatastrofen i Courrières, som hadde kostet over tusen menneskeliv, truet med å utløse uhåndterlige uroligheter den 1. mai 1906. Clemenceau utkommanderte hæren mot de streikende og slo også med vindyrkernes streik i Languedoc-Roussillon. Med disse tiltakene la han seg ut med sosialistpartiet «den franske seksjon av «arbeidernes internasjonale». Bruddet ble ugjenkallelig med Clemenceaus svartale til Jean Jaurès, SFIOs leder, i juni 1906.

Første statsministerperiode

Hans tale gjorde ham til den franske politikks «sterke mann» på denne tid, og da Sarriens regjering gikk av i oktober dannet Clemenceau regjering. I 1907 og 1908 utviklet han en ny Entente cordiale-politikk med Storbritannia, noe som ble til stor gavn for franske interesser i Europa.^{[trenger referanse]} Problemer med Tyskland og kritikk fra Sosialistpartiet i forbindelse med Marokko (Første Marokko-krise) i 1905-06 ble bilagt på Algeciraskonferansen.

Clemenceau led nederlag den 20. juli 1909 under en debatt i nasjonalforsamlingen og flåtens situasjon. Han kom dårlig fra en skarp meningsutveksling med Théophile Delcassé, og gikk av etter å ha tapt et avstemning som utsprang av dette, som spørsmål til dagsorden. Han ble etterfulgt som statsminister av Aristide Briand.

Reiser, journalisme

Mellom 1909 og 1912 foretok Clemenceau reiser, deltok på konferanser og søkte behandling for sine sykdommer. Han dro til Sør-Amerika i 1910, der han kom til Brasil, Uruguay og Argentina (der han kom så langt som til Santa Ana de Tucuman nordvest i landet). Der ble han slått av hvor meget fransk kultur og den franske revolusjon hadde influert den lokale elite. I 1912 hadde han en prostataoperasjon.

Han publiserte første utgave av Journal du Var den 10. april 1910. Tre år senere grunnla han den 6. mai 1913 avisen L'Homme libre («Den fri mann») i Paris, og skrev dens daglige lederartikkel. I disse mediene fokuserte Clemenceau stadig mer på utenrikspolitikk og fordømte sosialistenes antimilitarisme.

Da krig brøt ut var hans avis den første i Frankrike som ble sensurert av regjeringen.^{[trenger referanse]} Den var suspendert fra 29. september 1914 til 7. oktober. Som reaksjon endret Clemenceau avisens navn til L'Homme enchaîné («Den lenkede mann»). Han kritiserte regjeringen for manglende transparens og for ineffektivitet, samtidig som han forsvarte den patriotiske union sacrée mot Det ryske rike.^{[trenger referanse]}

Politiker igjen

Første verdenskrig

Under første verdenskrig kom Clemenceaus politiske storhetstid. Ved krigsutbruddet i 1914 nektet Clemenceau å virke som justisminister. Han var en sterk kritiker av regjeringen, som han mente ikke gjorde nok for å vinne krigen. Han motsatte seg enhver tale om en kompromissfred; fienden måtte svi. Hans høye profil i opposisjon gjorde ham til den mest fremstående kritiker, og den mann som ble stående mens så mange andre vek og sviktet.

Georges Clemenceau (1917)

I begynnelsen deltok han utelukkende i opposisjonen mot de skiftende regjeringer.

1917: Statsminister

I november 1917 ble til slutt Clemenceau utnevnt til statsminister. I motsetning til sine forgjengere motsatte han seg sterkt indre uenighet og formante veteranene blant politikerne om å holde fred med hverandre.^{[trenger referanse]}

Da han ble statsminister syntes seieren fjern. Det var liten aktivitet ved fronten, fordi man mente det var best å la det være med kun mindre angrep før støtten fra amerikanerne var kommet.^{[trenger referanse]} På denne tiden var Italia på defensiven, og Russland hadde så godt som sluttet å kjempe, og det ble spådd (med rette) at landet snart ville slutte separatfred med fienden. Hjemme måtte regjeringen forholde seg til bitterhet og stor krigstretthet. Den måtte håndtere stadig flere demonstrasjoner mot krigen, ressursknapphet og flyangrep - angrep som både gjorde sto skade i Paris og som undergravde kampmoralen. Det ble også antatt at politikerne i hemmelighet søkte en fredsløsning.

Dette var en utfordrende situasjon for Clemenceau, som nå måtte vise at han kunne bedre enn alle de politikere han i mange år hadde utsatt for heftig kritikk. Han var også politisk isolert. Han hadde ikke noen tette bånd med noen parlamentariske ledere (alle sammen folk han lenge hadde kritisert) og måte stole på egne krefter og på en engere vennekrets.^{[trenger referanse]}

Clemenceaus regjeringsovertakelse betød til å begynne med lite for soldatene i skyttergravene. De fleste så på ham som «bare nok en politiker», og den månedlige vurdering av soldatenes moral viste at bare en liten andel så noe forhåpningsfullt i hans regjering.^{[trenger referanse]}

Langsomt, men sikkert begynte den selvsikkerhet han utstrålte å smitte over på soldatene.^{[trenger referanse]} De ble oppmuntret av hans mange besøk til skyttergravene, og optimismen bredte seg også innen den alminnelige befolkning.^{[trenger referanse]}

Etter mange års kritikk av den franske hær for dens konservatisme og katolisisme trengte Clemenceau å vinne offiserskorpsets tillit og medarbeid for å kunne utarbeide en fornuftig strategisk plan. Han utnevnte general Henri Mordacq til sin militære stabssjef. Mordacq bidro til å inspirere tillit og gjensidig respekt i hæren for regjeringen, og dette skulle bli av vesentlig betydning.^{[trenger referanse]}

Clemenceau ble også godt mottatt i pressen, som mente at Frankrike sårt trengte et sterkt lederskap.^{[trenger referanse]} Det ble allment anerkjent at han aldri hadde sluttet å tro på Frankrikes totale seier.^{[trenger referanse]} Men det var også dem som antok at også hans regjering ville bli av kort varighet.^{[trenger referanse]}

1918: Den tyske våroffensiven

Den 21. mars innledet tyskerne sin store våroffensiv. Den kom overraskende på de allierte, som fortsatt ventet på at brorparten av de amerikanske styrker skulle ankomme. Da tyskerne rykket frem den 24. mars trakk den britiske femte arme seg tilbake på en slik måte at det oppstod en luke i de britisk-franske linjene, slik at en tysk fremrykning mot Paris kunne la seg gjennomføre. Dette overbeviste Clemenceau og de andre allierte at en enhetlig overordnet kommando over deres styrker var den beste løsning. Det ble general Foch som fikk denne kommandoen.

Tyskerne fortsatte sin framrykking og Clemenceau fryktet at Paris kunne falle. Mange mente at hvis Clemenceau, Foch og Pétain ikke ble fjernet snarest, ville Frankrike være tapt.^{[trenger referanse]} Det var dem som mente at en ny regjering under Briand ville være det beste; at den ville kunne slutte fred på Tyskerne på gunstige vilkår.^{[trenger referanse]} Clemenceau gikk heftig ut mot disse oppfatningene og fikk ved en bevinget tale i nasjonalforsamlingen et personlig tillitsvotum på 377 mot 110 stemmer.

1918: Alliert motoffensiv, våpenhvile

Da den allierte motoffensiv, med friske amerikanske forsterkninger, begynte å trenge tyskernes front tilbake, ble det klart gor tyskerne at de ikke lenger kunne vinne.^{[trenger referanse]} Selv om de fremdeles okkuperte meget alliert territorium, hadde de ikke tilstrekkelig med ressurser til å foreta noe angrep. Da land alliert med Tyskland begynte å be om våpenhvile, ble det opplagt av snart ville tyskerne gjøre det samme. Den 11. november ble våpenhvileavtalen med Tyskland undertegnet. Clemenceau betraktet dette som en tysk innrømmelse av nederlag, men dette var ikke det tyske synet. Clemenceau ble omfavnet på gatene og tiltrakk seg beundrende folkemengder. Betingelsene tyskerne hadde gått mned på, inneholdt flere ting som Ferdinand Foch hadde fremlagt for de tyske delagatene, men som Clemenceau ikke hadde hadde hatt tanker om å forlange, da især okkupasjonen av den venstre bredden av Rhinen.^{[trenger referanse]}

Han ble betraktet som en sterk, energisk og positiv leder som var nøkkelen til den allierte seier i 1918.^{[trenger referanse]}

Etter krigens avslutning

Den 19. februar 1919, mens fredskonferansen i Paris pågikk, ble Clemenceau beskutt av anarkisten Émile Cottin i det han forlot sitt hjem i Rue Franklin for å kjøre til et møte med Edward M. House og Arthur Balfour i Hôtel de Crillon. En av kulene traff ham mellom ribbena, men gikk klar av vitale organer. Han sa straks etter: «De skjøt meg i ryggen; de våget ikke å angripe meg ansikt til ansikt» Clemenceau kom raskt tilbake til helse og tilbake ved forhandlingsbordet 1. mars, og spottet attentatmannen for hans dårlige treffsikkerhet og benådet ham fra den ilagte dødsstraffen, som dermed ble omgjort til en fengselsstraff. Clemenceau vitset at skytetrening burde inngå under fengselsoppholdet, for det var flaut at en franskmann kunne avfyre syv skudd på så kort hold uten å forvolde større skade.^{[trenger referanse]}

Under fredskonferansen i 1919 spilte Clemenceau en hovedrolle som én av «de fire store». Hans hovedmål var Tysklands uskadeliggjørelse og svekkelse. Han kjempet for å sikre Frankrikes grenser og erstatninger fra Tyskland, han hadde her USAs president Woodrow Wilson som viktigste motspiller.

Da Clemenceau kom tilbake til forhandlingene hadde man ennå ikke kommet til noe gjennombrudd vedrørende Frankrikes østgrense og kontrollen over Rhinlandet. Clemenceau anså at tysk kontroll over områder vest for Rhinen berøvet Frankrike en naturlig og lett forsvarbar grense, og hadde aller helst sett av elven ble den nye franske grense mot tyskerne, eventuelt med det tyskspråklige området som nøytral bufferstat. Saken ble til slutt løst da Lloyd George og Woodrow Wilson tilsa Frankrike øyeblikkelig militær assistanse skulle Tyskland noensinne gå til uprovosert angrep.

Det ble også bestemt at de allierte skulle okkupere området i femten år og at Tyskland deretter aldri skulle kunne remilitarisere det. Lloyd George fikk inn en klausul om mulig tidligere tilbaketrekning dersom tyskerne oppfylte traktatens krav, mens Clemenceau fikk inn artikkel 429 som tillot alliert okkupasjon utover de femten år dersom adekvate sikkerhetsgarantier mot uprovosert aggresjon ikke ble oppfylt. Dette var i tilfellet USAs senat skulle la være å ratifisere garantidelen av traktatdelen slik at ikke bare den amerikanske okkupasjonen, men også den britiske i dragsuget, ikke skulle bli noe av. Det var faktisk slik det skulle gå, og artikkel 429 sikret at Frankrike likevel fikk sin sikkerhetsbuffer.

President Poincaré og marskalk Ferdinand Foch gikk gjentatte ganger inn for et autonomt Rhinland. Men Clemenceau avviste det med at enigheten med USA og Storbritannia var av mer varig verdi enn et isolert Frankrike som holdt fast på Rhinlandet.

Et annet spørsmål gjaldt Saarlandet. Clemenceau mente at dette området og dets kullgruver måtte tilfalle Frankrike etter at tyskerne systematisk hadde skadet kullgruvene i det nordlige Frankrike. Wilson var imot den territorielle overdragelsen. Det ble Lloyd George som fant frem til det kompromiss at kullgruvene i Saar skulle gis til Frankrike og at Saarlandet skulle regjeres av Frankrike i femten år hvoretter tilhørigheten skulle avgjøres ved folkeavstemning.

Ettertiden har bedømt ham hardt for de strenge krav til Tyskland i Versaillesfreden og gitt ham medskyld å skape de sosiale forhold i Tyskland som ble et hovedfaktor for nazismens gjennombrudd der.^{[trenger referanse]} Denne kritikken er sannsynligvis bare betinget rimelig^{[trenger referanse]} Flere av de andre allierte ledere stilte større økonomiske erstatningskrav enn han gjorde, og i noen tilfeller bidro han til å dempe krav fra det mest ytterliggående franske kretser.^{[trenger referanse]}

Clemenceau hadde ikke særlig erfaring innen økonomi og finans, og stod under sterkt offentlig og parlamentarisk press for at de tyske reparasjoner måtte bli så høye som bare mulig.^{[trenger referanse]} Det var allmen enighet om at Tyskland ikke skulle betale mer enn landet kunne tåle, men overslagene over hvor denne tålegrensen gikk var sterkt sprikende fra det heller moderate 2000 millioner pund til det vesentlig høyere estimat på 20000 millioner pund.^{[trenger referanse]}

Clemenceau innså at ethvert kompromissbeløp ville utløse raseri både den franske og britiske allmennhet, og mente at eneste farbare vei var å nedsette en reparasjonskommisjon som skulle granske Tysklands reparasjonsevne.^{[trenger referanse]} Dette innebar at den franske regjering ikke skulle involveres umiddelbart/direkte i spørsmålet om reparasjonenes størrelse.

Avslutningen som aktiv politiker

Clemenceau, malt av Cecilia Beaux, 1920.

I 1919 vedtok Frankrike et nytt valgsystem, som skapte nye maktkonstellasjoner. I januar 1920, etter at Clemenceau var begynt å se pensjonisttilværelsen håpefullt i møte, gikk han med på at Georges Mandel, en av hans politiske medspillere, lanserte hans kandidatur til presidentskapet før det nært forestående valget.^{[trenger referanse]}

Clemenceau ville imidlertid ikke drive valgkampanje for sitt kandidatur.^{[trenger referanse]} Han ville i stedet bli valgt ved ved en akklamatorsk tilslutning som et nasjonalsymbol.^{[trenger referanse]} Resultatet ble at republikanerne ved sin partikonferanse med knapt flertall til slutt foretrakk å stille til valg med Clemenceaus motstander Paul Deschanel. Som reaksjon forbød Clemenceau at hans venner gikk videre med hans navn, fordi han ikke aktet å la seg velge med noe knapt flertall - bare en overveldende valgseier dugde for ham. Bare således, fremholdt han, kunne han forhandle med styrke med de allierte makter. Den 17. januar vant Paul Deschanel presidentvalget med stort flertall, og Clemenceau fremla deretter sin regjerings fratreden samme dag.

Til tross for suksessen i Versailles fant mange franskmenn hans resultater utilstrekkelige, og han benyttet sitt sorti før presidentvalget i januar 1920 til å trekke seg fullstendig fra politikken.^{[trenger referanse]}

Etter politikken

Georges Clemenceau, i november 1929.

Sine siste år brukte han til reiser og til et liv i relativ isolasjon i Vendée. Han var meget kunstinteressert og støttet sin venn, maleren Claude Monet. Likeledes pleiet han i flere år vennskapet med den kulturradikale dansken Georg Brandes.^{[trenger referanse]} Han skrev også flere populærhistoriske verker, blant annet om den greske politiker Demosthenes.

Blant de franske politikere som har vært påvirket av ham kan særlig nevnes Charles de Gaulle i dennes yngre år.^{[trenger referanse]}

Clemenceau var medlem av Det franske Akademi fra 1918 til sin død.

Litteratur

• Gregor Dallas: At the Heart of a Tiger: Clemenceau and His World 1841-1929 (1993)
• Elizabeth Greenhalgh: «»David Lloyd George, Georges Clemenceau, and the 1918 Manpower Crisis,» i Historical Journal (2007) 50#2 ss. 397–421
• E. Holt: The Tiger: The Life of Georges Clemenceau 1841–1929, (London : Hamilton, 1976)
• J. Hampden Jackson: Clemenceau and the Third Republic (1962) online edition Arkivert 5. januar 2005 hos Wayback Machine.
• Margaret Macmillan: Peacemakers: The Paris Conference of 1919 and Its Attempt to End War (2001), dansk: Paris 1919. Da Den Store Krig sluttede. 2004.
• Mary McAuliffe: Dawn of the Belle Epoque: The Paris of Monet, Zola, Bernhardt, Eiffel, Debussy, Clemenceau, and Their Friends (2011) utdrag, søkbar tekst
• David S. Newhall: Clemenceau: A Life at War (1991)
• Terraine, John (1978). To Win a War. London: Sidgwick & Jackson. ISBN 0-304-35321-3. 
• D. R. Watson: «The Making of French Foreign Policy during the First Clemenceau Ministry, 1906-1909,» English Historical Review (1971) 86#341 pp. 774–782 i JSTOR
• D. R. Watson: Georges Clemenceau: France: Makers of the Modern World (2009), 176pp excerpt and text search
• D. R. Watson: Georges Clemenceau. A Political Biography. London 1974. online edition Arkivert 27. januar 2012 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker

• (en) Georges Clemenceau – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Clemenceaumuseet
• Encyclopædia Britannica, Georges Clemenceau
• Clemenceau, the man and his time by Henry Mayers Hyndman at archive.org
• South America To Day by Georges Clemenceau at archive.org. In English.
• The strongest (Les plus fort) by Georges Clemenceau at archive.org
• The surprises of life by Georges Clemenceau at archive.org
• At the foot of Sinai by Georges Clemenceau at archive.org
• Dreyfus Rehabilitated Arkivert 15. mai 2021 hos Wayback Machine.
• Georges Clemenceau, une émission de France Culture (8.11.1994)
• Georges Clemenceau le Père la Victoire
• La colonisation est-elle un devoir de civilisation ? Discours à la Chambre des députés : 31 juillet 1885
• Sénat français. Actualité du passé : Le 24 novembre 1929 mourait Georges Clemenceau
• Biographie de Georges Clemenceau sur le site de l'Académie française
• « Clemenceau », 2000 ans d'histoire, émission historique de France Inter 27/01/2007
• Karikaturer av Clemenceau