Morten Lund (misjonær og prest)

Lund ble dimittert fra Trondheim katedralskole i 1703 og samme år immatrikulert ved Københavns universitet. Der studerte han etter alt å dømme teologi, men det er ukjent om, og i så fall når, han avla avsluttende eksamen.

Året etter at Misjonskollegiet var etablert (1714), opprettet det Finnemisjonen (nå Norges Samemisjon), med Thomas von Westen som leder. Formålet var at det skulle kunne drives en mer systematisk misjon blant samene (den gang som regel kalt finner eller lapper). Allerede samme år meldte Lund seg til tjeneste, men uten å komme med i første omgang. I stedet ble han huslærer i Bergen hos sin fetter, teolog og krigsråd Povel Resen. Resen hadde i 1706–1707 på kongelig oppdrag utført en omfattende reise blant samene i grensetraktene nordpå for å undersøke de religiøse forholdene og samenes forhold til den svenske kirken. Finnemisjonen var ikke bare religiøst motivert; den hadde også et politisk siktemål, nemlig å demme opp for den svenske fremrykkingen i de grenseløse «lappmarkene». Riksgrensen mot Sverige ble traktatfestet først i 1751.

I 1718 foretok von Westen sin andre misjonsreise nordover, og en av de nytilsatte misjonærene i følget var Lund, med ansvar for Vest-Finnmark misjonsdistrikt, som omfattet Loppa, Hammerfest, Ingøy og Alta inn til det svenske kirkesognet i Kautokeino. I løpet av de fem årene Lund var misjonær, bygde han en rekke misjonskapeller rundt Altafjorden, ved Altaelva og i Masi. Kapellet i Masi, Máze Zion, vigslet i 1720, ble tillagt særlig betydning som motvekt mot den svenske innflytelsen blant samene på vidda.

Sviktende helse lot seg etter hvert ikke forene med livet som misjonær. Von Westen ønsket likevel å beholde Lund så lenge som mulig nordpå. Derfor ble han i 1723 utnevnt til sogneprest i Alta-Talvik, samtidig som han fortsatte med visse misjonsoppgaver, blant annet betjeningen av kapellet i Masi. En av hans nærmeste medarbeidere var Knut Leem, som også etterfulgte ham som sogneprest og endte som professor ved Seminarium lapponicum i Trondheim. I 1728 ble Lund sogneprest i Overhalla, en stilling han hadde til sin død. I årene 1735–1751 var han i tillegg prost i Namdal prosti.

Også i embetene som sogneprest og prost arbeidet han blant samene og fikk nytte av sine språkkunnskaper. Innførsler i kirkeboken på samisk, som var høyst uvanlig, vitner om dette engasjementet.

Misjonærene som arbeidet blant samene på 1700-tallet, sluttet opp om von Westens språkpolitiske linje, der samene skulle møtes på morsmålet, i opposisjon til biskopene, som stort sett hevdet en fornorskings-/fordanskingslinje. I tillegg drev flere av misjonærene språk- og kulturgransking og oversatte skrifter til samisk, men med konkrete resultater i form av utgivelser først etter midten av århundret. Lunds samiske katekisme var således lenge en ensom svale.

• kristen misjon
• Norges samemisjon
• Thomas von Westen

• Erlandsen/Trondheim, bind 2, 1855
• K. Nissen: biografi i NBL1, bind 8, 1938
• Aa. Daae: Presteslekten Lund fra Stod, 2. utgave ved I. Flood, 1947
• A. Steen: Samenes kristning og Finnemisjonen til 1888, 1954
• H. Dahl: Språkpolitikk og skolestell i Finnmark 1814–1905, 1957
• G. Groven: Overhalla bygdebok, bind 5, 1968
• A. Steen: Fjellkirken Masi Zion, 1972
• J.P. Nielsen: Altas historie, bind 1, 1990
• NOU 1985: 14. Samisk kultur og utdanning, 1985
• H. Rydving: The End of Drum-Time. Religious Change Among the Lule Saami 1670s–1740s, 1993
• Biografi i NBL 2