Fraates IV av Partia
| Fraates IV Konge av Partia | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1. århundre f.Kr. | ||
| Død | 2 f.Kr. | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Ektefelle | Thea Musa m.fl. | ||
| Far | Orodes II av Parthia | ||
| Mor | Laodike av Partia | ||
| Søsken | Pacorus I av Parthia | ||
| Barn | Tiridates III Fraates V m.fl. | ||
| Annet navn | فرهاد چهارم | ||
| Regjeringstid | 37 f.Kr. – 2 f.Kr. | ||
Fraates IV (persisk: فرهاد چهارم; gresk: Φραατησ) var konge av Partia fra 37 f.Kr. til 2 f.Kr. Han ble utnevnt til sin fars etterfølger til den partiske tronen i 37 f.Kr. etter at hans eldste bror Pakores døde i kamp med romere året før.
Fraates myrdet sin far Orodes II for å ta kongetronen i Partia, og utryddet deretter sin brødre, deres familier og framstående adelige familier for å trygge tronen. I 36 f.Kr. ble Partia angrepet av romere ledet av Marcus Antonius, men Fraates IV forsvarte landet og beseiret overmakten som trakk seg tilbake med store tap. Et opprør oppsto i Partia grunnet Fraates' harde styre, og en utfordrer til tronen tvang ham på flukt, men han gjenerobret landet senere. Han inngikk en avtale med Augustus, fikk en slavekvinne som gave. Han gjorde henne til sin dronning etter at hun fødte ham en sønn og deretter forgiftet ham i år 2 f.Kr.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Fraates IV ventet ikke på at faren Orodes II døde en naturlig død, men myrdet ham. Deretter satte han i gang med å utrydde sin andre brødre, hele tretti av dem i henhold til tradisjonen, og dessuten en rekke av ledende familier i Partia, for å fjerne enhver mulig rival til tronen.[1]
Konfrontasjon med romerne
[rediger | rediger kilde]Etter blodbadet som fulgte den nye kongen, følte Artavasdes av Media Atropatene seg også truet. Han flyktet vestover til romersk område, og i 36 f.Kr. klarte han å få innpass hos Marcus Antonius. Den romerske hærføreren aksepterte å støtte ham som en utfordrer til den partiske tronen og som sådan ville fungere som romersk klientkonge.[2] Ettersom Partia samtidig var ustabil etter at den gamle konge var blitt myrdet og blodbadet som fulgte, synes Marcus Antonius at situasjonen var åpen for utnyttelse. Andre motiver var å øke sitt omdømme i Roma med militær suksess mot Partia og dessuten gjenvinne de gylne aquilae (kampfaner) som hadde gått tapt i slaget ved Carrhae i 53 f.Kr.[3]
Antonius marsjerte gjennom Armenia, og landets konge Artavasdes II av Armenia hadde jevnlig endret allianse, men med den romersk overmakten i landet støttet han romerne med 13 000 menn.[1] Fra før hadde Antonius 17 000 fra andre klientkongedømmer, og invaderte Media Atropatene med kanskje opp til 100 000 menn til sammen.[2] Dypt inne i fiendtlig land la han den kongelige partiske byen Phráaspa[4] under beleiring.
Byens sterke befestning motsto med letthet romernes forsøk på å trenge gjennom. Romerne var dessuten uten 300 vogner med beleiringsvåpen, og ikke minst forsyninger. Antonius hadde besluttet å ikke vente på vogntoget, men presset på. Vogntoget ble deretter angrepet og ødelagt av en adskilt partisk hærstyrke på vei gjennom Armenia. Samtidig ble Antonius angrepet bakfra og tapte 2 av sine legioner. Med vinteren på gang tok Antonius den tunge beslutningen å avbryte beleiringen og trekke seg tilbake. De fikk harde forhold og dårlig vær på den bitre returen, og tapte ytterligere rundt 22 000 menn, en fjerdedel av hæren. Samtidig synes det som om armenske Artavasdes II hadde desertert fra det romerske felttoget da krigslykken vendte seg. Tilbake i Syria mottok han økonomiske midler fra Kleopatra slik at han kunne betale hæren, og deretter seilte han til henne i Alexandria.[5] Med de mynter som Fraates IV hadde vunnet fra Antonius, fikk han slått sitt eget bilde over det som hadde vært av Antonius.[3]
Antonius' andre forsøk
[rediger | rediger kilde]
For å gjenvinne romersk ære, og særlig sin egen, gjentok Marcus Antonius militære operasjoner i vestlige Asia to år senere i 34 f.Kr. Han begynte med å invadere Armenia på nytt, ivrig etter å hevne forræderiet til den armenske kongen. Han tok landet enkelt og annekterte det, inntok Artaxata, avsatte Artavasdes II, og tok ham til fange sammen med hans familie. Med store armenske rikdommer ble Artavasdes II tatt med til Alexandria[6] hvor han siden ble, sammen med sin hustru og to sønner, torturert og henrettet.[5]
Deretter marsjerte Antonius på nytt med hær mot Media Atropatene for å omgjøre nederlaget fra tidligere. Med Armenia på sin side og Media Atropatene under kontroll, gjensto Partia. Han kom ikke lengre enn til grensen. Urolige nyheter om utviklingen i vest, hans kollega Octavius hadde startet propagandakrigen mot ham og rustet til krig.[5]
Avtale med Roma og innbyrdeskrig
[rediger | rediger kilde]Da krigen brøt ut mellom Marcus Antonius og Octavius, var ikke Antonius i stand til å forsvare sine erobringer i vestlige Asia. Fraates IV utnyttet den romerske innbyrdeskrigen og gjenerobret Media Atropatene. Han fordrev den nye romerske klientkongen Artaxias II, sønn av avdøde Artavasdes II, ut og tilbake til Armenia. Samtidig hadde hardstyret og de mange grusomhetene som Fraates IV var ansvarlig for, fått misnøyen i Partia til å koke over. De valgte Tiridates II til konge i 32 f.Kr. Han tilhørte antagelig ikke det kongelige arsakidedynastiet, men var mest sannsynlig en militær leder. Fraates IV ble tvunget til å flykte fra Partia, med ved hjelp fra skytiske soldater kunne han omgruppere, invadere Partia og tvinge Tiridates II på flukt. Han søkte tilflukt hos romerne, slik mediske Artavasdes hadde gjort før ham. Med seg hadde han en av Fraates' sønner som gissel. Han håpet at Octavius ville gi ham hjelp. Octavius ham lot ham bli i Syria, men nektet å gi ham militær hjelp.
Octavius, nå hetende Augustus etter at han hadde beseiret Marcus Antonius og Kleopatra i slaget ved Actium i 31 f.Kr., nøyde seg med en avtale. I 20 f.Kr. ga Fraates IV fra romerske fanger og de erobrede krigsfaner mot at Augustus slapp fri hans sønn. Samtidig ble Eufrat fastsatt som grensen mellom de to rikene. For Roma var avtalen en anerkjennelse av femti år med militær feilslag i øst, men Augustus, med et godt øye for propaganda, feiret den uansett som en heroisk romersk seier. En triumfbue ble reist i Forum Romanum, sammen med et tempel for Mars hevneren i Augustus' nye Forum Augustum, og det ble preget mynter som viste den partiske kongen som knelende underkastet seg og ydmyk overlot de romerske krigsfanene.[7]
Tiridates klarte senere med romersk hjelp å erobre deler av Partia, inkludert Babylonia. I 26 f.Kr. gjorde han et nytt forsøk på å bli konge i hele Partia. Han hadde suksess innledningsvis ved at han tvang Fraates til å flykte. Men Tiridates ble antagelig drept i løpet av de siste av hans angrep da hans navn forsvant fra de historiske opptegnelsene etter 25 f.Kr. og Fraates gjenvant tronen.
Thea Musa
[rediger | rediger kilde]
Fraates IV kom i år 10 f.Kr. til å sende frivillig fem av sine sønner som gisler til Augustus i Roma,[8] som anerkjennelse av at han underkastet seg en sterke motpart, og for at sønnene skulle være trygge. En av gislene var Tiridates III som romerne langt senere forsøkte å sette inn som en vasallkonge i 35 e.Kr.
Hjernen bak denne planen var etter sigende en kvinne ved navn Thea Musa. Hun ble kalt for Thermusa av Josefus og var også kjent som Thea Urania (Astarte). Hun var en de som ble utvekslet i 20 f.Kr., og var en italiensk slavekvinne som ble gitt som en gave fra Augustus. Hun må ha vært vakker eller hadde særskilte evner da hun ble raskt Fraates elskerinne, hans yndlingskone og siden hans dronning. Med henne fikk han en sønn Fraates V.
Med alle rivaler til sin sønn i Roma, forgiftet hun Fraates IV i år 2 f.Kr., og hennes sønn Fraates V etterfulgte sin far på tronen. Sønnen giftet seg med sin mor samme år og utstedte mynter med deres felles portrett.[3]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Bryce, Trevor (2014): Ancient Syria, Oxford University Press, s. 229
- ^ a b «Phraates IV (c. 38 - 2 B.C.)», Parthia.com
- ^ a b c «The Parthians Equals of Rome» Arkivert 22. desember 2015 hos Wayback Machine., Persia
- ^ Phraaspa, BrillOnline Reference Works
- ^ a b c Bryce, Trevor (2014): Ancient Syria, Oxford University Press, s. 230
- ^ Dio Cassius: Romersk historie 49.39.3 - 49.40.1
- ^ Price, Simon & Thonemann, Peter (2010): The Birth of Classical Europe. A History from Troy to Augustine, Penguin, s. 294
- ^ Tacitus: The Annals 2.1
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Primære kilder
- Junianus Justinus: Historiarum Philippicarum, XLII 5.
- Flavius Josephus: Ioudaike archaiologia (Jødisk forhistorie), XVIII 2 § 4.
- Dio Cassius: Romersk historie, XLIX 23-31, 44, LI 18, LIII 33, LIV 8, LV 11.
- Horatius: Epistulae I 18.56, Carmina IV 15.6.
- Titus Livius: Periochae 130.
- Ovidius: Tristia II 1.228; Fasti VI 467, Ars Amatoris I 179 e.v.
- Plutark: Antonius 37-51.
- Propertius, II 10, III 4, 5.49, IV 6.79.
- Strabon: Geographika XI p. 523 e.v., XVI p. 748.
- Suetonius: Augustus 21.
- Tacitus: Annales II 1, 4.
- Velleius Paterculus: Historia Romana II 101.
- Sekundære kilder
- Bunson, M. (1994): «Phraates IV» i: Bunson, M.: Encyclopedia of the Roman Empire, New York
- Bryce, Trevor (2014): Ancient Syria, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-964667-8
- Colledge, M.A.R. (1967): The Parthians, London, s. 44–46.
- Hopkins, E.C.D. (2007): «Phraates IV (c. 38 - 2 B.C.)», Parthia.com
- Lightman, M.; Lightman, B. (2000): «Musa, Thea Urania» i: Lightman, M.; Lightman, B.: Biographical Dictionary of Greek and Roman Women, New York.