Arne Krokan

, professor i " Teknologi, kommunikasjon, organisasjon og ledelse " ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU og professor II i digital økonomi og digital markedsføring ved Høyskolen Kristiania. Krokan har de siste årene publisert en rekke bøker og artikler om hvordan ny teknologi endrer samfunnet, spesielt organisasjoner, arbeidsprosesser og forretningsmodeller. Den digitale økonomien (2010), Nettverksøkonomi (2013) og Det friksjonsfrie samfunn (2015) inneholder alle analyser av mediesektorens utvikling, sett i lys av nye digitale tjenester og plattformer. Han blogger på blogg.krokan.com og er@arnek på twitter. Introduksjon Det er mange måter å betrakte de tradisjonelle massemediene på, og langt mellom ytterpunktene i børs-og katedral-dimensjonen. I boken Manufacturing Consent: The Political Economy of the Mass Media (Herman og Chomsky 1988) fremstiller forfatterne avisene som propagandamaskiner, der deres egentlig produkt er leserne som de selger til annonsørene. Avisenes oppgave er å samle et publikum som aviseierne kan selge " noe " til, vanligvis annonser som bidrar til å finansiere utgivelsen av avisen. Den senere tids utvikling har utvidet perspektivet på hva dette " noe " kan vaere, der ett eksempel er slankeprogrammer som VG selger gjennom sin vektklubb og andre typer innhold som både kan vaere utviklet og betalt av andre enn enn avisen selv. I prinsippet er det ikke så mange begrensninger for hva dette noe kan vaere, saerlig dersom det er digitale tjenester det er snakk om. Det kan imidlertid ha noen ikke tilsiktede konsekvenser å endre innholdskomponentene i avisen, saerlig hvis dette utfordrer publikums eller lesernes bilde av hva en avis egentlig er. En kan hevde at Herman og Chomskys fremstilling representerer et ekstremt perspektiv og at avisenes viktigste oppgave er knyttet til deres samfunnsrolle som arenaer for kunnskapsspredning, meningsutveksling og samfunnsdebatt, og ikke minst dens kritiske rolle som samfunnsaktør, noe som gjør dem til viktige hjørnesteiner i utviklingen av et åpent og demokratisk samfunn. Dette har i alle fall vaert en av de viktigste begrunnelsene for å opprette et omfattende pressestøtteregime, både i form av direkte subsidier og indirekte gjennom momsfritak. Om dette hadde vaert avisenes eneste agenda hadde vi antakelig ikke hatt diskusjonen om hvordan de skal finansieres, for enten ville de blitt finansiert av det offentlige fordi de skaper positive eksterne effekter, eller de ville blitt finansiert av leserne fordi disse