DDT
| DDT | |||||
|---|---|---|---|---|---|
| |||||
| Systematisk navn | |||||
| 1,1'-(2,2,2-Trichloroethane-1,1-diyl)bis(4-chlorobenzene) | |||||
| Andre navn | |||||
| diklor-difenyl-trikloretan | |||||
| Identifikatorer | |||||
| CAS-nummer | |||||
| SMILES | Clc1ccc(cc1)C(c2ccc(Cl)cc2)C(Cl)(Cl)Cl | ||||
| Kjemiske egenskaper | |||||
| Formel | C14H9Cl5 | ||||
| Molar masse | 354,48 g/mol | ||||
| Utseende | Fargeløst fast stoff | ||||
| Tetthet | 990 kg/m3 | ||||
| Smeltepunkt | 108,5 °C | ||||
| Kokepunkt | 260 °C | ||||
| Løselighet | 25 μg/L (vann 25 °C) | ||||
| Farer | |||||
| Hovedfarer | Giftig og sannsynligvis karsinogenisk. | ||||
| Flammepunkt | 72–77 °C | ||||
| LD50 | 135 mg/kg (mus oralt) | ||||
DDT (fork. for diklor-difenyl-trikloretan) er et fargeløst, smakløst og nesten luktfritt kjemisk stoff som ble mye brukt som insektdrepende middel i 1940-årene til 1960-årene, før det ble forbudt i de fleste land på grunn miljøskadelige effekter.
DDT ble først framstilt syntetisk i 1874 og stoffets effekt som insektdrepende middel ble oppdaget av den sveitsiske kjemikeren Paul Hermann Müller i 1939. DDT ble tatt i bruk under slutten av andre verdenskrig for å hindre utbrudd av malaria og tyfus. Müller ble tildelt Nobelprisen i medisin for oppdagelsen i 1948.[1]
DDT er ekstremt giftig for insekter, brytes sakte ned, og har blitt forbudt i flere land – deriblant i Norge siden 1970. Boka Den tause våren av Rachel Carson fra 1962 hadde stor innflytelse på hvordan insektmidler (som DDT) miljøvirkninger på miljøet ble oppfattet.[2]
I etterkrigsårene ble DDT lenge sett på som et vidundermiddel i mange sammenhenger. Stoffet ble brukt som insektdrepende middel (insekticid). Det førte til finere grønnsaker og frukt, fluefrie fjøs og hus. Midlene var billige, luktfrie, enkle å bruke og angivelig ufarlige.
I 1947 annonserte for eksempel A/S Plantevern-Kjemi optimistisk for sine varer i Bonde og Småbruker: «Like revolusjonerende som atombomben er de nye Kverk DDT-preparatene». På redaksjonell plass forsvarte bladet indignert DDT-midlene mot kritikk i andre deler av pressa.[trenger referanse]
Etter hvert avdekket ny kunnskap skadevirkningene: Insektarter ble ikke utrydda, men motstandsdyktige mot DDT. Fugler som levde av insekter døde etter å ha fått i seg stoffet. DDT fulgte næringskjedene, og kunne føre til kreft hos mennesker.[3] I store deler av Afrika brukes DDT fortsatt for å kontrollere malaria (som overføres via mygg), mest i form av innendørs spray.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Paul Müller - Biographical». www.nobelprize.org. Besøkt 3. oktober 2017.
- ^ Carson, Rachel; Elster, Torolf (1963). Den tause våren. Oslo: Tiden.
- ^ Olav Randen: (side 148, 149, 153, 185) Brøyte seg rydning : bureisingstid og bureisarliv, Boksmia (2002) ISBN 82-91871-13-2