[go: up one dir, main page]

Forfatter

skaper av et originalt muntlig eller skriftlig verk

En forfatter er en person som skriver eller står bak en tekst, for eksempel en bok eller et skuespill. En forfatter kan defineres bredere som «personen som stod bak eller gav eksistens til noe».[1] «Forfatter» er ingen beskyttet yrkestittel, og alle som skriver kan i prinsippet kalle seg forfatter. I dagligtale blir uttrykket likevel mest brukt om dem som skriver litterære tekster og får dem publisert. I slik bruk blir forfatter en person som har skriving som profesjon.

En av Norges mest kjente, betydeligste og mest omstridte forfattere er Knut Hamsun, vinner av nobelprisen i litteratur, og etter andre verdenskrig dømt for samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten

Typer av forfattere

rediger

Forfatterfaget er særlig knyttet til bøker og skjønnlitteratur, men omfatter flere beslektede aktiviteter som kan karakteriseres blant annet etter litterære sjangre. Således fins det romanforfattere, barnebokforfattere, fagbokforfattere, leksikonforfattere, proletarforfattere, biografer, kronikører osv. En forfatter som hovedsakelig skriver dikt, kalles ofte dikter, poet eller lyriker. En roman- og novelleforfatter kan kalles prosaist, mens en dramatiker eller manusforfatter skriver skuespill eller filmmanus. En essayist skriver essays. En forfatter av essay og avhandlinger eller artikler i dagspressen kan også kalles skribent. Tekstforfatter brukes særlig om den som skriver revy-, sang- eller reklametekster. En librettist eller librettoforfatter skriver librettoer til operaer og operetter, mens en visedikter skriver viser. En låtskriver forfatter sangtekster og komponerer melodier. En spillforfatter utvikler ideene bak spill.

Utdannelse

rediger

Det fins ingen bestemt yrkesutdannelse for litterære forfattere, men de fleste forfattere har høyere utdanning. De siste tiåra har det også blitt opprettet forfatterkurs på høyskolenivå, bl.a. ved Forfatterstudiet i Bø og Skrivekunstakademiet i Bergen. Man regnes vanligvis som forfatter først når teksten eller verket blir publisert av et forlag, og det kan derfor være vanskelig å etablere seg innenfor yrket.

De fleste forfattere jobber selvstendig med egne prosjekter eller frilans på oppdrag fra for eksempel et forlag med spesielle ønsker.

Westerdals School of Communication i Oslo, tidligere Westerdals Reklameskole, utdanner tekstforfattere til mediebransjen.

Den norske filmskolen i Lillehammer utdanner manusforfattere for norsk film- og TV-bransje.

Oslofjord Folkehøgskole like ved Oslo tilbyr linjen Forfatterklassen som en start for de som vil finne sin egen fortellerstemme.

Omkring 1750 gjennomgikk dansk en språkrensing med fjerning av fremmedord, særlig latinske og franske. Tysk ble oppfattet som mindre fremmed, og nye orddannelser var ofte en oversettelse av det tyske ordet. Slik fikk man ordet «forfatter», oversatt fra tysk Verfasser, der man før hadde sagt Autor.[2]

Historikk

rediger

Opphavet til de eldste muntlige historiene kjenner vi ikke. Da skrivekunsten kom, ble imidlertid disse fortellingene skrevet ned og dermed lettere å spore gjennom historien. Den eldste poeten vi kjenner navnet på, er Enheduanna, (ca. 2285–50 f.Kr.), som var en sumerisk/akkadisk yppersteprestinne. Etter henne har vi 42 hymner som ble skrevet i kileskriftleirtavler for bortimot 4.300 år siden.

Gilgamesh-eposet regnes som verdens første episke fortelling som vi kjenner til, og det ble spredt i ulike versjoner og i mange oversettelser i 2.000 år før det ble glemt i ytterligere 2000 år før det ble gjenoppdaget i våre dager. Forfatterne av de ulike versjonene er ukjente – inntil en prest og forfatter som levde i Babylonia omtrent 1400 f.Kr. ved navn Sin-leqi-unninni (navnet kan oversettes til «Måneguden, hør min bønn») samlet alle versjonen til én felles episke fortelling og det er denne versjonen av Gilgamesh-eposet vi kjenner i dag. Alt annet er bare fragmenter. Sin-leqi-unninni er den eldste episke forfatteren verden kjenner til.

I Europa regnes grekeren Homer som den første kjente forfatteren. Han skal ha levd en gang på 800-tallet før Kristus og tillegges Iliaden og Odysseen. Siden kom greske tragedieforfattere og filosofer etter, og romerske forfattere og talere. Flere av disse er kjent med navn, selv om de aller eldste verkene bygger direkte på den muntlige tradisjonen, og «forfatterne» av dem bare var håndverksskrivere som gjenfortalte gamle historier.

I Norden kom skrivekunsten med runene. Snorre Sturlason (1178–1241) er blant våre tidligste og viktigste historiefortellere og skalder. Han forfattet kongesagaene i Heimskringla, gjenfortalte norrøne gudemyter og skrev om diktekunst i Edda.

Det å leve av å skrive en profesjonell fortelling som et fag i moderne forstand, med forlegger, bokutgivelser, kritikere etc., er imidlertid nyere. Først på 1700- og 1800-tallet kunne forfattere med ambisjoner om å skape personlige kunstverk, forsørge seg av yrket. Tidligere arbeidet de fleste med støtte fra rike mesener, herskere og mektige oppdragsgivere og skreiv historiefortellinger, hylningsdikt, epitafer o.a. Med den industrielle revolusjon på 1800-tallet og bedre leseferdigheter blant folk flest, økte imidlertid boksalget, og det ble etter hvert etterspørsel etter forskjellige slags forfattere som kunne skrive for ulike lesergrupper.

Samfunnets holdninger overfor forfattere har variert. Tradisjonelt har skalder og diktere vært høyt ansett og stått makten, og tidvis også guddommen, nær. Da skrivekunsten kom til, fikk de skrivekyndige anerkjennelse for sitt nyttige håndverk og ble knyttet til den politiske, religiøse og etter hvert intellektuelle eliten. Samtidig har mange sett på dikterne som livsfjerne drømmere og fysisk svake grublere som tuller bort livet sitt uten å gjøre nytte for seg. Også der alle er lese- og skrivekyndige, nyter forfattere stor respekt i de fleste miljøer. Boka representerer fortsatt makt, kunnskap og visdom, og særlig skjønnlitterære forfattere som skriver for voksne, står høyt på den sosiale og kunstneriske rangstigen.

Forfatterforeninger

rediger

I Norge er de fleste profesjonelle forfatterne medlemmer av Den norske Forfatterforening, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, Norske Dramatikeres Forbund, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norsk Oversetterforening (for skjønnlitteratur) eller NOPA (underholdningskomponister og tekstforfattere). Fordi praktisk talt alle forfattere jobber frilans og ikke er ansatt hos en arbeidsgiver, er disse foreningene ikke fagforeninger i tradisjonell forstand, men faglige interesseorganisasjoner og sammenslutninger av enkeltmannsforetak. Opptak i foreningene skjer etter søknad som bedømmes av en fagjury, og opptakskravene er vanligvis litterær kvalitet og en produksjon på minst to bøker.

Norsk Forfattersentrum er en formidlingstjeneste for skjønnlitterære forfattere, der alle som har utgitt bok, kan være medlem. Forfattersentrum arrangerer opplesninger og forfatterbesøk, særlig i skoleverket.

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Magill, Frank N. (1974). Cyclopedia of World Authors. vols. I, II, III (revised utg.). Inglewood Cliffs, New Jersey: Salem Press. s. 1–1973. «the person who originated or gave existence to anything»  [En samling av bibliografier og korte biografier av notable forfattere frem til 1974.]
  2. ^ Didrik Arup Seip: Liten norsk språkhistorie (s. 32), Aschehoug, 1971

Eksterne lenker

rediger