Emma Goldman

Emma Goldman (født 27. juni 1869, 14. mai 1940) var en litauiskfødt anarkistisk revolusjonær, «feminist», politisk aktivist og forfatter. Hun spilte en sentral rolle i utviklingen av anarkistisk politisk filosofi i Nord-Amerika og Europa i første halvdel av 1900-tallet.

Emma Goldman
Født		27. juni 1869 Kaunas (Guvernementet Kovno, Det russiske keiserdømmet)
Død		14. mai 1940 (70 år) Toronto
Beskjeftigelse		Anarkist, journalist, politisk filosof, kvinnesaksforkjemper, foredragsholder, forlegger, fredsaktivist, selvbiograf, sykepleier, skribent, filosof, politiker, forfatter, pasifist
Ektefelle		Jacob Kershner
Partner(e)		Aleksander Berkman
Nasjonalitet		Det russiske keiserdømmet USA (1887–1908) Storbritannia (1925–) Litauen Frankrike
Gravlagt		Haymarket Martyrs' Monument (Illinois)
Signatur
Emma Goldman på Commons

Goldman ble født i Kaunas i Litauen (den gang innenfor det russiske imperiet), til en ortodoks litauisk jødisk familie, og emigrerte til USA i 1885. Goldman ble tiltrukket av anarkisme etter Haymarketopptøyene i Chicago. Grunnet dette ble hun en forfatter og en kjent foreleser om anarkistisk filosofi, kvinners rettigheter og sosiale spørsmål, og tiltrakk seg tusenvis av mennesker. Hun og den anarkistiske forfatteren Aleksander Berkman, hennes kjæreste og livslange venn, planla å myrde industrimannen og finansmannen Henry Clay Frick som en form for «handlingens propaganda». Frick overlevde drapsforsøket i 1892, og Berkman ble dømt til 22 års fengsel. Goldman ble fengslet flere ganger i årene som fulgte, for å ha «oppfordret til opprør» og ulovlig distribusjon av informasjon om prevensjon. I 1906 grunnla Goldman det anarkistiske tidsskriftet Mother Earth.

I 1917 ble Goldman og Berkman dømt til to års fengsel for å ha konspirert for å «tilskynde personer til ikke å registrere seg» for det nylig innførte verneplikten. Etter at de ble løslatt fra fengselet, ble de arrestert på nytt – sammen med 248 andre – i de såkalte Palmerrazziaene under den første røde skremselen og til tross for at de var amerikanske statsborgere ble de deportert til Russland i desember 1919. Innledningsvis støttet Goldman den russiske oktoberrevolusjonen som brakte bolsjevikene til makten, Goldman endret mening i kjølvannet av Kronstadt-opprøret; hun fordømte Sovjetunionen for dens voldelige undertrykkelse av uavhengige stemmer. Hun forlot Sovjetunionen og ga i 1923 ut en bok om sine opplevelser, My Disillusionment in Russia. Mens hun bodde i England, Canada og Frankrike, skrev hun en selvbiografi kalt Living My Life. Den ble utgitt i to bind, i 1931 og 1935. Et sammendrag ble utgitt norsk som Anarkistiske erindringer i 1978. I 1932 var hun også i Norge for å holde tale. Etter utbruddet av den spanske borgerkrigen reiste Goldman til Spania for å støtte den anarkistiske revolusjonen der. Hun døde i Toronto i Canada i 1940, 70 år gammel.

I løpet av livet hennes ble Goldman fremmet som en frittenkende «opprørskvinne» av beundrere, og fordømt av kritikere som en talsmann for politisk motiverte drap og voldelig revolusjon. Hennes forfatterskap og forelesninger strakte seg over et bredt spekter av problemstillinger, deriblant Henrik Ibsens drama, fengsler, ateisme, ytringsfrihet, militarisme, kapitalisme, ekteskap, fri kjærlighet og homofili. Selv om hun tok avstand fra førstebølge feminisme og dens innsats for kvinners stemmerett, utviklet hun nye måter å innlemme kjønnspolitikk i anarkismen. I ettertid har hun likevel blitt omtalt som grunnlegger av anarkistisk feminisme ved at hun koblet teorier om individet og kollektivet sammen og ga anarkismen et såkalt feministisk perspektiv. Etter tiår med glemsel, fikk Goldman ikonisk status på 1970-tallet ved en gjenoppliving av interessen for livet hennes, da feministiske og anarkistiske forskere vekket folkelig interesse.

Liv og virke

Familie

Emma Goldman ble født inn i en ortodoks jødisk familie i Kaunas i Litauen, som da var innenfor det russiske imperiet. Goldmans mor Taube Bienowitch hadde tidligere vært gift med en mann som hun hadde to døtre med – Helena i 1860 og Lena i 1862. Da hennes første ektemann døde av tuberkulose, ble Taube knust. Goldman skrev senere: «Uansett hvilken kjærlighet hun hadde, døde den med den unge mannen som hun hadde vært gift siden hun var femten år.»

Taubes andre ekteskap ble arrangert av familien hennes og, som Goldman uttrykte det, «dårlig parti fra det første». Hennes andre ektemann, Abraham Goldman, investerte Taubes arv i en virksomhet som raskt mislyktes. Den påfølgende motgangen, kombinert med den følelsesmessige avstanden mellom mann og kone, gjorde husholdningen til et anspent sted for barna. Da Taube ble gravid, håpet Abraham desperat på en sønn; han mente at en datter ville være enda et tegn på fiasko. De fikk til slutt tre sønner, men deres første barn var Emma.

Emma Goldman ble født 27. juni 1869. Faren hennes brukte vold for å straffe barna sine, og slo dem når han mente at de var ulydige mot ham. Han brukte en pisk på Emma, den mest opprørske av dem. Hennes mor ga henne knapt med trøst, og ba sjelden Abraham om å tone ned julingene hans. Goldman spekulerte senere i at farens rasende temperament i det minste delvis var et resultat av seksuell frustrasjon.

Emmas forhold til hennes eldste halvsøstre, Helena og Lena, var en studie i kontraster. Helena, den eldste, ga den trøsten barna manglet fra moren og fylte Goldmans barndom med «hvilken som helst glede den hadde». Lena var imidlertid fjern og lite kjærlig. De tre søstrene fikk selskap av brødrene Louis (som døde i en alder av seks), Herman (født i 1872) og Moishe (født i 1879).

Ungdomstiden

Emma Goldmans familie i St. Petersburg i Russland i 1882. Fra venstre til høyre: Emma, stående; Helena, sittende, med Morris på fanget; Taube; Herman; Abraham.

Da Emma Goldman var en ung jente, flyttet Goldman-familien til landsbyen Papilė, hvor faren hennes drev et vertshus. Mens søstrene hennes jobbet, ble hun venn med en tjener ved navn Petrushka, som begeistret hennes «første erotiske opplevelser». Senere i Papilė var hun vitne til at en bonde ble pisket med en knutt på gaten. Denne hendelsen traumatiserte henne og bidro til hennes livslange avsky for voldelig autoritet.

I en alder av syv flyttet Goldman med familien til den østprøyssiske byen Königsberg (den gang en del av det tyske keiserrike), og hun ble innskrevet i en Realschule. En lærer straffet ulydige elever – spesielt rettet mot Goldman – ved å slå hendene deres med en linjal. En annen lærer prøvde å misbruke sine kvinnelige elever og fikk sparken da Goldman kjempet tilbake. Hun fant en sympatisk mentor i sin tyskspråklige lærer, som lånte henne bøker og tok henne med til en opera. Goldman var en lidenskapelig student og besto eksamen for opptak til et gymnasium, men religionslæreren hennes nektet å gi et sertifikat for god oppførsel og hun kunne ikke delta.

Familien flyttet deretter til den russiske hovedstaden St. Petersburg, hvor faren hennes åpnet den ene mislykkede butikken etter den andre. Fattigdommen deres tvang barna til å jobbe, og Goldman tok en rekke jobber, blant annet i en korsettbutikk Som tenåring tryglet Goldman faren om å la henne få gjenoppta skolen igjen, men i stedet kastet han den franske boken hennes på ilden og ropte: «Jenter trenger ikke å lære mye! Alt en jødisk datter trenger å vite er hvordan man tilbereder gefilte fisch («fylte fisk»), kutt nudler fint, og gi mannen mange barn.»

Goldman fulgte en uavhengig utdanning på egen hånd. Hun studerte den politiske uroen rundt henne, spesielt nihilistene som var ansvarlige for å myrde tsar Aleksander II av Russland. Den påfølgende uroen fascinerte Goldman, selv om hun ikke helt forsto det på den tiden. Da hun leste Nikolaj Tsjernysjevskijs roman, Sjto djelat? (Hva må gjøres?, 1863), fant hun et forbilde i den litterære hovedfiguren Vera, som adopterer en nihilistisk filosofi og unnslipper sin undertrykkende familie for å leve fritt og organisere et samvirke av syerske. Boken trollbundet Goldman og forble en kilde til inspirasjon gjennom hele livet hennes.

Faren hennes fortsatte i mellomtiden å insistere på en huslig framtid for henne, og han prøvde å sørge for at hun ble gift i en alder av femten. De strides om dette konstant; han klaget over at hun var i ferd med å bli en «løs» kvinne, og hun insisterte på at hun ville gifte seg for kjærlighet alene. I korsettbutikken ble hun stadig tvunget til å avverge uønskede framstøt fra russiske offiserer og andre menn. En mann tok henne med inn på et hotellrom og begikk det Goldman beskrev som «voldelig kontakt»; to biografer kaller det voldtekt. Hun ble lamslått av opplevelsen, overveldet av et «sjokk over oppdagelsen av at kontakten mellom mann og kvinne kunne være så brutal og smertefull». Goldman følte at møtet for alltid forsuret hennes samhandling med menn.

Utvandring til USA

Den unge Emma Goldman i 1886.

I 1885 planla søsteren Helena å flytte til New York i USA for å bli med søsteren Lena og hennes ektemann. Goldman ønsket å bli med søsteren hennes, men faren deres nektet å tillate det. Til tross for Helenas tilbud om å betale for reisen, vendte Abraham det døve øret til bønnene deres. Desperat truet Goldman med å kaste seg i elven Neva hvis hun ikke kunne få reise. Deres far ga seg til slutt. Den 29. desember 1885 ankom Helena og Emma til Castle Garden (Castle Clinton) i New York City, som var ankomsten for immigranter.

De bosatte seg nord i New York, og bodde i Rochester og i hjemmet som Lena hadde opprettet sammen med ektemannen Samuel. På flukt fra den økende antisemittismen i St. Petersburg, sluttet deres foreldre og brødre seg til dem kun ett år senere. Goldman begynte å jobbe som syerske, sy overfrakker i mer enn ti timer om dagen, og tjente to og en halv dollar i uken. Hun ba om lønning og ble nektet; hun sluttet og tok jobb i en mindre butikk i nærheten.

I sin nye jobb møtte Goldman en medarbeider ved navn Jacob Kershner, som delte hennes kjærlighet til bøker, dans og reiser, samt hennes frustrasjonen over monotonien i fabrikkarbeid. Etter fire måneder giftet de seg i februar 1887 Da han flyttet inn hos Goldmans familie, sviktet forholdet deres. På bryllupsnatten deres oppdaget hun at han var impotent; forholdet deres ble fysisk og emosjonelt fjernt. Kort tid etter ble han sjalu og mistenksom og truet med å begå selvmord dersom hun skulle forlate ham. I mellomtiden ble Goldman mer engasjert i den politiske uroen rundt henne, spesielt ettervirkningene av henrettelser knyttet til Haymarketopptøyene i Chicago i 1886. Det var Haymarket-anarkistene som førte til at Første mai ble valgt som internasjonal demonstrasjonsdag for arbeiderbevegelsen. Hun ble også interessert i anarkismens antiautoritære politiske filosofi.

Mindre enn ett år etter bryllupet ble paret skilt; Kershner tryglet Goldman om å komme tilbake og truet med å forgifte seg selv hvis hun ikke gjorde det. De ble gjenforent, men etter tre måneder mistet hun tålmodigheten og forlat ham igjen. Hun hadde ikke foreldrenes forståelse, tvert imot betraktet de henne som «løsaktig» og nektet henne å være i hjemmet. Med symaskinen i den ene hånden og en bag med klær i den andre, forlot hun Rochester med kun fem dollar og dro til sørøstsiden av New York City.

Most og Berkman

Goldman hadde glede av sitt tiår lange forhold til kjæresten Alexander Berkman. Foto ca. 1917–1919.

På sin første dag i New York City møtte Goldman to menn som kom til å ha en betydelig og varig innflytelse på livet hennes. På Sachs' Café, et samlingssted for jøder og radikale, ble hun introdusert for Aleksander Berkman, en anarkist som inviterte henne til en offentlig tale den kvelden. De gikk for å høre Johann Most, redaktør for en radikal publikasjon kalt Freiheit (tysk for «Frihet») og en talsmann for «handlingens propaganda», det vil si bruken av vold i den hensikt at det ville sette i gang endringer. Hun ble imponert over hans brennende tale, og Most tok henne under sine vinger, og trente henne i metoder for å snakke offentlig. Han så hennes potensiale, ga henne stor oppmuntring, og fortalte henne at hun skulle «ta min plass når jeg er borte.» En av hennes første offentlige foredrag til støtte for «saken» var i Rochester. Etter å ha overbevist Helena om ikke å fortelle foreldrene om talen hennes, gikk Goldman på scenen og oppdaget at hodet var tomt. Hun skrev senere:

«...noe merkelig skjedde. På et blunk så jeg det – hver hendelse i mine tre år i Rochester: Garson-fabrikken, dens slit og ydmykelse, mislykket ekteskap, Chicago-forbrytelsen ... jeg begynte å snakke. Ord jeg aldri hadde hørt meg selv si før kom fram, raskere og raskere. De kom med lidenskapelig intensitet... Publikum var forsvunnet, selve salen var forsvunnet; Jeg var bare bevisst mine egne ord, min ekstatiske sang.»

Begeistret over opplevelsen foredlet Goldman sin offentlige persona under påfølgende engasjementer. Hun havnet raskt i krangel med Most om hennes uavhengighet. Etter en betydningsfull tale i Cleveland følte hun seg som om hun hadde blitt «en papegøye som gjentar Mosts synspunkter» og bestemte seg for å uttrykke seg selv fra talerstolen. Da hun kom tilbake til New York, ble Most rasende og fortalte henne: «Hvem som ikke er med meg er mot meg!» Hun forlot Freiheit og ble med i en annen publikasjon, Die Autonomie.

Pennsylvania State Militia ankommer for å slå ned Homestead-streiken, illustrasjon av Thure de Thulstrup, 1892.

I mellomtiden hadde Goldman begynt et vennskap med Berkman, som hun kjærlig kalte Sasha. Kort tid etter ble de kjærester og flyttet inn i en fellesleilighet med hans kusine Modest «Fedya» Stein og Goldmans venn, Helen Minkin, på 42nd Street på Manhattan. Selv om forholdet deres hadde mange vanskeligheter, kom Goldman og Berkman til å dele et nært bånd i flere tiår, forent av deres anarkistiske tankegods og forpliktelse til personlig likhet.

I 1892 ble Goldman sammen med Berkman og Stein åpnet en iskrembutikk i Worcester i delstaten Massachusetts. Etter noen måneder med drift av butikken, dro Goldman og Berkman av sted for å delta i Homestead-streiken nær Pittsburgh.

Homestead-streiken

Goldman og Berkman mente at et gjengjeldelsesdrap på Carnegie Steel Company dirketør Henry Clay Frick (bildet) ville «slå frykt inn i sjelen til hans klasse» og «føre anarkismens lære ut i verden».

Berkman og Goldman kom sammen til Homestead-streiken. I juni 1892 ble et stålverk i |Homestead i Pennsylvania, eid av Andrew Carnegie, i fokus for nasjonal oppmerksomhet da samtalene mellom selskapet Carnegie Steel Company og fagforeningen Amalgamated Association of Iron and Steel Workers (AA) brøt sammen. Fabrikkens leder varHenry Clay Frick, en voldsom motstander av fagforeninger. Da en siste runde med samtaler mislyktes i slutten av juni, stengte ledelsen anlegget og stengte arbeiderne ute. De gikk umiddelbart ut i streik. Streikebrytere ble brakt inn og selskapet hyret inn Pinkerton-vakter for å beskytte dem. Den 6. juli brøt det ut et slagsmål mellom 300 Pinkerton-vakter og en mengde væpnede fagforeningsarbeidere. I løpet av den tolv timer lange skuddvekslingen ble syv vakter og ni streikende drept.

Da et flertall av nasjonens aviser uttrykte støtte til de streikende, bestemte Goldman og Berkman seg for å myrde Frick, en handling de forventet ville inspirere arbeiderne til å gjøre opprør mot det kapitalistiske systemet. Berkman valgte å utføre attentatet og beordret Goldman til å bli igjen for å forklare motivene hans etter at han gikk i fengsel. Han ville være ansvarlig for «handlingen»; hun av tilhørende propaganda. Berkman dro til Pittsburgh på vei til Homestead, hvor han planla å skyte Frick.

Goldman bestemte seg i mellomtiden for å hjelpe til med å finansiere ordningen gjennom, av alle ting, prostitusjon. Hun husket den litterære figuren til Sonya i Fjodor Dostojevskijs roman Forbrytelse og straff (1865), og tenkte: «Hun hadde blitt en prostituert for å forsørge sine små brødre og søstre... Sensitive Sonya kunne selge kroppen sin; hvorfor ikke jeg?» På gaten kom Goldman i kontakt med en mann som tok henne med inn i en salong, kjøpte henne en øl, ga henne ti dollar, informerte henne deretter om at hun ikke hadde «evnen», og ba henne slutte i virksomheten. Hun var «for overrasket til å kunne snakke». Hun skrev til søsteren Helena og hevdet at hun var syk, og ba henne om femten dollar.

Den 23. juli fikk Berkman tilgang til Fricks kontor mens han bar en skjult pistol; han skjøt Frick tre ganger, og stakk ham i beinet. En gruppe arbeidere – langt fra å slutte seg til hans attentat – slo Berkman bevisstløs, og han ble båret bort av politiet. Berkman ble dømt for drapsforsøk og dømt til 22 års fengsel. Goldman led under det lange fravær fra sin venn.

Overbevist om at Goldman var involvert i handlingen, raidet politiet leiligheten hennes. Selv om de ikke fant noen bevis, presset de utleieren hennes til å kaste henne ut. Videre hadde attentatet ikke klart å vekke massene: både arbeidere og anarkister fordømte Berkmans handling. Johann Most, deres tidligere mentor, fordømte Berkman og attentatforsøket. Rasende over disse angrepene tok Goldman med seg en lekehestepisk til en offentlig forelesning og krevde på scenen at Most skulle forklare sviket hans. Han avviste henne, hvorpå hun slo ham med pisken, brakk den over kneet og kastet bitene mot ham. Hun angret senere på overfallet, og betrodde til en venn: «I en alder av tjuetre, kan man ikke resonnere.»

«Oppfordrer til opprør»

Goldman (vist her på Union Square, New York i 1916) oppfordret arbeidsledige arbeidere til å ta direkte grep i stedet for å være avhengig av veldedighet eller statlig bistand.

Da den økonomiske krisen i 1893 slo til året etter, gikk USA gjennom en av sine verste økonomiske kriser. Ved årets slutt var arbeidsledigheten steget høyere enn 20 %, og «sultdemonstrasjoner» førte noen ganger til opptøyer. Goldman begynte å tale til mengder av frustrerte menn og kvinner i New York City. Den 21. august snakket hun til en folkemengde på nesten 3000 mennesker på Union Square i Manhatten, hvor hun oppfordret arbeidsledige arbeidere til å iverksette tiltak umiddelbart. Hennes eksakte ord er uklare: Hemmelige agenter insisterer på at hun beordret mengden til å «ta alt ... med makt». Men Goldman fortalte senere dette budskapet: «Vel da, demonstrer foran palassene til de rike; krev arbeid. Hvis de ikke gir deg arbeid, krev brød. Hvis de nekter dere begge, ta brød.» Senere i retten kom detektiv-sersjant Charles Jacobs med enda en versjon av talen hennes.

En uke senere ble Goldman arrestert i Philadelphia og vendte tilbake til New York City for rettssak, siktet for å «oppfordre til opprør». Under togturen tilbød Jacobs å frafalle anklagene mot henne hvis hun ville informere om andre radikale i området. Hun svarte med å kaste et glass isvann i ansiktet hans. Mens hun ventet på rettssak, fikk Goldman besøk av Nellie Bly, en reporter for New York World. Hun brukte to timer på å snakke med Goldman og skrev en positiv artikkel om kvinnen hun beskrev som en «moderne Jeanne d’Arc».

Til tross for denne positive publisiteten, ble juryen overbevist av Jacobs’ vitnesbyrd og skremt av Goldmans politiske oppfatninger. Den assisterende distriktsadvokaten spurte Goldman om hennes anarkisme, så vel som hennes ateisme; dommeren omtalte henne som «en farlig kvinne». Hun ble dømt til ett år i fengselet på Blackwell's Island i elven East River. Vel innesperret fikk hun et anfall av revmatisme og ble sendt til sykestuen. Der ble hun venn med en besøkslege og fikk uformell opplæring i sykepleie, og ble til slutt satt til ansvar for en kvinneavdeling med 16 senger på sykestuen. Hun leste også dusinvis av bøker, blant annet verk av de amerikanske aktivistforfatterne Ralph Waldo Emerson og Henry David Thoreau; romanforfatter Nathaniel Hawthorne; poeten Walt Whitman, og filosofen John Stuart Mill. Da Goldman ble løslatt etter ti måneder, hilste en hes gjeng på nesten 3000 mennesker henne på Thalia Theatre (nå hetende Bowery Theatre) i New York City. Hun ble snart oversvømmet av forespørsler om intervjuer og forelesninger.

For å tjene penger bestemte Goldman seg for å fortsette medisinstudiene hun hadde startet i fengselet, men hennes foretrukne spesialiseringsfelt — jordmor og massasje — var utilgjengelig for sykepleierstudenter i USA. Hun seilte til Europa og holdt forelesninger i London, Glasgow og Edinburgh. Hun møtte kjente anarkister som Errico Malatesta, Louise Michel og Peter Kropotkin. I Wien studerte hun og tok to vitnemål for jordmoryrke og tok dem umiddelbart i bruk tilbake i USA.

Vekslende mellom å holde forelesninger og å praktisere som jordmor, gjennomførte Goldman den første turné over hele USA av en anarkistisk foredragsholder. I november 1899 vendte hun tilbake til Europa for å tale, hvor hun møtte den tsjekkiske anarkisten Hippolyte Havel i London. De dro sammen til Frankrike og hjalp til med å organisere den internasjonale anarkistiske kongressen i 1900 i utkanten av Paris. Etterpå immigrerte Havel til USA og reiste med Goldman til Chicago. De delte bolig der med venner av Goldman.

McKinley-mordet

Leon Czolgosz nektet for at Goldman hadde ledet planen hans om å myrde USAs president William McKinley, men hun ble likevel arrestert og holdt i to uker

Den 6. september 1901 skjøt Leon Czolgosz, en arbeidsledig fabrikkarbeider og anarkist, USAs president William McKinley to ganger under en offentlig talebegivenhet i Buffalo i New York. McKinley ble truffet i brystbeinet og magen, og døde åtte dager senere. Czolgosz ble arrestert, og avhørt hele døgnet. Under avhør hevdet han å være anarkist og sa at han hadde blitt inspirert til å handle etter å ha deltatt på en tale av Goldman. Myndighetene brukte dette som et påskudd for å anklage Goldman for å ha værtden som planla attentatet på McKinley. De sporet henne til residensen i Chicago som hun delte med Havel, foruten også Mary og Abe Isaak, et anarkistisk ektepar og deres familie. Goldman ble arrestert sammen med Isaak, Havel og ti andre anarkister.

Tidligere hadde Czolgosz prøvd å bli venner med Goldman og hennes følgesvenner, men ikke klarte det. Under et foredrag i Cleveland hadde Czolgosz henvendt seg til Goldman og spurt henne om råd om hvilke bøker han burde lese. I juli 1901 hadde han dukket opp ved Isaak-huset og stilt en rekke merkelige og uvanlige spørsmål. De antok at han var en infiltratør, som en rekke politiagenter sendt for å spionere på radikale grupper. De sørget for å holde en avstand til ham, og Abe Isaak sendte en melding til medarbeidere som advarte om «en annen spion».

Selv om Czolgosz gjentatte ganger benektet Goldmans involvering, holdt politiet henne i tett varetekt, og utsatte henne for det hun kalte «tredjegrads avhør». Hun forklarte huskameratenes mistillit til Czolgosz, og politiet erkjente til slutt at hun ikke hadde hatt noen vesentlig kontakt med angriperen. Ingen bevis ble funnet som knyttet Goldman til angrepet, og hun ble løslatt etter to ukers varetekt. Før McKinley døde, tilbød Goldman å gi sykepleie, og refererte til ham som «bare et menneske». Czolgosz ble, til tross for betydelige hentydninger og bevis på psykiske lidelser, dømt for drap og henrettet.

Gjennom fengslingen av Goldman og etter at hun ble løslatt nektet hun standhaftig å fordømme Czolgoszs handlinger, og sto praktisk talt alene om å gjøre det. Venner og støttespillere – også Berkman – oppfordret henne til å forlate saken hans. Men Goldman forsvarte Czolgosz som et «supersensitivt vesen» og refset andre anarkister for å ha forlatt ham. Hun ble baktalt i pressen som «anarkiets yppersteprestinne», mens mange aviser erklærte den anarkistiske bevegelsen som ansvarlig for drapet. I kjølvannet av disse hendelsene fikk sosialismen framgang på bekostning av anarkismen blant amerikanske radikaler. McKinleys etterfølger, Theodore Roosevelt, erklærte sin intensjon om å slå ned «ikke bare mot anarkister, men mot alle aktive og passive sympatisører med anarkister».

Mother Earth og Berkmans løslatelse

Etter at Czolgosz ble henrettet, trakk Goldman seg ut fra samfunnet, og fra 1903 til 1913 bodde hun på 208–210 East 13th Street i New York City. Foraktet av sine medanarkister, utskjelt av pressen og skilt fra sin kjærlighet, Berkman, trakk hun seg tilbake til anonymitet og arbeidet i sykepleie. «Det var bittert og vanskelig å møte livet på nytt,» skrev hun senere.

Ved å bruke navnet «E.G. Smith» forlot hun det offentlige liv og tok på seg en rekke private sykepleierjobber mens hun led av alvorlig depresjon. Den amerikanske kongressens vedtak av Loven for utestengelse av anarkisme (Anarchist Exclusion Act) av 1903 utløste en ny bølge av opposisjonell aktivisme, og trakk Goldman tilbake i bevegelsen. Loven var opprinnelig en lov for regulering innvandring, og la til fire uakseptable og uønskete klasser: anarkister, mennesker med epilepsi, tiggere og importører av prostituerte. En koalisjon av mennesker og organisasjoner på tvers av venstresiden av det politiske spekteret motsatte seg loven med den begrunnelse kunne benyttes generelt imot alle opposisjonelle og den krenket ytringsfriheten, og. Goldman fikk igjen nasjonens oppmerksomhet.

Etter at en engelsk anarkist ved navn John Turner ble arrestert under Anarkistloven og truet med deportasjon, slo Goldman seg sammen med forbundet Free Speech League (en forløper til American Civil Liberties Union) for å forsvare hans sak. Forbundet fikk hjelp av kjente advokater som Clarence Darrow og Edgar Lee Masters, som tok Turners sak til USAs høyesterett. Selv om Turner og forbundet tapte, anså Goldman det likevel som en propagandaseier. Hun hadde vendt tilbake til anarkistisk aktivisme, men det kevde sitt av henne. «Jeg har aldri følt meg så tynget», skrev hun til Berkman. «Jeg frykter at jeg for alltid er dømt til å forbli offentlig eiendom og å få livet mitt utslitt gjennom omsorgen for andres liv.»

I 1906 bestemte Goldman seg for å starte en publikasjon, «et uttrykkssted for de unge idealistene i kunst og bokstaver». Tidsskriftet Mother Earth ble bemannet av en kjerne av radikale aktivister, blant andre Hippolyte Havel, Max Baginski og Leonard Abbott. I tillegg til å publisere originale tekster av sine redaktører og anarkister rundt om i verden, trykte |Mother Earth på nytt utvalg fra en rekke forfattere. Disse omfattet den franske filosofen Pierre-Joseph Proudhon, den russiske anarkisten Peter Kropotkin, den tyske filosofen Friedrich Nietzsche og den britiske forfatteren Mary Wollstonecraft. Goldman skrev selv ofte om anarkisme, politikk, arbeidsspørsmål, ateisme, seksualitet og feminisme, og var den første redaktøren av magasinet.

Goldmans tidsskrift Mother Earth ble et hjem for radikale aktivister og litterære fritenkere rundt om i USA.

Den 18. mai samme år ble Aleksander Berkman løslatt fra fengselet. Goldman bar på en bukett roser og møtte ham på togplattformen og fant seg selv «grepet av redsel og medlidenhet» da hun så hans magre, bleke skikkelse. Ingen av dem var i stand til å snakke; de kom tilbake til hennes hjem i stillhet. I flere uker slet han med å omstille seg til livet på utsiden: En mislykket turne som offentlig taler endte i fiasko, og i Cleveland kjøpte han en revolver med den hensikt å drepe seg selv. Da han kom tilbake til New York, fikk han vite at Goldman var blitt arrestert sammen med en gruppe aktivister som møttes for å reflektere over Czolgosz. Styrket på nytt av dette bruddet på forsamlingsfriheten, erklærte han: «Min oppstandelse har kommet!» og satte i gang med å sikre deres løslatelse.

Berkman tok over roret til Mother Earth i 1907, mens Goldman turnerte landet for å skaffe midler for å holde det i drift. Å redigere magasinet var en revitaliserende opplevelse for Berkman. Men forholdet hans til Goldman sviktet, og han hadde en affære med en 15 år gammel kvinnelig anarkist ved navn Becky Edelsohn. Goldman ble såret over at han avviste henne, men anså det som en konsekvens av hans opplevelsen i fengselet. Senere samme år tjente hun som delegat fra USA til Den internasjonale anarkistiske kongressen i Amsterdam. Anarkister og syndikalister fra hele verden samlet seg for å ordne opp i spenningen mellom de to ideologiene, men det ble ikke oppnådd noen avgjørende avtale. Goldman reiste tilbake til USA og fortsatte å holde taler til et stort publikum.

Reitman, essayer og prevensjon

De neste ti årene reiste Goldman rundt i landet uten større opphold, holdt foredrag og agiterte for anarkismen. Koalisjonene som ble dannet i opposisjon til Loven for utestengelse av anarkisme hadde gitt henne en takknemlighet for å nå ut til de av andre politiske posisjoner. Da det amerikanske justisdepartementet sendte ut spioner for å observere, rapporterte de møtene som «fullpakket». Forfattere, journalister, kunstnere, dommere og arbeidere fra hele spekteret snakket om hennes «magnetiske kraft», hennes «overbevisende tilstedeværelse», hennes «kraft, veltalenhet og ild».

Goldman ble med Margaret Sanger i korstog for kvinners tilgang til prevensjon; begge kvinnene ble arrestert for brudd på Comstock-loven, som forbød artikler av umoralsk bruk, som prevensjon.

Våren 1908 møtte Goldman og ble forelsket i Ben Reitman, den såkalte «Hobo-doktoren». Etter å ha vokst opp i Chicagos Tenderloin District (frivole red-light district), tilbrakte Reitman flere år som en dagdriver før han samlet seg til å ta en medisinsk grad fra College of Physicians and Surgeons of Chicago. Som lege behandlet han mennesker som led av plager grunnet fattigdom og sykdom, spesielt kjønnssykdommer. Han og Goldman innledet en affære. De delte en forpliktelse til fri kjærlighet og Reitman tok en rekke elskere, men Goldman gjorde det ikke. Hun prøvde å forene sine følelser av sjalusi med en tro på hjertets frihet, men fant det vanskelig.

To år senere begynte Goldman å føle seg frustrert over foredragspublikummet. Hun lengtet etter å «nå de få som virkelig ønsker å lære, i stedet for de mange som kommer for å bli underholdt». Hun samlet en rekke taler og tekster hun hadde skrevet for Mother Earth og ga ut en bok med tittelen Anarchism and Other Essays (1910). Goldman dekket et bredt spekter av emner, og prøvde å representere «de mentale og sjelelige bestrebelser i tjueen år».

Da Margaret Sanger, en talsmann for tilgang til prevensjon, laget begrepet «prevensjon», og «fødselskontroll». Hun formidlet informasjon om ulike metoder i juni-utgaven av magasinet The Woman Rebel fra 1914, fikk hun pågående støtte fra Goldman. Sistnevnte hadde allerede vært aktiv i arbeidet med å øke tilgangen på prevensjon i flere år. I 1916 ble Goldman arrestert for å ha gitt undervisning offentlig om hvordan man bruker prevensjonsmidler. Også Sanger ble arrestert i henhold til Comstock-loven, som forbød spredning av «ubskøne, utuktige eller ondsinnede artikler», som myndighetene definerte til også å omfatte informasjon knyttet til prevensjon.

Selv om Goldman og Reitman senere skilte ad fra Sanger på grunn av hennes misnøye om utilstrekkelig støtte, distribuerte de to kopier av Sangers brosjyre Family Limitation (sammen med et lignende essay av Reitman). I 1915 gjennomførte Goldman en landsomfattende turne med foredrag, delvis for å øke bevisstheten om alternativer til prevensjoner. Selv om nasjonens holdning til temaet så ut til å være liberaliserende, ble Goldman arrestert 11. februar 1916, da hun var i ferd med å holde et nytt offentlig foredrag. Goldman ble siktet for brudd på Comstock-loven. Hun nektet å betale en bot på 100 dollar, og tilbrakte to uker i et fengselsarbeidshus, som hun hevdet ga henne «muligheten» å gjenoppta kontakten med de som var blitt avvist av samfunnet.

Første verdenskrig

Goldman på en sporvogn i 1917, kanskje under en streik eller demonstrasjon. Ukjent fotograf. Library of Congress.

Selv om president Woodrow Wilson ble gjenvalgt i 1916 under slagordet «Han holdt oss utenfor krigen», kunngjorde han i begynnelsen av sin andre periode at Tysklands fortsatte utplassering av ubegrenset ubåtkrigføring var tilstrekkelig grunn for USA til å gå inn i krigen. Kort tid etter vedtok kongressen en lov om selektiv verneplikt (Selective Service Act of 1917), som krevde at alle menn i alderen 21–30 år skulle registrere seg for militær verneplikt. Goldman så på avgjørelsen som en øvelse i militaristisk aggresjon, drevet av kapitalisme. Hun erklærte i Mother Earth sin intensjon om å motarbeide verneplikten, og å motsette seg USAs involvering i krigen.

For dette formål organiserte hun og Berkman et forbund mot verneplikten, No Conscription League of New York, som proklamerte: «Vi er imot verneplikt fordi vi er internasjonalister, antimilitarister og motstandere av alle kriger ført av kapitalistiske regjeringer.» Gruppen ble en fortropp for aktivisme mot innkallelse til militærtjeneste, og undergrupper begynte å dukke opp i andre byer. Da politiet begynte å angripe gruppens offentlige arrangementer for å finne unge menn som ikke hadde registrert seg for utkastet, fokuserte Goldman og andre innsatsen på å spre brosjyrer og andre skrifter. Midt i nasjonens patriotiske glød nektet mange elementer fra den politiske venstresiden å støtte forbundets innsats. Women's Peace Party, «kvinnenes fredsparti», for eksempel, sluttet sin motstand mot krigen da USA gikk inn i den. Socialist Party of America tok en offisiell holdning mot USAs involvering, men støttet Wilson i de fleste av hans aktiviteter.

Den 15. juni 1917 ble Goldman og Berkman arrestert under et razzia av kontorene deres, der myndighetene beslagla «en vognlast med anarkistiske opptegnelser og propaganda». The New York Times rapporterte at Goldman ba om å bytte til et mer passende antrekk, og dukket opp i en kjole i «kongelig lilla». Paret ble siktet for konspirasjon for å «tilskynde personer til ikke å registrere seg» under den nylig vedtatte spionasjeloven (Espionage Act of 1917) og ble holdt mot kausjon på 25 000 dollar hver. For å forsvare seg selv og Berkman under rettssaken deres, påkalte Goldman First Amendment to the United States Constitution (første tillegg i den amerikanske forfatningen), og spurte hvordan regjeringen kunne hevde å kjempe for demokrati i utlandet mens de undertrykte ytringsfriheten hjemme:

«Vi sier at hvis Amerika har gått inn i krigen for å gjøre verden trygg for demokrati, må hun først gjøre demokratiet trygt i Amerika. Hvordan skal verden ellers ta Amerika på alvor, når demokratiet hjemme daglig er skandaløs, ytringsfriheten undertrykt, fredelige forsamlinger brutt opp av anmassende og brutale gangstere i uniform; når fri presse er begrenset og enhver uavhengig mening kneblet? Sannelig, fattige som vi er i demokratiet, hvordan kan vi gi av det til verden?»

Juryen fant Goldman og Berkman likevel skyldige. Dommer Julius Marshuetz Mayer ila den maksimale straffen: to års fengsel, en bot på 10 000 dollar hver, og muligheten for deportasjon etter at de ble løslatt fra fengselet. Da hun ble fraktet til fengselet Missouri State Penitentiary, skrev Goldman til en venn: «To års fengsel for å ha tatt et kompromissløst standpunkt for ens ideal. Hvorfor det er en liten pris.»

I fengselet ble hun tildelt å jobbe som syerske, under overvåkningen av en «elendig rennesteinsfugl av en 21 år gammel gutt betalt for å få resultater». Hun møtte sosialisten Kate Richards O'Hare, som også hadde blitt fengslet under den samme spionasjeloven. Selv om de var uenige om politisk strategi – O'Hare trodde på stememretten for å oppnå politiske endringer – kom de to kvinnene sammen for å agitere for bedre forhold blant fanger. Goldman møtte også og ble venn med Gabriella Segata Antolini, en anarkist og tilhenger av Luigi Galleani. Antolini hadde blitt arrestert mens han fraktet en veske fylt med dynamitt på et tog på vei til Chicago. Hun hadde nektet å samarbeide med myndighetene og ble sendt i fengsel i 14 måneder. I samarbeid med å gjøre livet bedre for de andre innsatte, ble de tre kvinnene kjent som «Treenigheten». Goldman ble løslatt 27. september 1919.

Deportasjon

Emma Goldmans deportasjonsbilde, 1919

Goldman og Berkman ble løslatt fra fengselet i 1919 under den epoke som i USA er betegnet som «Red Scare», frykt for den politiske venstresiden generelt, da offentlig angst for krigstidens pro-tyske aktiviteter hadde utvidet seg til en gjennomgripende frykt for bolsjevismen og utsiktene til en forestående radikal revolusjon. Det var en tid med sosial uro på grunn av fagforeningsorganisering av streiker og aksjoner fra aktivistiske innvandrere. Riksadvokat Alexander Mitchell Palmer og J. Edgar Hoover, sjef for det amerikanske justisdepartementets General Intelligence Division (nå FBI), var innstilt på å bruke Anarchist Exclusion Act og dens utvidelse fra 1918 for å deportere alle ikke-borgere de kunne identifisere som talsmenn av anarki eller revolusjon. «Emma Goldman og Aleksander Berkman,» skrev Hoover mens de satt i fengsel, «er uten tvil to av de farligste anarkistene i dette landet, og tilbakevending til samfunnet vil resultere i unødig skade.»

Under hennes deportasjonshøring den 27. oktober 1919 nektet Goldman å svare på spørsmål om hennes tro, med den begrunnelse at hennes amerikanske statsborgerskap ugyldiggjorde ethvert forsøk på å deportere henne i henhold til Anarchist Exclusion Act, som kun og bare kunne håndheves mot ikke-statsborgere i USA. Hun presenterte i stedet en skriftlig uttalelse: «I dag blir såkalte utenlandske deportert. I morgen vil indianere bli forvist. Allerede foreslår noen patrioter at innfødte amerikanske sønner for hvem demokrati er et hellig ideal bør utvises.» Louis F. Post ved Arbeidsdepartementet, som hadde den ytterste myndighet over beslutninger om deportasjoner, fastslo at tilbakekallingen av ektemannen Kershners amerikanske statsborgerskap i 1908 etter hans domfellelse også hadde opphevet hennes. Etter først å ha lovet en fortsatt juridisk kamp, besluttet Goldman seg for ikke å anke kjennelsen.

USAT «Buford».

Arbeidsdepartementet inkluderte Goldman og Berkman blant 249 fremmede/utenlandske som ble deporterte som helhet, for det meste mennesker med bare vage assosiasjoner til radikale grupper, som hadde blitt revet med i regjeringsrazzia i november. USAT «Buford», et skip som pressen fikk kallenavnet «Sovjet-arken», seilte fra hærens havn i New York (Port of Embarkation) 21. desember. Rundt 58 vervede menn og fire offiserer sørget for sikkerheten ombord på reisen, og pistoler ble delt ut til mannskapet. Det meste av pressen bifalt entusiastisk. Cleveland Plain Dealer skrev: «Det er håp og forventet at andre fartøyer, større, mer rommelig, som frakter lignende laster, vil følge i hennes kjølvann.» Skipet gjorde landgang i den finske havnen Hangö lørdag 17. januar , 1920. Ved ankomst til Finland førte de finske myndighetene de deporterte til den russiske grensen under et våpenhvileflagg.

Russland

Emma Goldman holdt lovtalen ved Peter Kropotkins gravefølge. Rett foran Goldman står hennes livslange kamerat Aleksander Berkman. Kropotkins begravelse var anledningen til den siste store demonstrasjonen av anarkister i Moskva – titusenvis av mennesker strømmet ut i gatene for å vise sin respekt.

Goldman vurderte i begynnelsen den bolsjevikiske revolusjonen positivt. Hun skrev i Mother Earth at til tross for dens avhengighet av kommunistisk regjering, representerte den «de mest grunnleggende, vidtrekkende og altomfattende prinsippene for menneskelig frihet og økonomisk velvære». Da hun nærmet seg Europa, uttrykte hun frykt for det som skulle komme. Hun var bekymret for den pågående russiske borgerkrigen og muligheten for å bli grepet av anti-bolsjevikiske styrker. Staten, selv om den var antikapitalistisk, utgjorde også en trussel. «Jeg kunne aldri i mitt liv arbeide innenfor statens rammer,» skrev hun til sin niese, «bolsjevistisk eller annet.»

Hun oppdaget raskt at frykten hennes var berettiget. Dager etter at hun kom tilbake til Petrograd (St. Petersburg), ble hun sjokkert over å høre en partifunksjonær omtale ytringsfrihet som en «borgerlig overtro». Mens hun og Berkman reiste rundt i landet, fant de undertrykkelse, dårlig ledelse og korrupsjon i stedet for likestillingen og arbeidsstyrken de hadde drømt om. De som stilte spørsmål ved regjeringen ble demonisert som kontrarevolusjonære, og arbeidere arbeidet under strenge forhold. De møtte Vladimir Lenin, som forsikret dem om at regjeringens undertrykkelse av pressefriheten var berettiget. Han fortalte dem: «Det kan ikke være ytringsfrihet i en revolusjonær periode.» Berkman var mer villig til å tilgi regjeringens handlinger i navnet til «historisk nødvendighet», men han sluttet seg til sist med Goldman i hennes motarbeidelse av sovjetstatens autoritet.

I mars 1921 brøt det ut streiker i Petrograd da arbeidere gikk ut i gatene og krevde bedre matrasjoner og mer selvstyre i fagforeningene. Goldman og Berkman følte et ansvar for å støtte de streikende, og sa: «Å tie nå er umulig, til og med kriminelt.» Uroen spredte seg til havnebyen Kronstadt, hvor den kommunistiske regjeringen beordret en militær reaksjon for å undertrykke streikende soldater og sjømenn. I Kronstadt-opprøret ble omtrent 1000 opprørske sjømenn og soldater drept og to tusen flere ble arrestert; mange ble senere henrettet. I kjølvannet av disse hendelsene bestemte Goldman og Berkman at det ikke var noen framtid i Russland for dem. «Mer og mer», skrev hun, «har vi kommet til den konklusjon at vi ikke kan gjøre noe her. Og siden vi ikke kan fortsette et liv med inaktivitet mye lenger, har vi bestemt oss for å reise.»

I desember 1921 forlot de Russland og dro til den latviske hovedstaden Riga. Den amerikanske kommissæren i den byen kablet tjenestemenn i Washington D.C., som begynte å be om informasjon fra andre regjeringer om parets aktiviteter. Etter en kort tur til Stockholm flyttet de til Berlin hvor de ble værende i flere år. I løpet av denne tiden gikk Goldman med på å skrive en serie artikler om hennes tid i Russland for Joseph Pulitzers avis, New York World. Disse ble senere samlet og utgitt i bokform som My Disillusionment in Russia (1923) og My Further Disillusionment in Russia (1924). Forlagene la til disse titlene for å tiltrekke seg oppmerksomhet; Goldman protesterte, om enn forgjeves.

England, Canada og Frankrike

Goldman fant det vanskelig å akklimatisere seg til det tyske venstreorienterte miljøet i Berlin. Kommunistene foraktet henne for at hun snakket frittalende om sovjetisk undertrykkelse; liberale hånet radikalismen hennes. Mens Berkman ble igjen i Berlin og hjalp eksilrussere, flyttet Goldman til London i september 1924. Da hun kom, arrangerte romanforfatteren Rebecca West en mottakelsesmiddag for henne, her deltok blant annet filosofen Bertrand Russell, romanforfatteren H.G. Wells og mer enn 200 andre gjester. Da hun snakket om sin misnøye med den sovjetiske regjeringen, ble publikum sjokkert. Noen forlot samlingen; andre skjelte henne ut for å ha kritisere det kommunistiske eksperimentet alt for tidlig. Senere, i et brev, nektet Russell å støtte hennes innsats for systemiske endringer i Sovjetunionen og latterliggjorde hennes anarkistiske idealisme.

Henrettelsene i 1927 av de italienske anarkistene Nicola Sacco (til høyre) og Bartolomeo Vanzetti var urovekkende for Goldman, som da bodde alene i Canada.

I 1925 dukket deportasjonens spøkelse opp igjen, men James Colton, en skotsk fagforeningsaktivist og anarkist Goldman hadde møttes først i Glasgow mens han var på en taleturné i 1895, hadde tilbudt seg å gifte seg med henne og gi britisk statsborgerskap. Selv om de bare var fjerne bekjente, takket hun ja, og de ble gift 27. juni 1925, Goldmans 58-årsdag. Hennes nye status ga henne trygghet og tillot henne å reise til Frankrike og Canada. Paret utvekslet sporadisk korrespondanse fram til Coltons død i 1936. Livet i London var stressende for Goldman; hun skrev til Berkman: «Jeg er forferdelig trøtt og så ensom og sorgtynget. Det er en fryktelig følelse å komme tilbake hit fra forelesninger og ikke finne en slektning, ingen som bryr seg om man er død eller levende.» arbeidet med analytiske studier av drama, og utvidet arbeidet hun hadde publisert i 1914. Men publikummet var «forferdelig», og hun fullførte aldri sin andre bok om emnet.

Goldman reiste til Canada i 1927, akkurat i tide til å motta nyheter om de forestående henrettelsene av de italienske anarkistene Nicola Sacco og Bartolomeo Vanzetti i Boston. Hun var sint over de mange uregelmessighetene i saken, og så på den som en annen parodi av rettferdighet i USA. Hun lengtet etter å bli med på massedemonstrasjonene i Boston; minnene fra Haymarket-affæren overveldet henne, forsterket av hennes isolasjon. «Da,» skrev hun, «hadde jeg mitt liv foran meg for å ta opp saken for de drepte. Nå har jeg ingenting.»

I 1928 begynte hun å skrive sin selvbiografi, med støtte fra en gruppe amerikanske beundrere, blant dem journalisten H.L. Mencken, poeten Edna St. Vincent Millay, romanforfatteren Theodore Dreiser og kunstsamleren Peggy Guggenheim, som samlet inn $4000 for henne. Hun sikret seg en hytte i den franske kystbyen Saint-Tropez og brukte to år på å fortelle om livet sitt. Berkman ga skarpe og kritiske tilbakemeldinger, som hun til slutt la til i teksten, men det var en belastningen på forholdet deres. Goldman ville at boken, Living My Life, skulle foreligge et enkelt bind for en pris arbeiderklassen hadde råd til (hun oppfordret ikke til mer enn $5,00); hennes forlegger Alfred A. Knopf utga den derimot i to bind til pris av til sammen for $7,50. Goldman var rasende, men kunne ikke tvinge fram en endring. I stor grad på grunn av den store depresjonen, som var rådende på denne tiden, gikk salget tregt til tross for stor interesse fra biblioteker rundt om i USA. Bokkritikernes anmeldelser var generelt entusiastiske; New York Times, The New Yorker og Saturday Review of Literature listet den alle opp som en av årets beste sakprosabøker. Økende interesse for å dramatisere Living My Life fikk Goldman til å gi advokat Arthur Leonard Ross full ansvar for forhandlinger om drama-, radio- og kinorettigheter til livet hennes.

I februar 1932 holdt Goldman forelesning ved Københavns Universitet om «Diktatur, en verdenstrussel» til et publikum på tusen etter forelesninger som hadde vært planlagt der tidligere i måneden var blitt kansellert av frykt for kommunistiske demonstrasjoner. Etter å ha turnert i Tyskland, var hun tilbake i Danmark i 11.-13. april og forelesninger på tysk for studentforeningen i København, foruten også i Odense og i Århus.

16.-18. april 1932 var Goldman i Norge for å holde foredrag. I Oslo hadde hun «tre herlig møter» og talte på møte arrangert av Oslo Arbeiderparti og Arbeiderpartiets studentgruppe, da Det Norske Studentersamfund i Oslo, «landets frieste talerstol», nektet gjennom det kommunistiske («motdagistiske») styret å la henne tale der. Temaene var «Den amerikanske klassejustis» og «En anarkists liv». Til Alarm nr. 10/1932, organet til Norsk Syndikalistisk Føderasjon, beklaget hun at den anarkistiske bevegelsen for tiden var død i Norge.

20. april var hun i Stockholm hvor hun ga sine synspunkter på den amerikanske fagforeningslederen Thomas Mooney, som var blitt dømt på falske bevis og vitnesbyrd, og Mooney-saken og kampanjer for å frigjøre ham ble siden en internasjonal sak célèbre i to tiår.

I London den 24. januar 1933 begynte Goldman oppholdet med en svimlende uke med velkomstmøter og middager med politiske medarbeidere og gamle venner, blant dem sangeren Paul Robeson og skribenten Emily Coleman.

I 1933 fikk Goldman tillatelse til å forelese i USA under forutsetning av at hun bare snakket om drama og sin selvbiografi — men ikke aktuelle politiske hendelser. Hun kom tilbake til New York 2. februar 1934 for generelt positiv pressedekning — bortsett fra kommunistiske publikasjoner. Snart ble hun omringet av beundrere og venner, beleiret med invitasjoner til samtaler og intervjuer. Visumet hennes gikk ut i mai, og hun dro til Toronto for å sende inn en ny forespørsel om å besøke USA. Dette andre forsøket ble avvist. Hun ble i Canada og skrev artikler for amerikanske publikasjoner.

I februar og mars 1936 gjennomgikk Berkman et par operasjoner for prostatakjertel. Han kom seg tilbake til Nice i Frankrike og ble tatt vare på av sin ledsager, Emmy Eckstein. Han gikk glipp av Goldmans sekstisyvende bursdag i Saint-Tropez i juni. Hun skrev et trist brev, men han fikk ikke leste det; hun fikk en telefon midt på natten om at Berkman var i stor nød. Hun dro til Nice umiddelbart, men da hun ankom den morgenen, fant Goldman ut at han hadde skutt seg selv og var i en nesten bevisstløs lammelse. Han døde senere samme kveld.

Den spanske borgerkrigen

I juli 1936 brøt den spanske borgerkrigen ut etter et forsøk på statskupp fra deler av den spanske hæren mot regjeringen i Den andre spanske republikken. Samtidig begynte de spanske anarkistene, som kjempet mot de nasjonalistiske styrkene, en anarkistisk revolusjon. Goldman ble invitert til Barcelona og på et øyeblikk, som hun skrev til niesen sin, «den knusende vekten som trykket ned på hjertet mitt siden Sashas død forlot meg som ved magi». Hun ble ønsket velkommen av organisasjonene Confederación Nacional del Trabajo (CNT), den anarko-syndikalistiske fagforeningen og Federación Anarquista Ibérica (FAI), den iberiske anarkistiske føderasjon, og levde for første gang i livet i et samfunn drevet av og for anarkister, i henhold til sanne anarkistiske prinsipper. «I hele mitt liv», skrev hun senere, «har jeg ikke møtt en slik varm gjestfrihet, kameratskap og solidaritet.» tter å ha turnert en rekke kollektiver i provinsen Huesca, sa hun til en gruppe arbeidere: «Din revolusjonen vil ødelegge for alltid [forestillingen] om at anarkisme står for kaos.» Hun begynte å redigere den ukentlige, engelskspråklige CNT-FAI Information Bulletin og svarte på engelskspråklig post.

Goldman redigerte den engelskspråklige Bulletin for de anarkosyndikalistiske| organisasjonene Confederación Nacional del Trabajo (CNT) og Federación Anarquista Ibérica (FAI) under den spanske borgerkrigen.

Goldman begynte å bekymre seg for framtiden til Spanias anarkisme da CNT-FAI ble med i en koalisjonsregjering i 1937 – mot det anarkistiske kjerneprinsippet om å avstå fra statlige strukturer – og, mer foruroligende, ga gjentatte innrømmelser til kommunistiske styrker i navnet på å forene seg mot fascisme. I november 1936 skrev hun at samarbeid med kommunister i Spania var «en fornektelse av våre kamerater i Stalins konsentrasjonsleirer». Sovjetunionen nektet i mellomtiden å sende våpen til anarkistiske styrker, og desinformasjonskampanjer ble ført mot anarkistene over hele Europa og USA. Hennes tro på bevegelsen var urokkelig, Goldman reiste tilbake til London som en offisiell representant for CNT-FAI.

Goldman holdt foredrag og ga intervjuer og støttet entusiastisk de spanske anarkosyndikalistene. Hun skrev regelmessig for Spain and the World, en avis som utkom hver fjortende dag med fokus på borgerkrigen. I mai 1937 angrep kommunistledede styrker anarkistiske befestninger og brøt opp agrariske kollektiver. Aviser i England og andre steder aksepterte tidslinjen for hendelser som ble tilbudt av Den andre spanske republikk til pålydende. Den britiske journalisten George Orwell, som var til stede for aksjonen, skrev: «De beretningene om Barcelona-opptøyene i mai ... overvant alt jeg noensinne har sett av løgn.»

Goldman kom tilbake til Spania i september, men CNT-FAI framsto for henne som mennesker «i et brennende hus». Enda verre, anarkister og andre radikale rundt om i verden nektet å støtte deres sak. De nasjonalistiske styrkene erklærte seier i Spania rett før hun reiste tilbake til London. Frustrert over Englands kuende atmosfære – som hun kalte rasende «mer fascistisk enn fascistene» – reiste hun tilbake til Canada i 1939. Hennes tjeneste for den anarkistiske saken i Spania ble ikke glemt. På hennes syttiårsdag sendte den tidligere generalsekretæren for CNT, Mariano R. Vázquez, en melding til henne fra Paris, og berømmet henne for hennes bidrag og utpekte henne som «vår åndelige mor». Hun kalte det «den vakreste hyllesten jeg noen gang har mottatt».

Siste år

Goldmans grav på Illinois' Forest Home Cemetery, nær stdet hvor anarkistene som ble henrettet for Haymarket-affæren. Datoene på steinen er feil.

Da hendelsene før andre verdenskrig begynte å utspille seg i Europa, gjentok Goldman sin motstand mot kriger som ble ført av regjeringer. «Selv om jeg avskyr Hitler, Mussolini, Stalin og Franco», skrev hun til en venn, «vil jeg ikke støtte en krig mot dem og for demokratiene som i siste instans bare er fascistiske i forkledning». Hun følte at Storbritannia og Frankrike hadde gått glipp av muligheten til å motarbeide fascismen, og at den kommende krigen bare ville resultere i «en ny form for galskap i verden».

Død

Lørdag 17. februar 1940 fikk Goldman et svekkende hjerneslag. Hun ble lam på høyre side, og selv om hørselen var upåvirket, kunne hun ikke snakke. Som en venn beskrev det: «Bare for å tenke på at her var Emma, den største taleren i Amerika, ute av stand til å ytre ett ord.» I tre måneder forbedret hun seg litt, tok imot besøkende og ved en anledning gestikulerte hun til adresseboken sin for å signalisere at en venn kan finne vennlige kontakter under en tur til Mexico. Hun fikk et nytt hjerneslag 8. mai og hun døde seks dager senere i Toronto, 70 år gammel.

US Immigration and Naturalization Service tillot at legemet hennes ble brakt tilbake til USA. Hun ble gravlagt på German Waldheim Cemetery (nå kalt Forest Home Cemetery) i Forest Park, Illinois, en vestlig forstad til Chicago], nær gravene til de som ble henrettet etter Haymarket-affæren. Relieffet på gravmerket hennes ble skapt av billedhuggeren Jo Davidson, og steinen har også sitatet «Liberty will not descend to a people, a people must raise itself to liberty» (Frihet vil ikke synke ned til et folk, et folk må løfte seg seg til frihet).

Filosofi

Goldman talte og skrev mye om en rekke spørsmål. Mens hun avviste ortodoksi og fundamentalistisk tenkning, var hun en viktig bidragsyter til flere felt av moderne politisk filosofi.

Hun ble påvirket av mange forskjellige tenkere og forfattere, blant dem Mikhail Bakunin, Henry David Thoreau, Peter Kropotkin, Ralph Waldo Emerson, Nikolaj Tsjernysjevskij og Mary Wollstonecraft. En annen filosof som påvirket Goldman var Friedrich Nietzsche. I sin selvbiografi skrev hun: «Nietzsche var ikke en sosial teoretiker, men en poet, en opprører og innovatør. Hans aristokrati var verken av fødsel eller pengepung; det var ånden. I den forbindelse var Nietzsche en anarkist, og alle sanne anarkister var aristokrater.»

Anarkisme

Anarkismen var sentral i Goldmans syn på verden, og hun regnes som en av de viktigste skikkelsene i historien til anarkismen og den frihetlige sosialismen. Hun ble først tiltrukket av det under forfølgelsen av anarkister etter Haymarket-affæren i 1886, og hun skrev og snakket regelmessig på vegne av anarkismen. I tittelessayet til boken hennes Anarchism and Other Essays skrev hun:

«Anarkisme står altså egentlig for frigjøringen av menneskesinnet fra religionens herredømme; frigjøring av menneskekroppen fra eiendomsherredømmet; frigjøring fra lenker og tilbakeholdenhet fra regjeringen. Anarkisme står for en sosial orden basert på fri gruppering av individer med det formål å produsere ekte sosial rikdom; en orden som vil garantere ethvert menneske fri tilgang til jorden og full glede av livets nødvendigheter, i henhold til individuelle ønsker, smak og tilbøyeligheter.»

Goldmans anarkisme var intenst personlig. Hun mente det var nødvendig for anarkistiske tenkere å etterleve sin tro, og demonstrere sin overbevisning med hver handling og ord. «Jeg bryr meg ikke om en manns teori for i morgen er riktig,» skrev hun en gang. «Jeg bryr meg om hans ånd i dag er riktig.» Anarkisme og fri assosiasjon var hennes logiske svar på begrensningene for regjeringens kontroll og kapitalisme. «Det ser ut til at dette er de nye livsformene,» skrev hun, «og at de vil ta plassen til de gamle, ikke ved å forkynne eller stemme, men ved å leve etter dem.»

Samtidig mente hun at bevegelsen på vegne av menneskelig frihet måtte bemannes av frigjorte mennesker. Mens hun danset blant andre anarkister en kveld, ble hun irettesatt av en kollega for sin bekymringsløse oppførsel. I sin selvbiografi skrev Goldman:

«Jeg ba ham bry seg om sine egne saker, jeg var lei av å ha Saken konstant ble kastet i ansiktet mitt. Jeg trodde ikke at en Sak som sto for et vakkert ideal, for anarkisme, for frigjøring og frihet fra konvensjoner og fordommer, skulle kreve livsfornektelse og glede. Jeg insisterte på at vår sak ikke kunne forvente at jeg skulle oppføre meg som en nonne og at bevegelsen ikke skulle gjøres om til et kloster. Hvis dét var hva det betydde, da ville jeg ikke ha det. Jeg vil ha frihet, retten til selvutfoldelse, alles rett til vakre, strålende ting.»

Taktisk bruk av vold

Goldman, i sin politiske ungdom, vurderte målrettet vold for å være et legitimt middel for revolusjonær kamp. Goldman mente på den tiden at bruken av vold, selv om den var usmakelig, kunne rettferdiggjøres i forhold til de sosiale fordelene den kunne oppnå. Hun tok til orde for handlingens propaganda, som det ble omtalt som, herunder attentat, eller vold utført for å oppmuntre massene til å gjøre opprør. Hun støttet partneren Aleksander Berkmans forsøk på å drepe industrimannen Henry Clay Frick, og ba ham til og med om å la henne delta. Hun mente at Fricks handlinger under Homestead-streiken var forkastelige og at drapet hans ville gi et positivt resultat for arbeidsfolk. «Ja,» skrev hun senere i sin selvbiografi, «slutten på denne saken rettferdiggjorde midlene.» Selv om hun aldri ga eksplisitt godkjenning av Leon Czolgoszs attentat på USAs president William McKinley, forsvarte hun hans idealer og trodde på at handlinger som hans var en naturlig konsekvens av undertrykkende institusjoner. Som hun skrev i The Psychology of Political Violence: «de akkumulerte kreftene i vårt sosiale og økonomiske liv, som kulminerte i en voldshandling, ligner på atmosfærens frykt, manifestert i storm og lyn.»

Hennes erfaringer i Russland førte til at hun endret sin tidligere oppfatning om at revolusjonære mål kan rettferdiggjøre voldelige midler. I etterordet til My Disillusionment in Russia skrev hun: «Det er ingen større feilslutning enn at troen på at mål og hensikt er én ting, mens metoder og taktikker er en annen .... Midlene som brukes blir, gjennom individuell vane og sosial praksis, en del av det endelige formålet....» I det samme kapittelet bekreftet Goldman at «Revolusjon er virkelig en voldelig prosess,» og bemerket at vold var «den tragiske uunngåeligheten av revolusjonære omveltninger ...» En del feiltolket hennes kommentarer om den bolsjevikiske terroren som en avvisning av all militant styrke, men Goldman korrigerte dette i forordet til den første amerikanske utgaven av My Disillusionment in Russia:

«Argumentet om at ødeleggelse og terror er en del av revolusjonen bestrider jeg ikke. Jeg vet at alle store politiske og sosiale endringer tidligere krevde vold. [...] Svart slaveri kan fortsatt være en legalisert institusjon i USA, unntatt for den militante ånden til de mange John Brown. Jeg har aldri benektet at vold er uunngåelig, og jeg motsier det heller ikke nå. Likevel er det én ting å bruke vold i kamp, ​​som et forsvarsmiddel. Det er en helt annen ting å lage et prinsipp om terrorisme, å institusjonalisere det, å tildele det den viktigste plassen i den sosiale kampen. Slik terrorisme avler kontrarevolusjon og blir i sin tur selv kontrarevolusjonær.»

Goldman vurderte militariseringen av det sovjetiske samfunnet ikke som et resultat av væpnet motstand i seg selv, men av bolsjevikenes statistiske visjon, og skrev at «en ubetydelig minoritet som er opptatt av å skape en absolutt stat, nødvendigvis er drevet til undertrykkelse og terrorisme».

Kapitalisme og arbeid

Goldman mente at kapitalismens økonomiske system var uforenlig med menneskelig frihet. «Det eneste kravet eiendom anerkjenner,» skrev hun i Anarchism and Other Essays, «er dens egen fråtsende appetitt på større rikdom, ettersom rikdom betyr makt; makten til å undertrykke, knuse, utnytte, makten til å slavebinde, forarge, for å forringe.» Hun hevdet også at kapitalismen umenneskeliggjorde arbeiderne, «gjorde produsenten til en ren partikkel av en maskin, med mindre vilje og beslutninger enn hans mester i stål og jern.»

Opprinnelig motsatte Goldman seg til ikke mindre enn den fullstendige revolusjon, og ble utfordret under en samtale av en eldre arbeider på første rad. I sin selvbiografi skrev hun:

«Han sa at han forsto min utålmodighet med så små krav som noen timer mindre om dagen, eller noen få dollar mer i uken... Men hva skulle menn på hans alder gjøre? Det var ikke sannsynlig at de ville leve for å se den endelige styrten av det kapitalistiske systemet. Skulle de også gi avkall på å slippe kanskje to timer om dagen fra det forhatte arbeidet? Det var alt de kunne håpe å se realisert i løpet av livet.»

Staten

Goldman vurderte staten som et vesentlig og uunngåelig verktøy for kontroll og dominans. Som et resultat av hennes anti-statlige synspunkter, mente Goldman at stemmegivning i beste fall var ubrukelig og farlig i verste fall. Avstemning, skrev hun, ga en illusjon av deltakelse mens de maskerte de sanne strukturene for beslutningstaking. I stedet tok Goldman til orde for målrettet motstand i form av streik, protester og «direkte aksjoner mot den angripende, innblandende autoriteten til vår moralkodeks». Hun opprettholdt en negativ holdning ti stemmestilling selv da mange anarkosyndikalister i Spania på 1930-tallet stemte for dannelsen av en liberal republikk. Goldman skrev at enhver makt som anarkister søkte som stemmeblokk, skulle i stedet brukes til å streike over hele landet. Hun var uenig i bevegelsen for kvinnelig stemmerett. I sitt essay «Woman Suffrage» latterliggjorde hun ideen om at kvinners engasjement ville få den demokratiske staten til å endres til en mer rettferdig orientering: «Som om kvinner ikke har solgt sine stemmer, som om kvinnelige politikere ikke kan kjøpes!» Hun var dog enig med suffragettene påstand om at kvinner er likestilte med menn, men var uenige i at deres deltakelse alene ville gjøre staten mer rettferdig. «Å anta derfor at hun [kvinnene] ville lykkes med å rense noe som ikke er mottakelig for renselse, er å kreditere henne med overnaturlige krefter.» Goldman var også kritisk til sionismen, som hun så på som nok et mislykket eksperiment i statskontroll.

Goldman var også en lidenskapelig kritiker av fengselssystemet, og kritiserte både behandlingen av fanger og de sosiale årsakene til kriminalitet. Goldman så på kriminalitet som en naturlig utvekst av et urettferdig økonomisk system, og i essayet «Prisons: A Social Crime and Failure» (Fengsler: En sosial forbrytelse og fiasko) siterte hun rikelig fra 1800-tallets forfattere Fjodor Dostojevskij og Oscar Wilde om fengsler, og skrev:

«År etter år vender fengselshelvetes porter tilbake til verden, et utmagret, deformert, viljeløst, skipbrudt mannskap av menneskeheten, med Kain-merket på pannen, deres håp knust, alle deres naturlige tilbøyeligheter hindret. Med ingenting annet enn sult og umenneskelighet for å hilse på dem, synker disse ofrene snart tilbake til kriminalitet som den eneste muligheten for eksistens.»

Goldman var en engasjert krigsmotstander og var spesielt motstander av verneplkt, og vurderte på det som en av de verste av statens former for tvang, og var en av grunnleggerne av forbundet mot verneplikten, No-Conscription League, som hun til slutt ble arrestert og fengslet for i 1917 før de ble deportert i 1919.

Goldman ble rutinemessig overvåket, arrestert og fengslet for sin taler og organisering av aktiviteter til støtte for arbeidere og ulike streiker, tilgang til prevensjon, og i opposisjon til første verdenskrig. Som et resultat ble hun aktiv på begynnelsen av 1900-tallets bevegelsen for ytringsfrihet, og ser på ytringsfrihet som en grunnleggende nødvendighet for å oppnå sosial endring. Hennes frittalende mesterskap for hennes idealer, i møte med vedvarende arrestasjoner, inspirerte Roger Baldwin, en av grunnleggerne av American Civil Liberties Union, en ideell organisasjon som arbeider for å fremme borgerrettigheter i USA. Goldmans og Reitmans erfaringer med årvåkenhet i San Diegos ytringsfrihetskamp i 1912 er et eksempel på deres utholdenhet i kampen for ytringsfrihet til tross for at de risikerer deres egen sikkerhet.

Ibsen og drama

Goldman foreleste om et mangfold av emner, også moderne drama, noe som også ble kontroversielt. 23. mai 1909 stormet amerikansk politi hennes søndagsmøte over emnet «Henrik Ibsen som en pioner av moderne drama» og hevdet at hun ikke fulgte forelesningens emne. To personer ble arrestert. I januar og februar 1909 holdt hun seks søndagsforedrag i New York hvor hun diskuterte drama av skandinaviske dramatikere, særlig Ibsen og August Strindberg, men også andre europeere som George Bernard Shaw, Leo Tolstoj, Anton Tsjekhov, Maksim Gorkij og andre. I mars 1926 holdt hun en rekke foredrag i Bristol om drama, særlig Henrik Ibsen, og reiste senere til Liverpool for ytterliere foredrag om samme emne. I mars-april 1926 holdt hun seks foredrag om dramatikere, heriblant Ibsen, Eugene O’Neill, Susan Glaspell, og tyske ekspresjonister. Møtevirksomheten var omfattende, og eksempelvis i Edmonton i mars 1927 holdte hun femten møter i løpet av en uke, og snakker om trender innen moderne utdanning, Ibsen, prevensjon, og for Women's Press Club om kvinnefrigjøring.

I henhold til den norske forskeren Vilde Pettersen leste Goldman Ibsens sosialrealistiske drama som en som mener at sannheten må fram for at vi kan leve i et fritt og likestilt samfunn, og der individer kan frigjøre seg til tross for at de lever i undertrykkende strukturer. For Goldman er ikke Nora i Et dukkehjem opptatt av like rettigheter som menn, men at hun lever i samfunn der verken hun eller Torvald kan utfolde seg som mennesker. Hun anvendte Ibsens syn på individets frihet og sammenkobler det med den anarkistiske tradisjonen om kollektivet.

I essayet «The Social Significance of the Modern Drama» (Den sosiale betydningen av moderne drama) innledet Goldman med følgende:

«For å forstå den sosiale og dynamiske betydningen av moderne dramatisk kunst er det nødvendig, tror jeg, å fastslå forskjellen mellom funksjonene til kunst for kunstens skyld og kunst som livets speil... Det er ikke holdningen til moderne kunst, som i første rekke er refleksen, livets speil. Kunstneren som er en del av livet kan ikke løsrive seg fra hendelsene og hendelsene som passerer panoramaaktig foran øynene hans, og imponerer seg på hans emosjonelle og intellektuelle syn.»

Feminisme og seksualitet

Unge anarkistiske feminister på anti-globaliseringsmøte og protest i 2000 som siterer Emma Goldman.

Selv om hun var avvisende innstilt til målene om stemmerett for førstebølgen av moderne feminismen, tok Goldman lidenskapelig til orde for kvinners rettigheter, og er i dag oppfattet som en grunnlegger av anarkafeminismen, som utfordrer patriarkatet som et hierarki som skal motarbeides ved siden av statsmakt og klasseskiller. I 1897 skrev hun: «Jeg krever kvinnens uavhengighet, hennes rett til å forsørge seg selv; å leve for seg selv; å elske hvem hun vil, eller så mange hun vil. Jeg krever frihet for begge kjønn, handlingsfrihet, frihet i kjærlighet og frihet i morsrollen.»

Goldman, en sykepleier av utdanning, var en tidlig talskvinne for å utdanne og informere kvinner om prevensjon. Som mange feminister i sin tid så hun på abort som en tragisk konsekvens av sosiale forhold, og prevensjon som et positivt alternativ. Goldman var også en talsmann for fri kjærlighet, og en sterk kritiker av ekteskapet. Hun vurderte tidlige feminister som begrenset i sitt omfang og avgrenset av sosiale krefter fra puritanisme og kapitalisme. Hun skrev: «Vi har behov for uhindret vekst fra gamle tradisjoner og vaner. Bevegelsen for kvinnefrigjøring har så langt bare tatt det første skrittet i den retningen.»

Goldman var også en frittalende kritiker av fordommer mot homofile og transmennesker. Hennes tro på at sosial frigjøring bør omfatte homofile menn og lesbiske var praktisk talt uhørt på den tiden, selv blant anarkister og andre radikale. Som den tyske sexologen Magnus Hirschfeld skrev, «hun var den første og eneste kvinnen, faktisk den første og eneste amerikaneren, som tok opp forsvaret av homoseksuell kjærlighet foran allmennheten.» I en rekke taler og brev forsvarte hun rettighetene til homofile menn og lesbiske å elske som de vil og fordømte frykten og stigmaet knyttet til homofili. Som Goldman skrev i et brev til Hirschfeld, «Det er en tragedie, føler jeg, at mennesker av en annen seksuell type er fanget i en verden som viser så liten forståelse for homofile og er så grovt likegyldig til de forskjellige graderingene og variasjonene av kjønn og deres store betydning i livet.»

Ateisme

Goldman var en engasjert ateist og vurderte religion som et annet instrument for kontroll og dominans. Hennes essay «The Philosophy of Atheism» (Ateismens filosofi) siterte Bakunin grundig om emnet og la til:

«Bevisst eller ubevisst ser de fleste teister i guder og djevler, himmel og helvete, belønning og straff, en pisk for å banke folket til lydighet, saktmodighet og tilfredshet... Filosofien til ateismen uttrykker ekspansjonen og veksten av menneskesinnet. Teismens filosofi, hvis vi kan kalle den en filosofi, er statisk og fast.»

I essay som «The Hypocrisy of Puritanism» (Puritanismens hykleri) og en tale med tittelen «The Failure of Christianity» (Kristendommens fiasko), fikk Goldman mer enn noen få fiender blant religiøse samfunn ved å angripe deres moralistiske holdninger og forsøk på å kontrollere menneskelig atferd. Hun beskyldte kristendommen for «de evige bevarelsen av et slavesamfunn», og hevdet at den dikterte individers handlinger på jorden og tilbød fattige mennesker et falskt løfte om en rikelig framtid i himmelen.

Arv og ettermæle

Goldmans bilde, ofte ledsaget av en populær parafrase av ideene hennes – «Hvis jeg ikke kan danse, vil jeg ikke være med i revolusjonen din» – har blitt gjengitt på utallige vegger, plagg, klistremerker og plakater som et ikon for frihet.

Goldman var godt kjent i løpet av livet, beskrevet som – blant annet – «Røde Emma» og «den farligste kvinnen i Amerika». Etter hennes død og gjennom midten av 1900-tallet bleknet hennes berømmelse. Forskere og historikere av anarkisme så på henne som en stor taler og aktivist, men så henne ikke som en filosofisk eller teoretisk tenker på linje med for eksempel Peter Kropotkin.

I 1970 ga Dover Press ut Goldmans biografi på nytt, Living My Life, og i 1972 ga den feministiske forfatteren Alix Kates Shulman ut en samling av Goldmans forfatterskap og taler, Red Emma Speaks. Disse verkene brakte Goldmans liv og forfatterskap til et større publikum, og hun ble spesielt fremmet av kvinnebevegelsen på slutten av 1900-tallet. I 1973 ble Shulman spurt av en skribentvenn om et sitat av Goldman for bruk på en T-skjorte. Hun sendte ham utvalget fra Living My Life om «retten til selvutfoldelse, alles rett til vakre, strålende ting», og fortalte at hun hadde blitt formanet «at det ikke burde trenge en agitator for å danse». Skribentvennen gjorde en uttalelse basert på disse følelsene som har blitt et av de mest kjente sitatene tilskrevet Goldman, selv om hun sannsynligvis aldri sa eller skrev det akkurat som sådan: «Hvis jeg ikke kan danse, vil jeg ikke være med i revolusjonen din.» Variasjoner av dette faste uttrykket har dukket opp på tusenvis av T-skjorter, knapper, plakater, klistremerker på støtfangere, kaffekrus, hatter og andre gjenstander.

Kvinnebevegelsen på 1970-tallet som «gjenoppdaget» Goldman ble ledsaget av en gjenoppstått anarkistisk bevegelse, som startet på slutten av 1960-tallet, som også gjenopplivet vitenskapelig oppmerksomhet til tidligere anarkister. Veksten av feminisme satte også i gang en viss revurdering av Goldmans filosofiske arbeid, med forskere som påpekte betydningen av Goldmans bidrag til anarkistisk tankegang i hennes tid. Goldmans tro på verdien av estetikk kan for eksempel sees i senere påvirkninger av anarkisme og kunst. På samme måte får Goldman nå æren for å ha betydelig innflytelse og utvidelse av aktivismens omfang i spørsmål om seksuell frihet, reproduktive rettigheter og ytringsfrihet.

Goldman har blitt blitt framstilt i en rekke skjønnlitterære verk gjennom årene, blant annet Warren Beattys film Reds fra 1981, der hun ble spilt av Maureen Stapleton, som vant en Oscar for sin opptreden. Goldman har også vært en rollefigur i to Broadway-musikaler, Ragtime (1996), basert på en roman med samme tittel fra 1975 av E.L. Doctorow (også utgitt på norsk) og Assassins (1990). Skuespill som skildrer Goldmans liv er blant annet Howard Zinns skuespill, Emma; Martin Dubermans Mother Earth; Jessica Litwaks Emma Goldman: Love, Anarchy, and Other Affairs (om Goldmans forhold til Berkman og hennes arrestasjon i forbindelse med McKinleys attentat); Lynn Rogoffs Love Ben, Love Emma (om Goldmans forhold til Reitman); Carol Bolts Red Emma; og Alexis Roblans Red Emma and the Mad Monk. Ethel Mannins roman Red Rose fra 1941 er også basert på Goldmans selvbiografi.

Jens Bjørneboe skrev et drama om kalt Røde Emma, sceniske fortelling om anarkisten Emma Goldman og hennes trofaste «medsoldat», Aleksander Berkman. Bjørneboe ga manuskriptet til en gruppe norske litterære anarkister (de noenlunde samme som også sto bak aksjonsgruppa «Røde Emmas Aksjonsteater») som startet et forlag, Bjørnsons grav, for å utgi boken. Det kom i 1976, en drøy måned eller to etter Bjørneboes bortgang. Til tross for muntlig avtale gikk forfatterens familie til sak for å få boken stoppet. Røde Emma ble ikke fullført, og var også Bjørneboe siste verk, og en planlagt del II om Emma Goldmans opphold i Russland etter utvisning fra USA i 1919 ble aldri skrevet. Stykket har siden blitt satt opp, blant annet av den selvstendige teatergruppen Grusomhetens Teater på Trøndelag Teater i 2022,

Red Emma's Bookstore Coffeehouse i Baltimore.

Goldman har blitt hedret av en rekke organisasjoner som er navngitt til hennes minne. Emma Goldman Clinic, et helsesenter for kvinner som ligger i Iowa City i Iowa, valgte Goldman som en navn «i anerkjennelse av hennes utfordrende ånd.» Red Emma's Bookstore Coffeehouse, en infobutikk i Baltimore i Maryland adopterte navnet hennes ut fra deres tro «på ideene og idealene som hun kjempet for hele livet: ytringsfrihet, seksuell og rasemessig likhet og uavhengighet, retten til å organisere seg i våre jobber og i våre egne liv, ideer og idealer som vi fortsetter å kjempe for, også i dag.»

FLAX Foundation i Østerrike opprettet i 2020 to priser i Emma Goldmans navn for innovativ forskning. Prisene gis til «talentfulle og engasjerte forskere som jobber med spørsmål knyttet til feminisme og ulikhet, og som bidrar til et samfunn med større sosial rettferdighet, likhet og solidaritet». Det er to typer priser: Emma Goldman-prisene og Emma Goldman-snøballprisene som blir delt ut årlig. ​Med prisen kommer også en premiesum på 50 000 euro – tilsvarende til over 570 000 norske kroner.​ Emma Goldman-snøballprisene er mindre, 10 000 euro hver, og de deles ut til forskere i tidlig karriere som er nominert av Emma Goldman-prisvinnerne.

For 2023 gikk prisen til norske og samiske Eva Maria Fjellheim, som den første i Norge, som mottok den i Wien. Hun er doktorgradskandidat ved Senter for samiske studier ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. Prisen fikk hun blant annet for sin forskning knyttet til maktforhold mellom urfolk og myndigheter når vindkraft bygges ut i samisk reindriftslandskap i Norge, aktualisert av Høyesteretts avgjørelse i Fosen-saken som handler om samiske rettigheter i møte med statlige og kommersielle interesser.

Verker

Emma Goldman var språksterk. Hun kunne forelese på engelsk, russisk, tysk og jiddisk, og var en særdeles produktiv forfatter, og skrev utallige hefter og artikler om et mangfold av emner. Hun forfatter seks bøker, også en selvbiografi, Living My Life (på norsk som Anarkistiske erindringer), og en biografi om sin anarkistiske kollega Voltairine de Cleyre.

Bøker

• Anarchism and Other Essays. New York: Mother Earth Publishing Association, 1910.
• The Social Significance of the Modern Drama. Boston: Gorham Press, 1914.
• My Disillusionment in Russia. Garden City, New York: Doubleday, Page and Co., 1923.
• My Further Disillusionment in Russia. Garden City, New York: Doubleday, Page and Co., 1924.
• Living My Life. New York: Knopf, 1931.
  • Norsk utgave: Anarkistiske erindringer, utvalg og etterord ved Michael Helm; oversatt av Kirsten Nordberg, Oslo: Pax, 1978
• Voltairine de Cleyre. Berkeley Heights, New Jersey: Oriole Press, ISBN 8253009224, 1932.

Redigerte samlinger

• Red Emma Speaks: Selected Writings and Speeches. New York: Random House, 1972. ISBN 0-394-47095-8.
• Emma Goldman: A Documentary History of the American Years, Volume 1 – Made for America, 1890–1901. Berkeley: University of California Press, 2003. ISBN 0-520-08670-8.
• Emma Goldman: A Documentary History of the American Years, Volume 2 – Making Speech Free, 1902–1909. Berkeley: University of California Press, 2004. ISBN 0-520-22569-4.
• Emma Goldman: A Documentary History of the American Years, Volume 3 – Light and Shadows, 1910–1916. Stanford: Stanford University Press, 2012. ISBN 0-8047-7854-X.
• Golman, Emma: «Kvinnefrigjøringens tragedie», oversatt og med innledning av Vilde Pettersen, 21. mars 2016, Salongen.no.

Litteratur

Siterte kilder

• Berkman, Aleksander (1992): Life of an Anarchist: The Alexander Berkman Reader. Red.: Gene Fellner, Four Walls Eight Windows. ISBN 978-0-941423-77-9. OCLC 24905653.
• Chalberg, John (1991): Emma Goldman: American Individualist. Red.: Oscar Handlin, HarperCollins. ISBN 978-0-673-52102-6. OCLC 22629881.
• Drinnon, Richard (1961): Rebel in Paradise: A Biography of Emma Goldman. University of Chicago Press. OCLC 266217.
• Falk, Candace (1984): Love, Anarchy, and Emma Goldman. Holt, Rinehart, & Winston. ISBN 978-0-03-043626-0. OCLC 9918504.
• Falk, Candace (2003): Emma Goldman: A Documentary History of the American Years, Bind 1: Made for America, 1890–1901. University of California Press. ISBN 978-0-520-08670-8.
• Falk, Candace, red. (2004): Emma Goldman: A Documentary History of the American Years, Bind 2: Making Speech Free, 1902–1909. University of California Press. ISBN 978-0-520-22569-5.
• Goldman, Emma ([1917] 1969): Anarchism and Other Essays (3. utg.). Dover Publications. ISBN 978-0-486-22484-8. OCLC 1089171334.
• Goldman, Emma ([1931] 1970a): Living My Life. Dover Publications. ISBN 978-0-486-22543-2. OCLC 93436.
• Goldman, Emma ([1923] 1970b): My Disillusionment in Russia. Thomas Y. Crowell Co. OCLC 76645.
• Goldman, Emma (1970c). The Traffic in Women and Other Essays on Feminism. Times Change Press. ISBN 978-0-87810-001-9. OCLC 22596878.
• Haaland, Bonnie (1993): Emma Goldman: Sexuality and the Impurity of the State. Black Rose Books. ISBN 978-1-895431-64-3. OCLC 27678158.
• Marshall, Peter (1992): Demanding the Impossible: A History of Anarchism. HarperCollins. ISBN 978-0-00-217855-6.
• McCormick, Charles H. (1997): Seeing Reds: Federal Surveillance of Radicals in the Pittsburgh Mill District, 1917–1921. University of Pittsburgh Press. ISBN 978-0-585-09911-8. OCLC 42331016.
• Murray, Robert K. (1955): Red Scare: A Study in National Hysteria, 1919–1920. University of Minnesota Press. ISBN 978-0-8166-5833-6. OCLC 420192.
• Post, Louis F. (1923): The Deportations Delirium of Nineteen-Twenty: A Personal Narrative of an Historic Official Experience. Charles H. Kerr & Company. OCLC 394684.
• Pribanic-Smith, Erika J.; Schroeder, Jared (2018): Emma Goldman's No-Conscription League and the First Amendment. Routledge. ISBN 978-1-351-02797-7. OCLC 1066179265.
• Wexler, Alice (1984): Emma Goldman: An Intimate Life. Pantheon Books. ISBN 978-0-394-52975-2. OCLC 9970895.
• Wexler, Alice (1989): Emma Goldman in Exile: From the Russian Revolution to the Spanish Civil War. Beacon Press. ISBN 978-0-8070-7004-8. OCLC 19353853.

Ytterligere litteratur

• Avrich, Paul (1984): The Haymarket Tragedy. Princeton University Press. ISBN 978-0-691-04711-9.
• Avrich, Paul; Avrich, Karen (2012): Sasha and Emma: The Anarchist Odyssey of Alexander Berkman and Emma Goldman. Cambridge, MA: Harvard University Press. ISBN 978-0-674-06598-7.
• Drinnon, Richard; Drinnon, Anna Maria, red. (1975): Nowhere at Home: Letters from Exile of Emma Goldman and Alexander Berkman. New York: Schocken Books. ISBN 978-0-8052-3537-1.
• Ferguson, Kathy (2011): Emma Goldman: Political Thinking in the Streets. Lanham, Maryland: Rowman & Littlefield. ISBN 978-1-4422-1048-6. LCCN 2010053529.
• Glassgold, Peter, red. (2001): Anarchy!: An Anthology of Emma Goldman's Mother Earth. Washington, D.C.: Counterpoint. ISBN 978-1-58243-040-9. OCLC 45002278.
• Jacob, Frank (Autumn 2022): «An Anarchist Has to Live off Something: Emma Goldman as a Capitalist Publicist». Anarchist Studies. 30 (2): 8–30. doi:10.3898/AS.30.2.01. S2CID 252739834.
• Rudahl, Sharon (2007): A Dangerous Woman: The Graphic Biography of Emma Goldman, New York: The New Press, ISBN 978-1-59558-064-1
• Moritz, Theresa (2001): The World's Most Dangerous Woman: A New Biography of Emma Goldman. Subway Books. ISBN 978-0-9681660-7-9.
• Weiss, Penny A.; Kensinger, Loretta, red. (2007): Feminist Interpretations of Emma Goldman. University Park, PA: Pennsylvania State University Press. ISBN 978-0-271-03480-5. OCLC 247557673.

Eksterne lenker

• (en) Emma Goldman – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Emma Goldman hos American National Biography

Digitale samlinger:

• Verker av Emma Goldman som eBok hos Standard Ebooks
• Verker av Emma Goldman hos Project Gutenberg
• Verker av eller om Emma Goldman hos Internet Archive
• Verker av Emma Goldman at LibriVox (lydbøker)
• Verker av Emma Goldman hos Anarchist Library
• Verker av Emma Goldman, Revoltlib

Annet

• (en) Emma Goldman på Apple Music
• (en) Emma Goldman på Discogs
• (en) Emma Goldman på MusicBrainz