Forsvarer
Geografisk omfang: Perspektivet og/eller eksemplene i denne artikkelen/seksjonen fokuserer på norske forhold og representerer ikke et globalt ståsted. |
Forsvarer, tidligere også defensor,[1][2] er i straffeprosessen betegnelsen på den talsmann en siktet eller tiltalt har rett til å la seg bistå av. En slik rett har den siktede på ethvert trinn i saken. Siktede kan selv velge hvem han/hun vil bruke som forsvarer. Det frie forsvarervalg er en grunnleggende menneskerett og nedfelt i artikkel 6 nr. 3 i den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). I norsk straffeprosess er regelen også lovfestet i straffeprosessloven § 94. Som regel vil forsvarer være en advokat, men med særskilt tillatelse fra retten kan det brukes også en «annen skikket person». I Høyesterett kan bare advokater som har møterett for Høyesterett, eller har tillatelse til å avlegge prøve for Høyesterett fra Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, ivareta tiltaltes forsvar.[3]
I nesten alle straffesaker vil siktede ha rett på offentlig forsvarer, det vil si en advokat som mottar betaling fra staten. Ønsker siktede en bestemt advokat som forsvarer, vil den advokaten nesten uten unntak bli oppnevnt. I andre tilfeller vil tingretten oppnevne en av de advokatene som er faste forsvarere ved domstolen. Unntak fra retten til selv å velge forsvarer gjøres bare hvis valget fører til en vesentlig forsinkelse av saken fordi den valgte forsvarer er opptatt når saken er berammet eller skal avvikles. Den offentlig oppnevnte forsvareren skal ivareta samfunnets interesse i at ingen uskyldig blir dømt og at alt som taler til tiltaltes fordel, kommer frem i saken. Tiltalte kan derfor ikke instruere den offentlige forsvareren i hvordan saken skal håndteres; forsvareren kan for eksempel prosedere på at det ikke er ført bevis for tiltaltes skyld selv om tiltalte har tilstått – slik det skjedde i den såkalte «Hollekim-saken» fra 1965, der Alf Nordhus var forsvarer og der tiltalte ble frikjent.
Forsvareren kan fremlegge bevis i saken, be påtalemyndigheten innkalle vitner eller selv innkalle dem, og selv avhøre vitner og sakkyndige.
Som hovedregel kan en tiltalt bare ha én forsvarer. I sjeldne tilfeller kan det oppnevnes to forsvarere. Det er imidlertid anledning til å ha flere medforsvarere. Begrepet forsvarer er synonymt med «hovedforsvarer», som er den (eller de to) som har den formelle og fulle forsvareroppnevningen. Ofte vil advokatfullmektiger i forsvarerens firma fungere som medforsvarere og assistere advokaten som er oppnevnt av retten.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Tor Langbach, Forsvareren, 1996, ISBN 978-82-7513-039-4
- Tor Langbach, Straffesaksbehandlingen i tingretten, 2007, ISBN 978-82-05-35812-6
- Johs. Andenæs, Norsk straffeprosess, 4. utgave v/ Tor Geir Myhrer, 2009, ISBN 978-82-05-35812-6
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Bokmålsordboka | Nynorskordboka». ordbok.uib.no. Besøkt 16. april 2021.
- ^ «Det Norske Akademis ordbok». naob.no. Besøkt 16. april 2021.
- ^ «Lov om domstolene (domstolloven) - II. Advokater - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 16. april 2021.