Norsk er det språket som blir brukt av de fleste som bor i Norge. Det finnes to norske skriftspråk: bokmål og nynorsk. Det finnes mange dialekter, som er varianter av hvordan man snakker norsk.
Norsk, svensk og dansk er skandinaviske språk og ligner mye på hverandre. De skandinaviske språkene stammer fra urnordisk.
Norsk har 29 bokstaver i alfabetet. Det er ni vokaler, som alle kan være lange eller korte, og det er 20 konsonanter.
Trykket ligger normalt på første stavelse i ordet, som ordet kake. Det finnes mange unntak, og det er nesten alltid fremmedord eller lånord fra tysk. Eksempler er betale, fortelle.
Norsk har to tonelag eller tonemer som blir kalt tonem 1 og tonem 2. Det vil si at man skiller to ord fra hverandre avhengig av hvordan melodien i ordet er. Eksempler er ordene bønder og bønner eller løve og løvet.
Det er lite bøying i norsk, i motsetning til for eksempel russisk og latin. For eksempel blir hva som er subjekt og objekt i setningen bestemt av den rekkefølgen de står i, og ikke av hvordan de er bøyd. Rekkefølgen er ganske fast.
Den vanlige rekkefølgen i setninger er subjekt – verb – objekt – andre ledd (adverbial og lignende). For eksempel Ida leser en bok i stua.
Ordene i norsk kommer særlig fra urnordisk og enda eldre språk. Men språket er også fullt av ord som er lånt fra andre språk, og fremmedord. De fleste lånordene kommer fra nedertysk, latin, gresk, fransk og dansk.
Grunnen til at det er mange nedertyske lånord på norsk, er at det var mye handel mellom Norge og Tyskland i middelalderen. Nedertysk ble et felles språk for dem som drev med handel.
I nyere tid har norsk også fått flere ord fra svensk, og ikke minst engelsk.
Fram til vikingtiden var norsk, dansk og svensk et språk som het urnordisk. Etter hvert delte språket seg i to retninger. Den ene var en vestlig del som kalles norrønt, som utviklet seg til norsk og islandsk. Den andre var en østlig del, som utviklet seg til svensk og dansk.
